# 609 • 5. – 6. juni 2021

Dag 1 (av 2):

Langs leia

Tanken var å ta meg fram til fots nedover Nordstranda, som yttersida av Bodøhalvøya kalles, for så å møte Helle i den bynære Ausvika halvannen mil lenger sør. Her skulle vi overnatte.

Fra p-plassen ved Mjelde ruslet jeg først et stykke nordover langs stien bort til de fine sandstrendene. Denne flotte junidagen var det mange som var ute og nøt sola. Mjelde er ett av mange populære utfartssteder i Bodøområdet som tiltrekker seg folk på godværsdager. Å bli solbrent var jeg lite lysten på, derfor var jeg omhyggelig med solkremen før jeg la i vei – iført shorts.

I likhet med bl.a. Meløya, stammer navnet Mjelde fra det norrøne ordet ‘mjol’ (finkornet sand).

---

Mjelde er blitt gjort landskjent gjennom Terje Nilsens vakre vise fra 1970-tallet.

---

Så var det å ta fatt på den lange turen sørover. De første kilometerne gikk langs vei. Først fra Mjelde og innover mot Riksvei 804, for så å følge denne gjennom bygda Skau.

Rett sør for Skauvika tok jeg inn Gammelnaustveien mot Buholmen friluftsområde. Dette var tidligere et felleseie på 60 dekar som lå under gården Kløkstad, før det i 1969 ble kjøpt av Bodø kommune. Området består av den landfaste Store Buholmen og ei flott sandstrand på sørsida. Fra Buholmen gikk resten av turen utelukkende i terrenget, for det meste langs fjæra.

Gården Mjelde.

---

Gammelnaustveien og Sjyveien følges til Buholmen friluftsområde.

---

Dette området er jeg ikke kjent med fra før.

---

Også Vollvika inngår i Buholmen friluftsområde.

---

Rett sør for sandstranda ligger Kløkstad fritidshavn, som driftes av Norsia båtforening (sic). Anlegget består bl.a. av to moloer, og jeg tok meg utpå en av disse. Videre sørover kommer en inn i et åpent og lettgått landskap, bestående av gressåkrer helt ned mot fjæresteinene. Her var det ingenting som sperret utsikten mot leia. Ute på et markant nes som stakk ut i sjøen bevilget jeg meg turens eneste lengre pause. Jeg begynte å nærme meg halvgått løp, og det var på tide med både fast og flytende føde.

Langs leia.

---

Skjelstad naturreservat – et lavtliggende sletteområde lå nå foran meg. Mye av reservatet blir liggende under vann ved flo sjø, før havet trekker seg tilbake igjen og tørrlegger store arealer. Her skal det være et artsrikt dyre- og planteliv. Noen fornuftige folk hadde slått opp teltet sitt i nærheten av reservatet, la jeg merke til.

Skjelstad naturreservat.

---

Rett bortenfor reservatet har forsvaret et navigasjonsanlegg med flere høye master. Jeg tok meg langs yttersida av anlegget, da jeg kom i skade for å tråkke inn på en hytteeiendom. Det burde jeg aldeles ikke ha gjort, for her hadde hissigproppen Mr. Uncool himself benket seg på altanen. – Hepp! Det her er privat eiendom, utbasunerte han i en brysk tone. Det var bare å beklage, men forklaringen med at jeg bare gikk langs fjæra ble ikke kjøpt.  – Der er fjæra!, tordnet skrotten, og henviste meg ned i de glattskurte bergene.

Nok ei fin vik, Olderåsvika, ble passert, før det bar over Olderåsen og mot Bodø golfpark. Klok av skade, spurte jeg om det var ok å bevege seg over golfbanen, eller om det var best å gå rundt. Helt greit, men jeg måtte være obs på flyvende golfballer. Kom i prat med et par golfere litt oppi årene, som viste seg som vennligheten selv. De fortalte og forklarte hvor jeg burde legge veien videre. Dette var det både stil og klasse over – og ikke minst mottok jeg nyttige tips.

Olderåsvika med den skogkledde Olderåsen i bakgrunnen.

---

«A walk in the park» – veldig enkelt og greit, med andre ord.

---

At estetikken er vektlagt er tydelig ved hull 8 og 9.

---

Ifølge de hjelpsomme golferne skulle det gå en sti fra en transformatorstasjon i sørenden av golfparken til den populære badeplassen Geitvågen, og dette viste seg å stemme. På en dag som denne var det horder av folk her, og selv om jeg ikke hadde så langt igjen, var det på tide å innta væske og smøre inn legemet.

Geitvågen – en av mange naturperler langs Nordstranda.

---

Til min overraskelse kunne jeg følge en godt opparbeidet sti fra Geitvågen mot p-plassen ved Ausvika. Denne gikk like oppunder Geitryggen og må være temmelig ny, da den ikke er avmerket verken på papirkart eller digitale kart.

