# 611 • 29 – 30. juni 2021
Dag 1 (av 2):
Info
- Start: 20:40 (Tomma fergeleie)
- Framme: 22:10
- Starttemp.: + 11°C
- Vær: Overskyet. Noe yr.
Til tings
I avsnittet «Alsøy – et sentralt sted» i Nesna bygdebok framkommer det en interessant opplysning som jeg har arkivert med tanke på en framtidig tur:
Temmelig midt på Alsøy-halvøya, på øyas høgeste punkt, ligger et bergparti som bærer navnet «Tinghåjen». På toppen av «Tinghåjen» ligger en stor stein. Rundt langs sidene på berget er det fra naturens hånd innskåret benkelignende trapper i flere nivå. Tradisjonen forteller at dette stedet ble brukt i seinere århundrer som samlingssted om søndagene for den mannlige befolkning. Men før den tid forteller også tradisjonen at stedet skal ha vært brukt til tingsted.
En tinghaug fra vikingtida var i mine øyne en spennende sak, og nå passet det fint å ta turen. På tidligere turer til Tomma har jeg bestandig lagt utover mot yttersida av øya, sist for tolv år siden. Men ikke denne gangen. Etter kun 300 m tok jeg til venstre i et kryss og satte kursen sørover den drøyt 3 km lange Alsøya. I dag er dette ei relativt flat halvøy, men i tidligere tider, da havnivået sto noe høyere, var Alsøya ei egen øy.
Turen går til Alsøya i Nesna.
Det var i grunnen lite å se, mest krattskog, før jeg nærmet meg den sentrale delen av øya, der noen gårder kom til syne. Ved Kvila, sør på Alsøya, tok jeg av fra bygdeveien og trasket utover Neset – ei langstrakt landtunge. Helt ytterst fant jeg meg en dugelig teltplass. Klokka var allerede blitt ti på kvelden, så det var bare å få opp husværet og fyre i gang primusen.
Jeg satser på å finne meg en brukbar teltplass ute på ei smal landtunge.
Klokka ett på natta la jeg ut på en halvannen times vandring. De nye nettsidene til kulturminnesøk.no med integrert GPS ble benyttet for å finne de eksakte posisjonene til diverse lokaliteter. På Alsøya er det nemlig gjort uvanlig mange funn fra jernalder og vikingtid. I tillegg til en bauta som ble funnet i en åker ved Storvollen, helt sør på Alsøya, var «piggsteinen», en bauta av lys bergart ved Sørvollan, et velkjent landemerke helt fram til ca. 1920, da den ble skutt i stykker.
På motsatt side av veien eksisterte det fram til 1871 minst tre gravhauger, der det i tillegg til skjelettrester av mennesker og husdyr (bl.a. hund), er funnet to sverd, tre spydspisser, økseblad, hammer, tang, fil, vektlodd, vektskål av bronse, bryne og rester av en kjele. Vedkommende som ble gravlagt her var m.a.o. godt rustet for et liv i det hinsidige. Alt dette ble i sin tid sendt inn til Vitenskapsmuseet av proprietær Coldevin. Kun 60 m lenger nord ble det under hagearbeid funnet et sverd.
Ved Sørvollan er det gjort rike funn.
I denne hagen ble det funnet et sverd, kun 30 cm nede i jorda.
I nærheten av de nevnte gravhaugene ble det i 1925, i forbindelse med veiarbeid, funnet ei kvinnegrav. Denne inneholdt: To ovale skålspenner av bronse med et par tøybiter på innsiden, ei stor buet nål av bronse, 17 glassperler, to ravperler, ei bronseperle og ei perle av jet. Dessuten halvdelen av et spinnehjul, ei ornert plate av hvalbein, deler av ei jerngryte, del av ei jernsaks, en tein, samt rester av båtsaum.
Før utskiftningen i siste halvdel av 1800-tallet var alle brukene på Alsøya samlet i et klyngetun på det stedet som kalles Gården. Her er det også at vi finner Tinghåjen, som det nå var på tide å ta en nærmere titt på.
Det gamle klyngetunet, der øyas befolkning bodde samlet, kalles den dag i dag bare for «Gården».
To alsøyværinger forteller
Frida Aagesen (1916-2009) har skrevet ned følgende (gjengitt i Årbok for Helgeland 1995, s. 92):
Ved Fløta ligger Tinghaugen. I min ungdom lå den der med utsikt til fjordene og øyene – sør, øst og vest. Øverst på haugen stod en stor sten – på en stols høyde. Den er rund og glatt med en fordypning så den var god å sitte på. Dessuten er haugen som et omvendt amfiteater, med seter rundt hele haugen. Noen av naturen og noen laget. I hagen til Kari Bjellaanes kan en ennå se setene.
