# 583 • 6. januar 2020
Heder og ære – Arvid Sveli 100 år
6. januar 2020 ville Arvid Sveli fylt hundre år. For å hedre forfatteren som gikk bort for et drøyt år siden, hadde jeg på hundreårsdagen lagt opp til en ørliten markering i form av en tur til Svelis hjemtrakter i Vassbygda.
Været var så nitrist som det omtrent kan få blitt. I det hele tatt hadde det vært en særdeles fuktig start på det nye tiåret med mer eller mindre konstant nedbør i dagevis. Først store mengder regn, så snø – og nå regn igjen. Det fikk ikke hjelpe – i halv tolvtida hoppet jeg av bussen og bega meg til skogs.
Etter vel en km langs veien mot Vatnan, tok jeg til å følge Svelivegen videre mot Svelia. Dit var det knapt to km med jevn stigning.
På kryss og tvers i Vassbygda.
I dag er det kun en fjøs som står i Svelia, der altså forfatteren vokste opp og bodde størstedelen av sitt liv. Her var det vel også at han skrev de fleste av sine bøker, omgitt av trolsk natur. Og nettopp den ville og utemmede naturen hadde åpenbart en egen tiltrekningskraft på Sveli. Et eksempel er når han skildrer de vide fjelltraktene som en generasjon seinere skulle bli kjent som Lomsdal-Visten nasjonalpark:
Det ligger i Norge et sted. Du kan finne det mellom Velfjorden i sør og Vistenfjorden i nord, mellom Høyholmstindene i vest og Jennamengoutel i øst. Det har ingen klare grenser dette landet, for naturen lager ikke slike gjerder. Likevel ligger det en slags usynlig linje omkring det, en grense du bare kan føle når du passerer den, et kaffekok eller to bakom strøk der folk ennå bygger og bor. Bortenfor denne linje vil du sjelden møte mennesker.
Første avsnitt av boka Det gjemte landet (1980).
Den bratte Svelia kommer til syne.
For noen år siden ble det reist et minnesmerke over forfatteren på Sveliheia like ovenfor det gamle tunet på Svelia, og det var naturlig å legge turen nettopp dit. Under avdukingen i 2011 møtte det opp over 80 stykker, deriblant Sveli selv og hans kone Sigrid. Minnesmerket består bl.a. av et portrettrelieff av forfatteren, laget av kunstneren Ola Stavseng (kilde: Helgeland Historielags tidsskrift Helgelendingen, 2011, nr. 3).
Arvid Sveli var gjennom mange år skogbestyrer og herredsskogmester på Sør-Helgeland. Han tilegnet seg stor lokalhistorisk kunnskap og forfattet mye faglitterært stoff, særlig om skogbruk og videreforedling av tømmeret. Selv har jeg konsentrert meg om den skjønnlitterære delen av forfatterskapet, og da særlig de første bøkene.
Straks framme ved minnesmerket på Sveliheia.
I sekken hadde jeg en pose med opptenningsved, noen solide skier bjørkeved, never og fyrstikker. Det ble likevel ei utfordring å få fyr på bålet i regnet og blesten, men da det omsider fattet i, brant det lenge og vel. Satte meg ned ved minnesmerket og speidet utover Vassbygdas vidstrakte skoger, og snart kunne jeg slurpe i meg nykokt kaffe.
Noen knusktørre vedskier i sekken veier ikke allverden.
Det ligger ofte et tynt slør av vemod over Arvid Svelis fortellinger, et vakkert vemod som aldri sklir ut i det sentimentale. Leseren fornemmer en dyptgripende respekt for fortidas slitere fra utkantene, det være seg bufolk eller samefolket med sin tidligere nomadiske livsstil. Sistnevnte kjente forfatteren godt til allerede fra barnsbein av.
Fra sine mange år i tømmerskogen med øks og sag, har Sveli beskrevet at holdningen før i tida var å jobbe for fellesskapet, lokalsamfunnet og ei god og trygg framtid – ikke først og fremst for mest mulig penger. Det ensidige profittjaget som preger vår tid – ofte med stygge naturinngrep som følge – var han motstander av. Eksempelvis var reguleringen av Åbjøra på slutten av 1970-tallet noe han ikke var særlig begeistret for.
Som skoggangsmann og herredsskogmester samlet Sveli mye stoff til bøkene sine.
Gjennom Arvid Svelis utallige fortellinger, har han bidratt til å belyse hverdagslivet og samfunnsforholdene i vår nære fortid – som unektelig var nokså annerledes enn i dag. Et familiebesøk til Arvids bestefar på 1920-tallet er som hentet fra et eventyr:
Garden til morfar lå en mils vei fra heimen vår. Det var en enslig gard langt inne i veiløs villmark. Jeg kan ennå tydelig se for meg turene da vi dro dit på besøk – mor, far og småsøsknene mine. Det er som klare glimt fra min første barndom. Det var spennende ferder gjennom skog og myr og over heier der eldgamle trollfuruer sto forvridde i de rareste stillinger. Furuer hvor bestefar hadde vist oss merker både etter bjørneklør og barkflekking fra den tiden da folk måtte bruke barkemjøl til mat.
Et lite vatn måtte vi også ro over, og til slutt kom vi fram til et større vatn som strakte seg helt bort til bestefars gard. […]
Når jeg våknet oppe på loftet hos morfar en tidlig sommermorgen, fornemmet jeg den intense lyden av iltre og muntre skrik fra hundrevis av fugler like utenfor vinduet, blandet med taktfaste kling-klang-kling-klang fra ambolten i bestefars smie. Disse lydene steg sterkere og sterkere fram gjennom søvnens tåkeverden etter hvert som jeg våknet til.
