# 602 • 27. september 2020

Naturligvis!

Til tross for at temperaturen hadde touchet frysepunktet i løpet av natta, var den steget til sju grader da jeg la i vei i et vakkert høstvær. Siden i fjor hadde jeg blitt klar over et nytt naturreservat langs den vante leia mi rundt Litjfjellet, Stavasselva naturreservat – riktignok opprettet allerede i 2017.

Ideen for årets runde var å ta hovedpausen på utkikkspunktet oppå Langvassåsen, og derfra ta en avstikker inn i reservatet. En viss variasjon fra år til år bare beriker denne årlige turen, synes jeg.

Elvevegen.

---

«Eli Tosdal-huset» på Vestersida kjenner alle svenningdalinger til.

---

Naturligvis blir det tur rundt Litjfjellet også i år – denne gangen via et naturreservat.

---

Stien oppover mot Svenningskardet er som en gammel venn.

---

Ovenfor Skardforsen har Fjelltrimmen i Grane satt ut post.

---

Det er lite dyreliv å se i skardet, annet enn noe sau her og der.

---

Det var ikke antydning til vind denne dagen, selv ikke i høyden. Dette i skarp kontrast til et par heftige høststormer tidligere i september. Derimot skyet det ganske fort over, og bak fjellet merket jeg noe yr i lufta. Ned gjennom Dempa holdt jeg ei strak linje nordover, helt til jeg var på Stavassveien. Allerede nå var jeg i kanten av det nevnte naturreservatet, som ligger mellom elva og veien. Et lite skilt i veikanten med riksvåpenet på bekreftet dette.

Ei lita tjønn i Dempa passeres.

---

Og så ankommer jeg Stavassveien.

---

På nordsida av veien og nedover mot elva ligger det nyopprettede Stavasselva naturreservat.

---

Oppe på Langvassåsen lempet jeg av meg sekken, før jeg fortsatte inn i naturreservatet. Etter få minutters gange så jeg det store elvegjelet nedenfor, omgitt av bratte, skogkledde lier. På andre sida er det at den såkalte Gamle Stavassvei går – den flere hundre år gamle farleia som folket på Stavassgården gikk når de skulle til bygds. Dagens skogsbilvei på sørsida av elva så ikke dagens lys før på 1970-tallet, flere tiår etter at Stavassgården ble avfolket.

Hovedpausen på årets tur legges til utsiktspunktet på Langvassåsen.

---

Naturen kan by på litt av en fargeprakt på denne tida av året.

---

Langt der nede i gjelet hører jeg suset fra Stavasselva.

---

Langs de nedre deler av Stavasselva vil gammelskogen bestå.

---

Tilbake ved utsiktspunktet, var det å gå i gang med vedfyring i ei romslig bålpanne på stedet. Men da trengte jeg ved. Og det visste jeg fantes ved Bjørns plass, 200 m unna – også dette et populært utsiktspunkt, men med utsikt i motsatt retning. Ved var det rikelig av, men som antatt var den rå og fuktig, da den ligger stablet utendørs året rundt.

Det ante meg at det skulle bli et slit å få til et levedyktig bål, noe som viste seg å stemme. Men vha. brennbriketter, never, papir og en hel del småkvist, begynte det å piple ut vann fra den sure veden, og etter iherdig innsats og ukuelig omsorg flammet det omsider opp. Dermed ble det bålkaffe også i år på turen rundt fjellet. Dette flotte stedet ble oppgradert i fjor høst, i regi av nasjonalparkstyret, med et nytt sett bord og benker og bålpanne. I tillegg ble adkomsten forbedret med planering og grusing.

Stavassdalen vestover, omgitt av ville fjell i Lomsdal-Visten nasjonalpark.

---

På disse turene hender det seg at jeg møter på medlemmer av Lund-familien. I fjor møtte jeg på Ragnhild og Steinar, og tidligere har jeg møtt Magne og Jan-Snorre. I år var det Thomas, som kom syklende på el-sykkel oppover Stavassveien. Vi kom i prat, før han fortsatte oppover – og jeg nedover langs veien.

På vei ned i Svenningdalen møter jeg på en gammel kjenning.

---

Det var i ferd med å bli noe skjømt da Thomas tok meg igjen på Vestersidvegen. Han hadde snudd oppå Langvassåsen og kunne fortelle meg at det fortsatt røyk fra bålpanna. Vi ble gående og prate i godt og vel en time om løst og fast – alt fra lokale forhold til det nært forestående presidentvalget i USA. Det er en kjensgjerning at praten flyter fritt og uanstrengt når en beveger seg i naturen. Vi var kommet nesten til Blåfjellneset da vi skilte lag.