# 556 • 10. – 13. oktober 2018
Dag 1 (av 3): Silsanden / Hellstøen
Info
- Ankomst: 20:10
- Framme: 21:05
- Temperatur: + 10°C
- Vær: Overskyet → yr.
Lys og varme
Til tross for at Nesøya inngår blant Helgelands 15 største øyer, kommer den gjerne litt i skyggen av omkringliggende størrelser som Træna, Rødøyløva og Hestmannen. Ikke har den noen kjente eller iøynefallende fjelltopper å vise til, og de fjellene som finnes er heller ikke utpreget høye.
Men en skal som kjent ikke skue hunden på hårene. Nesøya er ei svært naturskjønn øy, beliggende nøyaktig på polarsirkelen med sandstrand, berghuler, unike steinsøyler, et vell av turstier både høyt og lavt og et innbydende fjellterreng. Frodig er det også her ute. I tillegg kan øya skilte med en oppsiktsvekkende historie.
Meteorologen antydet muligheter for sol etter en traurig høst hittil. Det måtte utnyttes! Dermed bar det med Nordlandsekspressen til Rødøya, hvorfra MS Gjerøy tok meg videre utover til Nesøya (uttalt “Næssøyæ” på helgelandsk).
På Rødøya er det skifte av båt.
Det var selvsagt stupmørkt da jeg hoppet i land i åttetida på kvelden. Noe belysning var det riktignok ved fergeleiet, men langs veien ble det å “føle seg fram”. Hodelykta hadde jeg parat, men det gikk litt sport i å prøve å klare seg uten. På forhånd hadde jeg forsøkt å memorere traseen til en gapahuk beliggende ved Hellstøen på yttersida av øya. Jeg hadde dermed et indre bilde av hvor jeg skulle gå.
Etter vel en km langs hovedveien, tok jeg til å følge en kjerrevei vestover. Etter hvert måtte hodelykta fram, da det ikke var et eneste lys å se noen steder. Den spinkle og flakkende lysstrålen fra lykta indikerte at det var skog tett inntil veien. Så var jeg visst ved havet. Jeg så det ikke i det knugende høstmørket, men jeg fornemmet det – og jeg kunne ane et svakt bølgebrus.
Nesøya er Helgelands 14. største øy, føyd inn mellom Lurøya og Mindlandet.
Veien sluttet, og nå var det å karre seg langs strandlinja vel 300 m til gapahuken. En ikke altfor tydelig sti førte meg stadig lenger unna havet, så jeg snudde. Til min glede fikk jeg fastslått at det var skiltet mot to av øyas huler som jeg hadde ambisjoner om å besøke i løpet av turen. Men nå i kveld gjaldt det å finne fram til denne gapahuken. Etter litt surr fant jeg den til slutt.
Gapahuken viste seg romslig og fin. Her fantes det også et over tre meter langt bord. Nå ble jeg stilt overfor et aldri så lite dilemma. Etter at det gamle teltet havarerte i Børgefjellet, hadde jeg gått til innkjøp av et nytt. Men jeg hadde ennå ikke fått testet det ut. Å drive og bale med stenger, plugger og barduner i mørket anså jeg som lite lystbetont. Kunne det være en ide å bruke bordet i gapahuken som seng?
Bålfyring i havgapet.
Mens jeg holdt på å lage meg middag i mørket, hørte jeg at det begynte å yre utenfor. Innerst i gapahuken satt jeg derimot i ly – og nå tok jeg avgjørelsen. Jeg ville forbli under tak. Et skår i gleden var at jeg ikke husket koden for SIM-kortet på den nye mobilen. Etter tre mislykkede forsøk gikk den i lås. Ja vel! Ikke telefon og ikke klokke. Ei ekstra utfordring som jeg ble nødt til å hanskes med.
Men irritasjonen varte ikke lenge. Snart fikk jeg fyrt meg et bål i grua frampå tunet. Brensel var det både i gapahuken og ved det stilfulle utedoet i skogen bakenfor. Ikke bare ga bålet rikelig med lys og varme. Det sørget også for en stor porsjon trivsel. I den svarte høstnatta lyste flammene bokstavelig talt opp tilværelsen. Omsider var det å åle seg ned i soveposen. I morgen ville jeg våkne opp til synet av hav og strand.
