# 613 • 7. – 8. juli 2021
Dag 1 (av 2):
Info
- Ankomst: 13:05
- Framme: 13:25
- Starttemp.: Ca. + 19°C
- Vær: Overskyet.
Blant holmer og skjær
Da det ikke lyktes meg å skaffe båtskyss til Dørværet, seilte et av anløpsstedene til lokalbåten i Træna opp som et aktuelt alternativ. Båtruta gjennom Træna-skjærgården tok jeg for første gang i fjor, da jeg hoppet i land i Torvværet, nærmere bestemt Raudskjærholmen.
Nå hadde jeg peilet meg inn på Sandøy. Øya, eller rettere sagt øyene, Nord-Sandøy og Sør-Sandøy, er små og flate og henger mer eller mindre i hop. I dag er det visstnok kun en fastboende igjen i dette en gang så livskraftige øysamfunnet noen kilometer nordøst for kommunesenteret på Husøy. Men mye av den gamle bygningsmassen er intakt og blir brukt som fritidsboliger sommerstid.
Turen med lokalbåten er i seg selv en mektig opplevelse.
Blant et utall av holmer og skjær kommer kaia på Sandøy til syne.
«Da kommer vi og henter deg i morra», ble jeg forsikret av mannskapet idet jeg som eneste passasjer steg i land på ei ny og for meg ukjent øy. Her i dette forførende kystlandskapet skulle jeg altså nyte tilværelsen knapt et døgn.
«MS Himmeltind» fortsetter ferden gjennom Træna-skjærgården…
… etter å ha satt meg i land.
Fra kaia på yttersida av Sør-Sandøy tok jeg til å følge en kjerrevei innover øya. Denne førte meg inn mot bebyggelsen og videre over det smale sundet mot Nord-Sandøy forbi flere hus og hager. Det slo meg nok en gang hvor grønne og frodige disse småøyene i Træna-skjærgården er, og Sandøy sto i så måte ikke tilbake for verken Selvær eller Torvvær. Nord på Nord-Sandøy, i enden av en åker og litt unna bebyggelsen, fant jeg meg en kurant teltplass. Og rett nedenfor ei nydelig sandstrand.
Ut på tur igjen – flere mil unna fastlandet.
Det flotte våningshuset ble oppført tidlig på 1800-tallet og påbygd seinere i samme århundre.
Det er bemerkelsesverdig grønt og frodig på mange av øyene her ute.
Så forlater jeg Sør-Sandøy og beveger meg over mot Nord-Sandøy.
Igjen kommer det til syne noe bebyggelse.
Trænværingene, eller «Havfolket» som de gjerne kaller seg for, er definitivt et kreativt folkeferd.
Tja… Her må det vel gå an å slå seg til ro?
Noen minutter seinere er «huset» på plass.
Herfra har jeg en herlig utsikt mot de berømte Trænfjellan.
De færreste reiser vel til Træna for å bade, selv om sandstrendene er av førsteklasses kvalitet.
Øyriket i Træna er som en egen liten verden langt utenfor resten av Helgelandskysten.
Nå har det seg slik at jeg har en forkjærlighet for de lyse sommernettene her i nord. Og siden jeg kom rett fra Støtt, der Helle og jeg ble sittende ved bålet langt inn i de små timer, meldte det nå seg et søvnbehov. Noen få timer på øyet kunne vel ikke skade, nå som jeg var kommet meg på plass og alt var på stell. Hadde ikke før fått ålt meg nedi soveposen da jeg hørte lett duskregn mot teltduken. Dette var som beroligende musikk i mine ører, før øyelokkene ble tyngre og tyngre.
Dag 2 (av 2):
Info
- Avskjed: 7:30
- Starttemp.: + 14°C
- Vær: Overskyet. Duskregn og yr. Noe vind.
Etter alle kunstens regler
Som i Torvværet i fjor, litt lenger nord i Træna-skjærgården, la jeg også i år ut på ei nattevandring ved midnatt. Etter en påkrevet blund så jeg nå fram til å gjøre meg litt bedre kjent med øya. Været var på langt nær like godt som tidligere i dag. Lufta var fylt av yr og duskregn og det blåste noe, men ikke verre enn at jeg anså det som brukbart turvær.
Å subbe rundt i vått gress var jeg lite lysten på, og å ta seg opp på knausene hadde heller ingenting for seg, da utsikten glimret med sitt fravær i dette gråværet. Men nå var det heldigvis nok å feste oppmerksomheten på langs stiene – ikke minst et mangfold av kunstneriske uttrykk.
Ved midnatt har værgudene begynt å bryske seg.
Trænstaven er ikke lenger synlig i skymassene.
Den fascinerende historien om Theodor og Alma og den omfattende korrespondansen mellom Træna og Hawaii i form av bilder og brev tok jeg for meg i turrapporten fra Torvvær, og vil derfor ikke gå videre inn på dette. Noen av Almas fotografier er utstilt i terrenget forskjellige steder på Træna-øyene, bl.a. her på Sandøy. Disse er plassert på omtrent samme sted som fotografen tok dem for 80-90 år siden, og bakgrunnen og omgivelsene på bildene er gjenkjennbar.