Nu er haugen helt overvokst med trær, grantrærne er plantet, men alt av kjerr og lauvtrær – einer – mose – lyng og alt som blir i et villnis har naturen ordnet selv. Det fortelles at på Tinghaugen skulle tinget vært for øyene. Hovet var vel på Havsvåg. Ja, ett er nu sikkert. Det kunne nu være sitteplass til mange, ja hundre mennesker som kunne høre en som talte fra Tinghaugsteinen.
I Årbok for Helgeland 1980, s. 39-43, skriver Simon Sørvoll (1911-1985):
På gården Alsøy i Nesna finnes et fornminne som er svært interessant. Oppe på toppen av en haug, som kalles Tinghågen, finnes det en stein, som i alle fall sikkert er bragt dit av mennesker. Steinen har tilnærma form som ei avkorta kjegle. Toppflata har helling mot sør og er noe skålforma. Dette siste tyder på at steinen til en viss grad er tilforma. Rundt steinen er det spor etter oppmerking av en nærmest rund plass med diameter på 4-5 m. Høgda på steinen passer som sittehøgde for en voksen mann.
[…] På Alsøya var det særs gode landingsforhold. […] Fra steinen oppe på Tinghågen har lovseiemannen referert de avsnitt i loven som hadde betydning for den sak som var oppe til avgjerd.
Alsøya har mange hauger. Men at Tinghågen var noe særskilt kunne en merke enda da jeg var smågutt. Det vil si i åra 1915 til 1920. Hver eneste godværssøndag om sommeren samlet kallene seg på Tinghågen om ettermiddagen. Her diskuterte de årsvekst og avling, fiske og bygdepolitikk.
[…] Denne ferdselen til Tinghågen berørte to grunneiere. Men det ble aldri, så vidt jeg vet, nedlagt noen form for protest, eller på noen måte lagt hindringer i veien for at folk kunne gå på Tinghågen. En var jo ellers svært nøye med at det ikke måtte tråkkes i graset, og rask til å påtale slike overtramp. Men til Tinghågen var det fri ferdsel, selv mellom jonsok og slåttonna.
Alle andre hauger hadde sine eiere. På disse haugene hadde ingen andre noe å gjøre. Men omkring Tinghågen var det en aure av fellesskap, som vel måtte ha sin rot i en gammel tradisjon. Tinghågsteinen er et av de forminner en må håpe blir fredet. Den har noe å fortelle fra en for lengst svunnen tid.
Plantet sitkagran på Tinghågen.
Tinghågen ble fredet i 1981, men slik den framstår i dag er den ikke så mye å trakte etter for den skuelystne. Tettvokst krattskog og sitkagran gjør opplevelsesverdien minimal. For noen generasjoner siden dannet denne sagnomsuste haugen en markert forhøyning i det åpne og flate landskapet, og fra toppen hadde man et vidstrakt utsyn mot de omkringliggende øyene. I dag er utsikten borte og det er bare så vidt en får fornemmelsen av å befinne seg oppå en haug.
Men til tross for den nærmest totale gjengroingen var det stas å få øye på sittesteinen på toppen av haugen med sitt tilformede «sete». Den måtte selvsagt prøvesittes, og det stemte – den var faktisk god å sitte på. Kanskje har det sittet velrenommerte høvdinger her i forgangne tider og tatt opp aktuelle saker til avstemning?
Sittesteinen på toppen av Tinghågen.
Kan steinen og navnet indikere utøvelse av demokrati, lov og rett på Helgeland i vikingtida?
Lite er igjen av den vidstrakte utsikten fra Tinghågen.
Tilbake ved teltet ytterst ute på Neset ble jeg sittende ute ei stund, da jeg ikke hadde noe prekært behov for søvn. Måtte virkelig sperre opp øynene da en fisk plutselig skjøt opp av havflata som en torpedo. Den var vel kanskje to meter oppe i lufta, før den forsvant ned i dypet igjen. Tidligere på kvelden hadde jeg blitt vitne til en sel på jakt etter føde.
Innover Alsøyvågen med Breitinden på Tomma ruvende i bakgrunnen.
Blomstring i fjæra.