Dag 2 (av 3): Nesøya rundt / Erlinghøla
Info
- Starttemp.: + 10°C
- Vær: Overskyet → lettskyet / sol.
Det var en gang et menneske
Våknet før det var blitt lyst, da jeg merket at det dryppet fra taket i gapahuken. Problemet ble løst på enklest mulige måte. Flyttet rett og slett liggeunderlag og sovepose en halvmeter, og sov videre – fortsatt oppå det store bordet.
Hellstøa og Silsanden viste seg akkurat som den flotte naturperla jeg hadde sett for meg. At det var overskyet var det lite å gjøre noe med. Det regnet i hvert fall ikke. En andefamilie med unger på slep fløt forbi, og de var langt fra de eneste endene jeg skulle få se i løpet av dagen.
Bordet i gapahuken gjør nytte som seng for anledningen.
Planen for dagen var enkelt og greit å gå rundt hele øya. En tur på godt og vel to mil, men for det aller meste langs vei og sti. Dette mente jeg var en fin måte å gjøre seg kjent med øya på. Sannsynligheten for pent vær var størst i morgen, så jeg valgte å vente med fjelltur til da.
Nesøya er på sett og vis todelt, der den ene delen ligger i Rødøy og den andre i Lurøy kommune. Det nordlige bygdelaget kalles Nordnesøy, mens det sørlige – ikke overraskende – går under navnet Sørnesøy. En undersøkelse blant øyboerne fra 2016 viste at et overveldende flertall ønsket å forene øya administrativt (kilde: an.no).
Gapahuken ligger vakkert til ved Silsanden.
Det bar ut i terrenget, langs stien sørover. På fjære sjø skal det visst være fullt mulig å følge den tørrlagte havbunnen fra Silsanden og gjennom Kjølsøyvalen – et smalt sund langs yttersida av øya. Men jeg valgte likevel å holde meg på stien. Noe eldgammelt steinarbeid bar vitnesbyrd om at denne farleia har vært i bruk lenge.
Ei gammel ferdselsåre mellom nord og sør på øya.
Snart var jeg i Kjølvika. Det var ingen tvil om at jeg nå passerte kommunegrensen og trådte inn i Lurøy. Et informasjonsskilt viste noe kortfattet historikk. Det framkom at Rødøy kommune før 1838 også besto av det som i dag er Lurøy, Træna og Meløy. En svært vidstrakt kommune m.a.o. Et gammelt steingjerde fulgte for øvrig grensen, som i tillegg til kommunegrense er eiendomsgrense mellom husmannsplassene Kjølvika og Seljedalen.
Stien snor seg rundt flere valer.
Jeg kunne saktens gått tvers over flere av vågene og valene hvis poenget var en kortest mulig tur. Men jeg fortsatte istedet langs den snirklete stien. Munningen av den vakre Seljedalen med sine enger og steingjerder ble passert, før jeg kom på bilvei ved Vikran.
Enkelte partier kan nærmest minne om brosteinsbelagte gater.
Gården Kålhågan på Sørnesøy kom til syne. Dette var ikke noe hvilket som helst sted på 1950-tallet. Her holdt det nemlig til to innovative sjeler som skulle få stor betydning for hele Nesøyas telekommunikasjon. Jeg snakker om nyvinningen sladderdåsen.
“Sladderdåsen”
Sitat fra infotavla på stedet:
Tidlig på 1950-tallet ble det etablert et privat kommunikasjonssystem på Nesøya. Dette ble kalt “trådtelefon”, “blåsetelefon” eller “sladderdåsen”. Det startet her i Kålhågan. To vitebegjærlige nabogutter leste om noen spesielle mikrofoner i en katalog. De kjøpte og installerte hver sin mikrofon på rommene sine. Forbindelsen mellom husene var to hesjetråder!