Dermed var jeg framme i Ausvika, seks timer etter at jeg startet fra Mjelde. Helle var ikke ankommet ennå, men kunne informere meg om at hun var like om hjørnet. Vi var åpenbart langt fra de eneste som hadde tenkt å overnatte i telt denne lyse natta. Minst 20 telt og lavvoer kunne jeg telle i nærheten av stranda.

Endelig framme i Ausvika – eller Storausa, som vika heter fra gammelt av.

---

Vi fant oss en plass oppå en høyde bortenfor stranda. Her kunne vi være litt for oss selv og samtidig ha utsikt ned mot stranda og omkringliggende herligheter. Ikke langt unna teltplassen fantes det en tilrettelagt bålplass. Det passet i grunnen fint, da Helle hadde gått til anskaffelse av en sekk med ved. Undertegnede ble som forventet utnevnt til pakkesel, og det ble både to og tre turer mellom p-plassen og teltet med bæring av alt fra ved til frysebag.

Nå på kvelden var lufta blitt sval og deilig, og ingen av oss hadde lyst å gå og legge seg. Vi hadde et håp om å få se midnattssola klokka ett, når sola er på sitt laveste, men noe skyer i horisonten gjorde at den knapt nok ble en skygge av seg selv. Likevel var forsommernatta flott og vi tok ikke til vett og la oss før klokka var nærmere tre. Da var allerede en ny solskinnsdag i emning.

Det er vanskelig å ta kveld under de rådende forhold.

---

Midnatt.

---

Dag 2 (av 2):

Mye vil ha mer

En svalende bris var kjærkommen da vi omsider krøp ut av det litt for varme teltet. Men med unntak av brisen, var dagen som en kopi av gårsdagen. Det var bare å smøre seg inn med solkrem og sette over kaffen. Nede på stranda koste folk seg i finværet, og både vannski og vannskuter var å se. Bodøværingene kjenner sin besøkelsestid på slike dager, som det ikke er så altfor mange av i løpet av året.

Ei hengekøye vi hadde med oss ble montert mellom et par bjørker. Herlig å ligge og duve i den forfriskende brisen og bare la humla suse. Vi hadde så visst ikke noe hastverk med å forlate Ausvika med det første.

Vi er fornøyde med tomta.

---

Folk vet å utnytte solskinnsdagene i Nordland.

---

Strandliv med soling og bading.

---

Vi har slett ingen hast med å forlate denne herlige pletten.

---

Det var langt på dag da vi omsider pakket og dro. Turen hadde så langt vært fylt med mange opplevelser, men mye vil ha mer! Når vi nå først befant oss her på Nordsida tok vi like godt turen innom den historiske Løp gård. Her er det gjennom sommeren både kafedrift, diverse arrangementer, historiske vandringer og det ene med det andre. Beklageligvis var vi litt for tidlig ute, da sesongen ikke var startet opp ennå. Men bare å sette seg ned i den gamle hagen gjorde at vi nærmest ble henført til en annen tid.

Løp.

---

En tilsvarende gjensidig navnepåvirkning mellom landskap og gård kjenner vi igjen fra Helgeland. Et eksempel er gården Handnes, som da den ble ryddet tok navn etter øya den lå på, Handa (Hand). Gården Handstein og antakeligvis også Handå på fastlandet har nok også tatt navn etter øya. I middelalderen ble så Handnes en såpass viktig gård i distriktet at folk heller refererte til gårdsnavnet enn til det gamle øynavnet. Følgelig ble øya omtalt som Handnesøya – «øya som Handnes ligger på».

Når det gjelder navnet Laup, så finner vi det igjen i det samme området, da den indre delen av den langstrakte Nesnahalvøya bærer navnet Laupen. I likhet med fjellryggen nord for Bodø, har også dette fjellpartiet tatt navn etter en laup.

Historisk sus.

---

Turen gikk så til Bremnesstranda som ligger enda nærmere byen, før den ble avsluttet med å gå den lille runden rundt Bremnes fort. Anlegget fra krigen er godt ivaretatt, merket og skiltet, og består av flere bunkere og stillinger.

Jeg vet ikke hvor mange sandstrender det er langs Bodøhalvøya, men dette er i hvert fall Bremnesstranda.

---

Til slutt blir det en runde på Bremnes fort.

---

Dermed var ferden langs yttersida av Bodøhalvøya, Nordstranda, kommet til ende. Motstykket til denne kyststripa må vel sies å være Innstranda, som strekker seg fra byen og et stykke innover Saltfjorden. Dette er også en tur jeg kunne tenkt meg å gå, og da med enten start eller avslutning på det nye jektefartsmuseet i Bodøsjøen. Men det får bli en annen gang.