Dag 2 (av 2):
Info
- Start: 9:35
- Framme: 10:30
- Starttemp.: + 11°C
- Vær: Overskyet.
Slaget i 999
At Alsøya har hatt en sentral posisjon i distriktets historie vitner både Tinghågen og de mange funnene om. Gode havneforhold og fruktbar, selvdrenerende jord peker i samme retning.
Men bygdeboka kan fortelle mer. Ifølge sagaen skal det ha stått et stort slag i dette området, der mange stormenn fra nær og fjern var involvert. Bl.a. skal den mektige høvdingen Tore Hjort (død 999), som man mener kan ha hatt sitt hjem på storgården Borg i Lofoten, ha spilt en hovedrolle. På motsatt side sto ingen ringere enn kongen og hans hær. Det handlet om religion og det handlet om makt. I dag er det ingen som vet eksakt hvor slaget skal ha stått, men sagalitteraturen gir en pekepinn: «Utenfor Rana», dvs. Ranafjorden. Slaget kan altså ikke ha stått særlig langt unna Alsøya.
Sørover mot øya Løkta.
Sjøslaget ved Nesna
Sitat fra Nesna bygdebok, Bind 1, s. 36:
I år 999 våget Olav Trygvason seg nordover igjen. Han kom til Hårek på Tjøtta. Her ble han vel mottatt og begynte å døpe tjøttaværingene. Han fikk ikke tid til å fortsette dåpsarbeidet i flere bygder, for nå rustet to innbitte tilhengere av den gamle gudetrua seg til kamp mot kongen. Det var Vågan-høvdingen Tore Hjort og Raud den ramme fra Salten.
«Utenfor Rana», som det står i sagaen, braste de to hærene sammen til et voldsomt sjøslag. Skipsleia krysser Ranfjorden ved Nesna, og dette slaget har trolig stått utenfor Nesna et sted. Dette kan ha vært nesnaværingens første møte med religionskrigen. Nesnaværingene holdt nok med Tore Hjort – han som tapte slaget.
Etter hvert som slaget pågikk ble skipene til Tore Hjort ryddet, og panikken tok de gjenlevende av mannskapet. Tore Hjort søkte inn til land og sprang av skipet med kongens menn etter seg. Kongen hadde hunden Vige med seg, og da Tore var raskere til beins enn alle andre, ropte kongen: «Vige, ta hjorten!» Hunden løp etter Tore og hoppet opp på ham. Tore stakk hunden med sverdet og ga hunden et stort sår. Men i det samme fløy kongens spyd gjennom Tore, og der mistet han livet. Kong Olav ga nåde til alle som ba om det og ville gå over til kristendommen. Så tok han den sårede hunden og bar den om bord.
Innover mot Handnesøya, Nesna og Hugla.
Minner fra slaget?
Sitat fra Nesna bygdebok, Bind 1, s. 36-37:
Det har vært fantasert om den båtgrava som ble funnet ved kommunekasserer Husbys bolig like ved administrasjonsbygget på Nesna, kan ha vært Tore Hjorts grav. I grava fant man knoklene av en mann og en hest, et sverd og en spydspiss.
Slike løse spekulasjoner har også vært knyttet til Alsøy. Og rent geografisk ligger Alsøy lagelig til ved skipsleia. […] Det er gjort usedvanlig mange skjelettfunn i Alsøy. Mange av hodeskallene og beingrindene ligger høgt oppe i jordsmonnet og tyder på hastverk under jordpåkastelsene. I ei av gravene ble det sammen med menneskeskjelett funnet et tveegget sverd og en spydspiss med sølvinnlegning på falen. Det kan ikke være en hvilken som helst bonde som er gravlagt her. På gravfeltet ble det også oppdaget skjelettrester av en hund.
I Alsøy har det levd på folkemunne sagn om et stort slag med stort mannefall. Bernhard Jensen (f. 1872) fortalte sin datter Frida Aagesen dette. I Alsøy finnes også ei myr som heter «Daumannsmyra». Dette bare nevnt som næring til fantasien. Vi vet for lite til å påstå noe som helst.
Kanskje var det ved Alsøya at sjøslaget i 999 mellom Olavs hær og de håløygske høvdingene sto?
Å kun beregne en time tilbake til fergeleiet var nok i knappeste laget, fordi jeg måtte virkelig sette opp tempoet mot slutten av turen for å nå ferga til Nesna. Men med litt innsats gikk det bra også denne gangen.
Tags: forhistorienattvandringslagvikingtidøyer