Fra boka Til Åbjøras kilder (1975), kapitlet, ”I morfars rike”.
Minnesmerket på Sveliheia ble reist i 2011 av Velfjord Historielag.
Sveli hadde evnen til å mane fram bilder på en slik måte at en nærmest fornemmer å være til stede. Når sanseinntrykk, følelser og tanker blir vevd inn i teksten, får den liv, slik som utdraget under er et fint eksempel på:
[…] duren fra fossen og fra elvestrykene lenger nede fylte lufta med sin roende vuggesang. Etter hvert som det mørknet mer, ble gnistene fra bålet synlige som et lite fyrverkeri. Det spraket kvikt fra den knusktørre veden som jeg nå og da kastet innpå noen kubber av. Det er i slike kvelder med et nesten overjordisk velvære og trygg ro, at tankene og minnene gjerne strømmer over et menneske som har et større antall år bak seg.
Jeg kryper inn i soveposen, som fort blir lun og varm. Men jeg har veden liggende så nær at jeg bare kan strekke ut armen for å kaste noen nye kvister på bålet. Gnister freser ut i mørket hver gang. Røyken blir opplyst av flammene. Den stiger i mange slags snirkler og kroker og danner figurer. Stirrer jeg lenge nok inn i dette, blir det ansikter, til mennesker som jeg engang kjente. […] Noen muntre og glade, andre tynget av sorger og plager.
Fra boka Ved den lange elva (1977), kapitlet ”En leirplass ved elva”.
Arvid Sveli (1920-2018) satte spor etter seg i form av en stor litteraturskatt.
Ofte løfter Sveli fram interessante mennesker han har møtt, både fra nær og fjern fortid – helst fra utkantstrøk. Mennesker som både kjempet mot og levde i pakt med naturen. Men i ei av de mest bemerkelsesverdige fortellingene fra Svelis bøker er han selv i en hovedrolle. I boka ‘Til Åbjøras kilder’, beretter han i kapitlet Vi fant noaidens runebomme om da han i lag med Herlaug Vonheim i 1969 gjorde et sensasjonelt funn av ei runebomme.
Kirkens maktmennesker førte særlig på 1700-tallet en svært aggressiv kamp mot samenes ”avgudsdyrkelse”, noe som medførte at runebommer (trolldomstrommer brukt i den eldgamle samiske sjamanismen) ble tvangsinndratt, beslaglagt og ødelagt. En del runebommer fant imidlertid veien til europeiske museer, mens samene klarte å gjemme unna noen i hellere, langt fra øvrighetens og de rettroendes klør.
Hundre år i dag.
Alt Vonheim og Sveli hadde å forholde seg til var en noe vag beskrivelse gitt av Kristine Andersen Westerfjell, slik hun husket gjemmestedet fra da hun var tenåring i 1929. Det var nærmest som å skulle lete etter den berømte nåla i høystakken. Etter en lang vandring gjennom Lomsdalen, var de to karene kommet opp i den øde Henriksdalen, der runebomma angivelig skulle være gjemt unna. Her lar vi Arvid få ordet:
Da hørte jeg plutselig at den ellers besindige Herlaug kom med et triumferende utrop, og jeg skjønte at noe hadde skjedd. Jo, der sto han og stirret andektig under en stein øverst i skogholtet, like ved bekken.
– Her ligg du! Ja her ligg du verkele.
Det nesten utrolige hadde hendt: Runebomma lå der, lett synlig og slett ikke så godt gjemt likevel. Litt medtatt var den, som rimelig kunne være. Sargen rundt og treverket ellers var ganske bra, men av trommeskinnet var det bare rester igjen.
Likevel, dette var den andre – eller muligens den tredje – runebommen som var kommet for dagen i Norge. Vi visste at funnet ville bli sett på som en sensasjon i innvidde kretser, og betraktet denne eldgamle enkle gjenstanden i dyp ærefrykt.
Runebomma fra Henriksdalen befinner seg i dag på Velfjord bygdemuseum. Som en kuriositet kan det nevnes at 28 år etter dette funnet ble det gjort et nytt funn av ei runebomme i våre trakter under en heller i Vistfjellan. Her ble det i tillegg funnet en viser og en beinhammer, m.m. Funnet ble gjort av Bjørn Arve Bønå og hans bror under rypejakt en høstdag i 1997. 14C-dateringer har påvist at denne tromma kan stamme helt fra 1500-tallet. (kilde: norark.no).
Restene av runebomma som Herlaug Vonheim og Arvid Sveli fant i Henriksdalen i 1969 (Foto: Helgeland museum).
Mens de fleste skjønnlitterære bøker av Sveli består av relativt korte fortellinger og noveller, skiller boka Stien til Maajeh-Tjokka seg ut. Boka er en sammenhengende roman fra perm til perm om den legendariske bjørnejegeren Ol-Tomså (1816-1895). Romanen baserer seg på et forskningsarbeid om hovedpersonen gjort av Peder Lande.
Den gamle mannen ved offersteinen følte en ydmyk takknemlighet for de gaver og de byrder som var blitt ham til del. Han strøk varsomt over steinen med hender som bar så mange merker etter maktens harde grep. Stod der på kne ennå en stund mens øyne og sinn fikk dvele ved synet utover mot viddene og innover i dypet av seg selv. Så reiste han seg og gikk. Gikk fast og målbevisst uten å se seg tilbake. […]
Han var 77 år og visste at dette var den siste vandringen i disse ungdommens og manndommens vide jaktmarker. Det var for å ta et farvel med et landskap som hadde gitt ham så mange rike opplevelser, og der han i tankene alltid ville ferdes så lenge han levde.”
Fra boka Stien til Maajeh-Tjokka (1984), kapittel 13.