Slik ble de første “sladderdåsene” på øya etablert, mellom øvre og nedre Kålhågan. Dette viste seg å fungere så bra at resten av øyas befolkning ville være med på skøyen. Patenten fungerte også godt over lengre distanser, og noen fant ut at det fungerte med bare en tråd og jording. I løpet av et års tid var så å si alle på Nesøya tilknyttet “sladderdåsen”.
For å få kontakt med hverandre blåste man et signal i mikrofonen. Alle hadde hvert sitt signal, slik at man visste hvem det ble blåst til. Dette kommunikasjonssystemet var til stor hjelp i tiden før det ble bygd skikkelige veier, spesielt for de som bodde litt avsides til. Bakdelen med systemet var at alle kunne ta av mikrofonen sin og lytte på de som var på linja. Etterhvert ble det derfor konstruert koblingsbrett i noen hus slik at man kunne koble ut de andre linjene.
Sladderdåsesystemet er ikke intakt lenger, men langs veien gjennom Røssdalen kan du se noen staur med gammel hesjetråd hengende på. Dette er rester av linja som gikk rundt Sørfjellet.
Røssdalen.
Etter å ha tatt meg uanstrengt på god sti gjennom Røssdalen, ble det litt mer kronglete langs sørsida av øya. Jeg hadde ikke før kommet på vei igjen, da jeg tok en avstikker utpå Kveitan. I turistbrosjyrer o.l. blir det framholt at polarsirkelen går tvers over dette neset, noe som også ei infotavle på stedet formidler. Men ifølge de nyeste kartene går polarsirkelen vel 1,5 km lenger nord per 2015 (kilde: norgeskart.no).
En av særegenhetene ved Nesøya er at polarsirkelen skjærer tvers over øya.
I sol og finvær ville jeg trolig hatt en fantastisk utsikt fra dette neset, men nå så jeg ikke engang toppen av Hestmannen, og Træna kunne jeg såvidt skimte. Men snakk om sola, så skinner den! I løpet av bare en halvtime skulle været endre seg radikalt. På vei tilbake trakk nemlig skyene seg stadig mer unna og det ble sol. Dette kunne jeg like! Er en først på tur, så vil en jo aller helst ha strålende vær.
Så kommer godværet. Nordfjellet sett fra sør.
I og med at mobilen hadde slått seg av (eller “sladderdåsen” som jeg fort kan komme til å kalle den fra nå av), hadde jeg heller ikke klokke tilgjengelig. Jeg skulle helst vært innom butikken en tur og handlet. Særlig tørstedrikke hadde det gått mer av enn beregnet. Men trolig var jeg for seint ute. Overraskelsen var derfor stor da det viste seg at butikken fortsatt var åpen. Ergo var ikke klokka fire ennå, som er stengetid.
I går, da jeg gikk utover mot Hellstøen, var det jo stupmørkt og ingenting å se. Nå fikk jeg se hvilken fin turvei dette egentlig var. Tilbake ved gapahuken kjentes den lange vandringen i beina. Men det var liten tid til hvile. Den kanskje villeste ideen skulle nå settes ut i live – en overnatting i ei bu inne i ei hule. Sekken ble pakket med mat, klær og sovepose, osv., før jeg tok fatt på den merkede traseen oppover mot Erlinghøla.
Etter å ha gått rundt hele øya, er det å aksle på seg en adskillig tyngre sekk.
Jeg forberedte meg på en strabasiøs tur oppover, men terrenget viste seg helt kurant. Ikke før mot slutten ble det mer vrient å ta seg fram, der store steinblokker måtte forseres. Merkinga opphørte plutselig midt i steinura. Her var det jo ingen hule! Ved nærmere ettersyn så jeg riktignok ei sprekk mellom kampesteinene.
Oppover Smalrevva på nye eventyr.
Det kunne vel ikke være inn der?! Tittet inn, og der fikk jeg sannelig øye på en liten stige. Jeg satte storsekken fra meg, og ålte meg baklengs inn bergsprekken. Satset på å ikke kile meg fast i den trange åpningen, men lykken sto meg bi. Inne i den bekmørke hula måtte hodelykta på.
Ingen smal sak å åle seg inn i hula for en noe korpulent turgåer.
