# 587 • 29. – 30. april 2020

Dag 1 (av 2):

Land og strand

Flere givende teltturer denne våren hadde gitt meg såpass blod på tann at jeg aktet å fortsette i samme stil. Nå hadde jeg Nesna i kikkerten – en kommune det var hele tre år siden jeg sist besøkte, da Handnesøya ble utforsket både høyt og lavt. Denne gangen ville jeg ta meg til fots over Strandlandet langs sørsida av Nesna-halvøya så langt det gikk an.

Bevilget meg ei pølse på bensinstasjonen, før jeg la avgårde. For at det ikke kun skulle bli trasking langs vei, la jeg turen via den langgrunne fjæra ved Refsnes og utløpet av Nesnabekken. Herfra er det en storslått utsikt sørover leia, noe sikkert også den legendariske dikterpresten Petter Dass hadde merket seg da han dyppet fjærpenna omhyggelig i blekk og meislet ut sitt storslåtte diktverk Nordlands Trompet. Den godeste Petters tid og virke i Nesna vil jeg komme tilbake til.

Gatelangs på Nesna.

---

Ved utløpet av Nesnabekken.

---

Et tilbakeblikk mot tettbebyggelsen, Tomma og Handnesøya.

---

En grusvei munnet ut i den asfalterte fylkesveien som vred seg rundt ”tuppen” av Nesna-halvøya og innover Ranfjorden. To ganger tidligere hadde jeg kjørt med bil innover her, men å ta seg fram til fots var noe helt annet. En får med seg så mye mer og inntrykkene setter seg bedre.

Også på denne turen var været lite å klage på, selv om det unektelig hadde vært ønskelig med noen flere plussgrader. Etter en lang vinter og en påfølgende kjølig vår, lå det fortsatt mye snø i fjellsidene på begge sider av fjorden.

Så bærer det innover Ranfjorden.

---

Det hellende kulturlandskapet lå stort sett i skygge, nå som det var blitt kveld. Men i fjellet skinte fremdeles sola. Jeg hadde lest om den såkalte Stibakken, en rest av den gamle ferdselsåra gjennom bygda, og jeg hadde lyst å prøve å finne den. Denne skulle visst gå adskillig høyere opp i terrenget enn nåværende fylkesvei, og fra gården Mehus la jeg i vei oppover bakkene.

Land og strand.

---

Strand – en gård med rik historie.

---

Utsikten utover fjorden og bygda er vakker, til tross for det svinnende dagslyset.

---

Jeg kom på en traktorvei som jeg tok til å følge. Denne snodde seg bortetter lia høyt over fjorden, men det ante meg at dette ikke var den gamle ferdselsveien. Så veldig mye var det heller ikke å se, annet enn plantet gran og en og annen snøflekk.

På villspor.

---

Nede i lavlandet igjen, fortsatte jeg langs hovedveien til snuplassen ved gården Hammarøya (Hammerø). Videre innover Ranfjorden snor det seg en kjerrevei, som først gjør en sving på øversida av huset, for deretter å gå i strandkanten. Denne veien var virkelig trivelig å gå, men etter en drøy km var det stopp. Jeg var framme. Innenfor Hammarøysanden stuper Hammarøyflogan bratt ned i fjorden.

Den siste kilometeren går langs en koselig turvei.

---

Hit – men ikke lenger!

---

Jeg begynte å lure på om det var mulig å finne seg en brukbar teltplass her, men etter å ha områdd meg fant jeg meg et egnet sted. Det var til og med murt opp ei stor grue innunder den bratte fjellveggen, og jeg bestemte meg for å stelle i stand et bål etter at middagen var konsumert.

Jeg finner meg til rette ved Ranfjordens bredd.

---

Det ble en stemningsfull kveld ved bålet her på Hammarøysanden. Fyringsved i rikt monn var lagt fram av vennlige sjeler, og jeg forsynte meg av denne. Mot kveld hadde det skyet over og det ble etter hvert temmelig mørkt, til tross for at vi var i slutten av april. Men bålet brant villig – sikkert et par timer – og skapte både trivsel, lys og varme her i fjæresteinene.

---

Dag 2 (av 2):

Nordlands Trompet

Bølgene brøt mot stranda og det var en grå værtype da jeg forlot Hammarøysanden. Jeg var i tvil om jeg skulle gjøre et nytt forsøk på å finne Stia, men jeg valgte å ”give it a go”.

Fra denne sida var det enkelt å finne utgangspunktet, ved ei grind. Satte fra meg sekken og la i vei langs den eldgamle stien.