Sandskjærsanden.
Linken mellom Træna og Hawaii blir en stadig påminnet om.
Ett av Alma Sandøys over tusen bilder fra tidligere tiders Træna. Dette bildet er fra 1930-åra.
Jeg tar meg et par avstikkere til det såkalte Oljehuset (oppført i 1917) og «Anton-sjåen» (1892).
Ved «Anders- / Alma-stua» holdes Havfolkets gule og røde vimpel høyt hevet.
I skjul og i sikte.
Det mest iøynefallende og imponerende kunstverket på Sandøy er likevel, etter min mening, veggmaleriet på «Per-Andreas-fjøsen», i dagligtale gjerne omtalt som «Låven». På den ene kortveggen har den lokale kunstneren og grafiske designeren Sonja Langskjær laget et kunstverk som forestiller Per-Andreas og hesten Rau som pløyer åkeren for noen generasjoner siden. Sonja har også dekorert andre vegger – både på Træna og andre steder. Låven er fra 1865 og ble i sin tid bl.a. brukt som kornlager.
På Nord-Sandøy har kreative folk fått utfolde seg etter alle kunstens regler.
Et minne om gamle dagers landbruk, da jorda ble pløyd vha. hestekraft.
Opp gjennom tidene har havet krevd mange menneskeliv, noe som denne støtta minner om.
Åpent hav mot sør / sørøst.
«Vi skal ikkje sova bort sumarnatta; ho er for ljos til det», heter det i den gamle visa. Mye sant i det!
Fra Nord-Sandøy fortsatte jeg over sundet til naboøya i sør. Nede ved havkanten var det for øvrig noe ærfugl å se – en fugleart som har vært høyt skattet i Træna gjennom tidene. Selv om været var litt smårufsete var det opplevelsesrikt å spasere rundtomkring på disse småøyene midt på natta, flerfoldige mil ute i havet.
Før jeg vet ordet av det er jeg tilbake på Sør-Sandøy.
Kulturlandskapet er fremdeles godt holdt i hevd, selv om husdyrholdet tok slutt på 1970-tallet.
Ved dette noe værbitte bryggeanlegget snur jeg på hælen og går tilbake til teltet.
Så mye søvn ble det heller ikke i natt. Allerede i sekstida var det å komme seg på beina, og halvannen time seinere kunne jeg stige om bord i båten. På dette tidspunktet visste jeg imidlertid ikke at jeg skulle bli «stuck» på Træna.
For spesielt interesserte:
Et kommunikasjonsmessig mareritt
Nå skulle vel en tilfeldig besøkende tro at Nordlandsekspressens hurtigbåt ville legge til kai ved den vanlige hurtigbåtkaia, der det er tilrettelagt med et skikkelig flott venterom og toalett – og der båten bestandig har lagt til før, seinest i fjor. Det trodde i hvert fall jeg da jeg satte meg ned for å vente. Men nei!
Da ventetida var over og jeg så båten komme, suste den rett forbi hurtigbåtkaia og mot en annen kai flere hundre meter unna, der den la til. Nå var gode råd dyre! Jeg fikk hyret en kar til å kjøre meg bortover, og ringt mannskapet på «MS Jernøy» for å høre om de kunne vente i to minutter. Det kunne de ikke, var svaret! Da vi kom fram til kaia til selskapet Pelagia på Galtneset sekunder seinere var båten gått. Dermed var jeg «stuck» på Træna, og noen flere båter nordover gikk det ikke i dag.
Det som skulle vært tre timers venting på Husøya ble nå hele 22 timers venting! Den forhåndskjøpte billetten til Bodø var fint lite verdt nå. Men nå var jeg så heit i toppen at jeg måtte bare ta meg en gåtur. Burde det ikke stått noe informasjon i venterommet eller i nærheten om at Nordlandsekspressen hadde skiftet anløpssted, var et spørsmål jeg stilte meg. Det kunne jo hende at enkelte reisende ikke var informert om denne flyttingen.
Tida gikk sakte, og det var en mental prøvelse å holde motet oppe. Et plaster på såret var at det denne torsdagen ble rigget til for årets utgave av Trænafestivalen, og både musikk og god mat var tilgjengelig.
Etter sju timers venting hørte jeg plutselig noen spikre opp noe på utsida av døra til venterommet. Da jobben var gjort, gikk jeg ut for å se. Joda, der var all den informasjonen som jeg hadde trengt noen timer tidligere kommet opp:
Formiddag ble til ettermiddag og ettermiddag ble til kveld. Ny billett måtte kjøpes. På morgenen går det to alternative ruter nordover. Tenkte først å bestille billett med den ruta som går via Træna og Myken, men siden det ble minst venting ved å ta en hurtigbåt innover mot Stokkvågen, for der å hoppe på Nordlandsekspressen nordover til Bodø, så valgte jeg sistnevnte alternativ. Sov mer eller mindre hele veien tilbake til Bodø.
Å vente i nærmere ett døgn i etterkant av en telttur var ei påkjenning. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: Boreals «MS Jernøy» klarte forhåpentligvis å holde ruta si uten et minutts forsinkelse i går formiddag!
Tags: kunstnattvandringskjærgård