Hva i huleste – var den ikke større? Ved første øyekast minnet hytta mer om et hundehus enn et husvære for en mann i sin beste alder. Historien om Erling fra Hellstøen som måtte søke tilflukt her under 2. verdenskrig i et helt år er både fascinerende og ufattelig.
Erling Aksel Berg Andersens tilholdssted fra mai 1944 til mai 1945.
Jeg åpnet døra. Her var det knapt nok plass til en brisk. “Hytta” var vel ikke mer enn 3 m² – tre meter i lengden og en meter i bredden. Særlig høy var den heller ikke. Av inventar fantes det ei gammel oljelampe og en sikkert like gammel primus, samt et bilde av hovedpersonen, informasjonsplakat og trimboks. Selv om dette ikke er den originale hytta, så ble rekonstruksjonen basert på beskrivelser fra Erlings familie.
Og her hadde jeg altså satt meg fore å overnatte! Nei, vet du hva! Å stenge seg frivillig inn i noe som mest av alt lignet ei likkiste, inne i ei mørk og dyster hule var too much. Det ble rett og slett for klaustrofobisk. Jeg fikk vel bare vedgå at jeg ikke var av samme støpning som Erling fra Hellstøen. At det en gang, i ikke altfor fjern fortid, levde et menneske i denne hula, vakte både undring og beundring hos undertegnede.
Å leve på tre kvadratmeter i ett år er neppe mulig å forestille seg.
Operasjon Jupiter og en 21-årig huleboer fra Nesøya
At en unggutt skal bli nødt til å forlate sitt hjem og bosette seg i ei trang fjellhule på ubestemt tid er vanskelig å begripe. Men når trusselen om tortur og likvidering fra nazi-regimet er overhengende, er det kanskje ikke så uforståelig likevel.
Bakteppet er den såkalte Operasjon Jupiter – Churchills plan om en storstilt invasjon og frigjøring av Nord-Norge i 1942. Selv om operasjonen aldri ble iverksatt, førte forventningene om en invasjon til stor aktivitet i motstandsbevegelsen.
På Helgeland tok dette form av bl.a. illegal våpentransport fra Storbritannia (Shetland) mot Helgelandskysten, og videre over fjellene til innlandsstrøkene. Mange ble involvert, både direkte og indirekte. Erlings far, Aksel Andersen, var innblandet i mye motstandsarbeid, og av den grunn var familien redd for å sende sønnen Erling til tysk arbeidstjeneste. Rassiaer i kjølvannet av Lurøy-affæren var dessuten på trappene.
En plan måtte klekkes ut. Også Erling selv var med på å utforme denne. Følgende sitater er hentet fra informasjonsplansjen i Erlinghøla:
Familien, unntatt moren Berntine, drøftet saken, og de ble enige om å la Erling forsvinne ved å arrangere en drukningsulykke, og få ham gjemt bort opp i ei fjellhule. De fryktet at Berntine ikke ville være god nok skuespiller ved Erlings angivelige drukning, så hun ble ikke delaktig i denne planen. Tormod, Erlings svoger, gikk straks i gang med enkle midler å innrede ei hule i ura i Smalrevva like ovenfor Hellstøa.
Våren 1944 skulle Erling etter alle solemerker innkalles til tysk arbeidstjeneste, og det var på tide å iverksette bortføringen. Mange uker gikk før Erlings mor fikk vite at sønnen virkelig var i live. Erling ble boende i hula fram til frigjøringen våren 1945, men han hadde likevel hyppig kontakt med familien, som jevnt og trutt forsynte Erling med proviant og brensel.
Erling var hjemme noen få kvelder i løpet av julen og den hardeste vinteren. Men ellers oppholdt han seg i “sin hule”. Aksel [faren] ble arrestert av tyskerne, torturert på Falstad og satt på Grini til frigjøringen i 1945. Erling unngikk det.
Men så lenge var det likevel ikke at Erling Andersen fikk oppleve fredstida. Kun to og et halvt år etter frigjøringen møtte Erling sin skjebne, da han døde av tuberkulose.
Erling hadde ei oljelampe og en primus til å varme seg suppe og kaffeerstatning på.