En noe ukonvensjonell teltplass.

---

Ny dag – nye inntrykk.

---

Her begynner Stibakken – den gamle ferdselsåra.

---

Jeg hadde knapt begynt å gå, da en jogger tok meg igjen. Vi kom i prat. Hun hadde lagt merke til en kar som kom gående med en stor sekk i går kveld, og jeg måtte bekrefte at det nok var meg hun hadde sett. For øvrig kunne hun fortelle at det stedet jeg hadde campet på ikke er helt uten rasfare nå på våren. Det hadde visst tidligere gått små steinras der.

Et par steder langs Stia var det satt ut bord og benker, og ett sted var det bygd gapahuk. Dessuten var det en del imponerende steinarbeid fra svunne tider å se langs den gamle farleia.

Her har det gått folk gjennom flere hundre år.

---

Fasiliteter for den farende.

---

Imponerende steinarbeid av uviss alder.

---

Igjen møtte jeg på joggeren, som nå var på vei tilbake. Og igjen kom vi i prat. Hun informerte meg om en gammel brennevinskjeller ute på et nes. Kjelleren var visst det eneste som var igjen etter et tidligere handelssted på Strand, og jeg bestemte meg for å ta en titt.

Ved veis ende. Så mye mer er ikke igjen av Stia.

---

Etter å ha hentet sekken, satte jeg meg ned nedenfor grendehuset, der det var satt ut bord og benker, og inntok dagens frokost – en velfylt bagett jeg hadde kjøpt i Sandnessjøen i går.

Strandlandstua. Her samles bygdas innbyggere.

---

Det grågrønne huset nede på Strandberget var, tross sin beskjedne størrelse, lett å få øye på. Kjellerdøra var åpen og jeg gikk inn. Her har det nok vært mangt et festlig lag i tidligere tider. Et gammelt maleri av handelsstedet (se bygdeboka) viser en mengde store trebygninger, ikke så ulikt andre, bevarte handelssteder i Nordland.

Her nede på Strandberget lå det i sin tid et prangende handelssted.

---

Brennevinskjelleren er omtrent det eneste som er igjen etter storhetstida på Strand.

---

Det ante meg at brennevinskjelleren var tom, ja.

---

Inntil år 1900 sto det flere store og staselige bygninger her i strandkanten.

---

Men Strandlandet har en historie som går adskillig lenger tilbake enn handelsstedet. Bygda er kanskje vel så kjent som hjemstedet til Petter Dass i sine yngre år.

Det var her han skrev store deler av sitt hovedverk Nordlands Trompet. Riktignok ble diktverket fullført på Alstahaug, og kanskje ble det påbegynt allerede da han jobbet som huslærer i Vefsn. Men det var på Strand at det tok form – det som i ettertid skulle bli vurdert som et mesterverk, også i nasjonal målestokk.

Her kan vi levende se for oss en yngre utgave av Petter Dass enn den røslige og tilårskomne sognepresten på Alstahaug vi vanligvis forestiller oss. En mann i sin beste alder, en dikterspire med kunstneriske evner som kommer ridende til hest langs stien i lia høyt over fjorden. Stødig og stadig går det framover. På vei ned bakkene ytterst på Nesna-halvøya får han de fagreste synsinntrykk i åsynet – utsynet sørover leia.

‘Nordlands Trompet’ – et omfattende hyllingsdikt om den nordlandske naturen – ble i stor grad skapt i Nesna.

---

Så var det bare å komme seg i traskinga igjen. Som i går, var det også i dag en del større skip å se på fjorden. Ikke så overraskende, da all sjøverts transport til og fra Mo i Rana går ut og inn Ranfjorden.

Omsider var jeg tilbake på Nesna. I og med at jeg aldri tidligere hadde tatt en ordentlig kikk på det vakre kirkebygget – som for øvrig ligger midt i tettstedet, tok jeg meg en tur på kirkegården. Bysten av Petter Dass måtte naturligvis også iakttas. Nesna har vært kirkested beviselig siden 1589, men det kan ha stått en kirke på Nesna gård også lenge før den tid.

Nåværende Nesna kirke sto ferdig i 1880.

---

Dikterpresten tilbrakte omlag 17 år på Nesna, hvorav 10 på Strandlandet.

---

En ruvende skald fra 1600-tallet.

---

Dermed var ei lang og fin vandring fram og tilbake langs sørsida av Nesna-halvøya kommet til ende. En halvtimes venting på ferga til Levang var i grunnen bare greit.