Gjenreisningen av bua i Erlinghøla
For noen få år siden tok lokale krefter initiativ til å få gjenreist krypinnet der Erling søkte tilflukt. Sitat fra Rana Blad, 1. 2. 2015:
Det er turgruppa i Nesøy Aktivitetslag som står bak prosjektet, og mange dugnadstimer er lagt ned for å få gjenoppbygd gjemmeplassen i “Erlinghøla”.
Da jobben med gjenoppbyggingen startet fantes det bare noen få dårlige planker igjen i hula, så en del ny material måtte bæres oppover til gjemmeplassen. Takket være beskrivelser fra familiemedlemmer av Erling, har selve bua blitt bygget så lik originalen som mulig, og de bordene og plankene som fremdeles var brukbare etter 70 år i hula er brukt i veggene.
Erlinghøla er litt av et minnesmerke, som både symboliserer krigens redsler og en ung manns mot og kamp for å unngå den tyske okkupasjonsmakten.
Trænstaven dukker opp på vei langs fjæra.
Nede igjen ved gapahuken var det å gå i gang med matstell. Det hadde for lengst begynt å skumre, men med en klar, fin høsthimmel ble det en vakker kveld. Mørket senket seg, og jeg ble vitne til en fabelaktig stjernehimmel.
Igjen gikk tankene til huleboeren Erling. Hvordan holdt han ut den ensomme tilværelsen i hula si – dag ut og dag inn, gjennom alle årstider. Hva bedrev han tida med? Kjente han på frykt eller trygghet? Og hva med sosiale behov? Spørsmålene var mange, men ikke alle spørsmål krever et entydig svar. Det er i grunnen bra å kunne undre seg litt av og til, tenkte jeg, mens jeg lot blikket fare ut i det uendelige verdensrommet.
Dag 3 (av 3): Nordfjellet / Varden
Info
- Avskjed: 6:15
- Temperatur: + 10°C
- Vær: Sol fra klar himmel → klart → overskyet.
Et høydepunkt
I løpet av natta, som for øvrig ble tilbragt på samme vis som den forrige, ble det merkbart mildere. Som oftest medfører jo en oppklaring kjølige nattetemperaturer, men ikke denne gangen. Det var visst den bebudede varmlufta som kom sivende nordover.
Var ikke før ferdig med å rulle i hop soveposen, da et par turgåere ankom gapahuken. Det viste seg at damene var med i den aktive turgruppa. Gjenreisningen av bua i Erlinghøla, den flotte gapahuken og merking av et utall turløyper over hele øya er synlige bevis på det de har utrettet – til glede for både fastboende og besøkende.
Denne ubeskrivelig vakre høstdagen måtte det bare bli fjelltur ut av. Jeg gledet meg som en unge til å ta meg til topps på ei – for meg – helt ny øy på Helgelandskysten. Men aller først var det å ta seg inn i Hans Jensa-høla, der jeg ville koke meg formiddagskaffe.
Hans Jensa-høla er ikke vanskelig å finne.
Med vannflaske, kaffe og kokeutstyr i sekken labbet jeg det korte stykket til hula, som ligger lett tilgjengelig i fjellet bak gapahuken. Naturligvis hadde den flittige turgruppa i Nesøy aktivitetslag merket traseen også hit. Ifølge en plansje i gapahuken, brukte en kar ved navn Hans Jensa denne hula som fast rasteplass når han skulle fra sitt hjemsted sør på øya til kjøpmannen som hadde tilhold på Nordnesøy.
Hula var lett å få øye på, og den gikk flere meter rett innover fjellet. Dette var gunstig, da jeg hadde glemt hodelykta. En stor dam i åpningen voldte meg noe trøbbel, men jeg kom meg inn. Det var for øvrig ei barnevennlig hule. Med det mener jeg at en unge lett kunne gått rakrygget fra ytterst til innerst. Vannet på primusen kokte, og snart var kaffen klar.
Nykokt kaffe blir inntatt inne i fjellet.
Så var det endelig dags for fjelltur. I og med at jeg måtte innom butikken en snartur, valgte jeg å gå opp fra Grimsland, like i nærheten. På butikken måtte jeg få avklart om hurtigbåten ville komme innom Nesøya i morgen tidlig. Med mobil kunne jeg saktens ringt skipet selv, men den var steindau. Til alt hell viste det seg at to av de som jobber på kaia var innom butikken. Hjelpsomme som de er her ute, ble jeg forsikret om at båt skulle bestilles.
Med lett oppakning bar det oppover ei skogbevokst li. Merkinga var god og stien grei – om enn noe våt. Ikke til å undres over, så regntung denne høsten hadde vært. Brattene tok slutt og det samme gjorde skogen. Foran meg lå et åpent og lettgått fjellterreng med utsikt utover den fantastiske Helgelandskysten. Hestmannen, som ble besteget høsten 2016, var spesielt flott å se til.
Hestmannen og Lurøya kommer til syne i sørøst.
Kongssønnen som driver handlingen framover i det frodige sagnet.
Tradisjonelt har Varden, lengst nord på Nordfjellet, vært regnet som øyas høyeste punkt. Men etter at det ble foretatt nye målinger for noen år siden, ble det klart at et punkt sør på Nordfjellet er noen desimeter høyere. Problemet var at sistnevnte ikke hadde noen form for merking. Flere knauser kunne aspirere til høyeste punkt, og jeg måtte selvsagt innom alle for å forsikre meg om at jeg faktisk hadde vært på toppen. Hele runden tok vel knapt 20 minutter.
Videre var det å følge stien bortetter fjellet til Varden. Reiste opp igjen et par staker som lå på marka. Et sted fikk jeg et flott skue ned mot bebyggelsen rundt Nordnesøyvågen.
På vei over Nordfjellet mot Varden helt bakerst.
Klaveslivatnet ble passert, før jeg tok fatt på de siste meterne oppover mot Varden. FOR en utsikt! Selv om det naturlig nok var noe vindutsatt her oppe, valgte jeg å bli værende ei stund for virkelig å absorbere inntrykkene. Satte meg i le og var fornøyd med tilværelsen.
Fra Varden har jeg en vidstrakt utsikt mot en mengde karakteristiske kystfjell.
Det heter seg at en skal kunne se fra Vega i sør til Loftveggen og Landegode i nord. Vega ble rett mot sola, og tindene på Moskenesøya kunne jeg knapt nok ane som noen uregelmessigheter i horisonten. Men Landegode, nord for Bodø, var godt synlig. Det samme var tindene på Kjerringøy.
Ellers var jo nære og kjære skikkelser som Træna, Lovund, Dønnmannen, Rødøyløva og Hestmannen flotte blikkfang, her jeg satt og myste mot horisontene. Ifølge kartet var det et område av fjellet som hadde betegnelsen ‘Danmark’. Kanskje er det veldig flatt der? Turen til Nesøya hadde så langt bydd på flere høydepunkt, men å sitte her oppe denne vakre høstdagen var vel – bokstavelig talt – det største høydepunktet.
Trimboka gir en pekepinn på hvor godt besøkt fjelltoppen er.
I overkant av hundre personer med stort og smått hadde besøkt Varden i løpet av året. Det er ikke mye sammenlignet med en del andre, mer kjente kystfjell. Likevel var det adskillig flere enn på Handnesøyas høyeste fjell, som jeg besøkte i fjor høst.
Helgelands eneste fuglefjell er ikke til å ta feil av.
Himmel og hav!
Også på Nesøya har det foregått ørnefangst i gamle dager. Å fange ørn med bare nevene fra såkalte ørnhus, altså oppmurte steinskjul, kjenner jeg fra en tur til Bolga i 2013, der Lyder Nikolaisen utmerket seg, og ikke minst fra en tur til Værøya, ytterst i Lofoten i 2015. Å “sitte på ørnhus” ble beskrevet av italienske reisende allerede på 1600-tallet, men tradisjonen kan gå enda lenger tilbake i tid. Ørnhus kan vi finne på flere øyer, bl.a. her på Nesøya.
Et tilbakeblikk mot sørøst, der jeg kom fra. Øyas høyeste punkt t.h.
Omsider er det på tide å komme seg ned fra fjellet.
En skikkelig “trollstig-sti” ble fulgt nedover Geitryggen på nordsida. Her var det bratt nok til å måtte utvise forsiktighet, særlig nå som lendet var sleipt. Til stadighet stoppet jeg opp for å beundre utsikten, særlig mot de flotte Trænfjellan.
Den velkjente profilen av Træna. Hikelen helt t.v. og Dørværet i forgrunnen.
Vel nede, og på vei mot butikken, hørte jeg noen rope fra huset sitt at “no e’ båten bestilt”. Det var den hjelpsomme karen jeg traff på butikken i går, og som seg hør og bør slo vi av en prat. Trivelig! Butikken nådde jeg ikke denne gangen. Igjen var det drikke det skortet på, men jeg visste at det kom ned en bekk ved Hellstøen, og satset på at jeg kunne fylle opp ei flaske der. Vatnet i bekken viste seg reint og godt, og da var jeg berget.
Langs den idylliske kjerreveien utover mot Hellstøen.
Nå gjensto det bare en severdighet, nemlig de bemerkelsesverdige Ressan. Disse særegne steinformasjonene som står som små monolitter ved Silsanden hadde jeg gått forbi flere ganger allerede, men ikke stoppet opp ved. De skal visst være ganske så unike for våre breddegrader, og er utvilsomt blant Nesøyas største attraksjoner.
Ressan
Sitat fra ei infotavle ved Hellstøen:
Navnet Ressan stammer fra ordet rise som betyr troll. I tidevannssonen får du raskt øye på de pilarformede formasjoner – steinrisene. Med litt fantasi er det lett å tenke seg trollene som ble til stein da sola rann.
Risene består av forsteinet skjellsand. Skjellsanden har fragmenter fra bløtdyr (skjell), pigghuder (sjøstjerner) og kvartskorn. I sementeringen er det kalk med høyt magnesiuminnhold. Slik sementering foregår sjelden utenfor tropiske og subtropiske områder. De nærmeste kjente tilfellene befinner seg i temperert sone i Kattegat og østre del av Skagerak. Risene er interessante kuriositeter fordi det er de eneste kjente tilfellene på så høye breddegrader, altså i arktisk område.
Det er også foretatt 14C-dateringer av steinformasjonene. En rapport fra Norges geologiske undersøkelse som utkom i 2002 slår fast følgende:
Under landhevingen ble skjellsanden tørrlagt, og bølgevaskingen fjernet det meste av materialet slik at kun enkelte søyler og løse blokker er igjen. Den største søylen er 160 cm høy og 90 cm i diameter ved roten. Alderen til skjellsanden varierer mellom 10.000 og ca. 2500 år, og sammenkittingen skjedde sist i denne perioden, altså for ca 2500 år siden.
Ressan har vist seg å være omlag 2500 år gamle.
Silsanden
Sitat fra ei infotavle ved Hellstøen:
Navnet “Silsanden” kommer av en liten fisk som heter sil eller tobis. Den graver seg ned i den våte sanden på fjæra når den gjemmer seg. Sileggene klekkes i sanden, og nedgravd i sanden kan eggene gå inn i en dvaleperiode. I gamle dager kom fiskerne til Silsanden for å grave opp sil til agn.
I tillegg til et stort antall ender, så jeg fem ørn og to ryper under oppholdet på Nesøya. Det tegnet til å bli en fin stjernehimmel også i kveld, helt til et skylag kom sivende inn fra sør og gjorde høstmørket så svart som det bare kan bli. Hurtigbåten skulle anløpe Nesøya grytidlig i morgen, og uten klokke kunne jeg ikke legge meg til å sove. Dermed pakket jeg sammen og trasket de to kilometerne til fergeleiet.
Det ble en del timer å slå ihjel, men det fikk så være. Hvis Erling fra Hellstøen holdt ut i ett år på 3 m², måtte vel jeg klare å holde ut noen timer i et venterom på 12 m².
Ventetida blir bl.a. benyttet til notering og gjennomgang av bilder.
Steinformasjonene Ressan ved Hellstøen (10 bilder).
Tags: geologihulerkrigshistorielokalhistorienaturfenomenertopptur-kystøyer
