# 620 • 27. – 28. august 2021
Dag 1 (av 2):
Info
- Start: 13:40 (Luktvatn rasteplass, Knutli)
- Framme: 16:00 (Korgfjellet fjellstue) / 21:05 (Korgen camping)
- Starttemp.: Ca. + 18°C
- Vær: Sol fra klar himmel → klart.
I slavenes blodspor
Hvem har vel ikke kjørt den smale og svingete veien over Korgfjellet og forarget seg over den lave veistandarden? Før 2005, da Korgfjelltunellen sto ferdig, utgjorde denne fjellovergangen en av de verste flaskehalsene på hele E6, særlig vinterstid. Lite visste i hvert fall jeg om at veien ble bygd av slaver som levde under ekstremt harde forhold.
Navnet «Blodveien» er vel særlig knyttet til Saltdalen, der en også finner Blodveimuseet. Men faktum er at det er flere veistrekninger i Nord-Norge som bærer dette megetsigende navnet – bl.a. den gamle riksveien over Korgfjellet. I hver ende av den vel 15 km lange strekningen lå fangeleirene Osen og Korgen. I virkeligheten var dette konsentrasjonsleirer som ikke sto tilbake for grusomhetene i Auschwitz. Da veien åpnet i 1946 hadde intet mindre enn 646 av de som jobbet på anlegget måttet bøte med livet, de fleste serbere.
Et svært mørkt kapittel av Helgelands historie har de siste årene blitt løftet fram i lyset.
«Dette var ikke ordinære krigsfanger, men slaver som ble sendt for å jobbe til de døde av utmattelse.»
Sitatet er hentet fra Riksantikvaren/ kulturminnesøks beskrivelse av Osen fangeleir. Ideen til okkupasjonsmakten var nemlig at de som ble deportert hit skulle arbeide seg i hjel. Bokstavelig talt.
75 år etter at Blodveien, som den heter i dag, ble åpnet i 1946, ville jeg gå den til fots – fra den ene konsentrasjonsleiren til den andre. Storsekken deponerte jeg i Korgen, før jeg tok bussen gjennom tunellen og la i vei mot Lager Osen.
Blodveien
Sitat fra infotavla ved Luktvatn rasteplass:
Blodveien er navnet ettertiden har gitt til flere veianlegg i Nord-Norge bygget av jugoslaviske fanger under andre verdenskrig – fra Korgfjellet i Nordland til Karasjok i Finnmark. I løpet av krigsårene ble rundt 100 000 sovjetiske og jugoslaviske fanger transportert til Norge som arbeidskraft for byggingen av slike store infrastrukturprosjekter. Flere tusen av dem omkom i dette arbeidet […].
Naziregimets behov for effektiv sør-nord-transport av militært personell og utstyr medførte prioritering av den planlagte veien over Korgfjellet. Byggingen ble påbegynt i 1941 av Statens Vegvesen, men fremdriften var lite tilfredsstillende, og i 1942 ble det satt inn jugoslaviske fanger som tvangsarbeidere undre ledelse av SS.
Mer enn 4000 jugoslaviske fanger kom til Norge mellom 14. juni 1942 og 25. september 1943. De var sendt hit som tvangsarbeidere fra naziregimets storstilte vei-, jernbane- og militæranleggprosjekt. Fangene ble beordret til å “arbeide under hardest mulige vilkår”. I løpet av krigsårene døde nærmere 60% av dem på norsk jord.
Den 23. juni 1942 kom de første fangene til de to leirene nord og sør for Korgfjellet – Lager Korgen og Lager Osen – og ble satt inn i arbeidet med Riksvei 50 over Korgfjellet.
Lager Osen ble nedlagt 19. juni 1943, og fangene flyttet til Lager Korgen. Den 6. mai 1944 ble også Lager Korgen lagt ned. De resterende fangene ble transportert til Pothus i Saltdal. 646 fanger mistet livet som følge av sult, sykdom, overgrep og henrettelser i forbindelse med byggingen av veien over Korgfjellet.
Forholdene i Lager Osen er blitt sammenlignet med Nazi-Tysklands verste konsentrasjonsleirer.
Alle fysiske spor etter grusomhetene som utspant seg ved Lager Osen på 1940-tallet er i dag jevnet med jorden. I dag er stedet, som kun ligger 500 meter unna rasteplassen ved E6, omgjort til en vakker minnelund der freden og roen hersker. Et åpent område med plen, plantet blomster, bord og benker, omgitt av skog på alle kanter. I den ene enden av lunden står minnesmerket som ble reist allerede i 1945, og ved porten er det nylig satt opp store infotavler der navnene til ofrene er listet opp.
Da freden kom ble det reist et minnesmerke over slaveriets mange ofre.
Lager Osen
Sitat fra infotavla ved Osen fangeleir:
Den 23. juni 1942 kom de første fangene til Lager Osen. Omkring 400 jugoslaviske fanger ankom Elsfjord med tog, og ble derfra ført videre til leiren til fots av soldater fra Schutzstaffel (SS) og norske fangevoktere. Senere kom det flere fanger til leiren. I begynnelsen var Lager Osen underlagt SS, og fangene hadde ikke status som krigsfanger etter Genèvekonvensjonen. Den 6. mars 1943 ble imidlertid leiren overført til Wehrmacht, og fangene fikk da status som krigsfanger. Da overføringen fant sted var kun 40 av de opprinnelige fangene fortsatt i live.
Lager Osen ble lagt ned 19. juni 1943. Fangene som hadde overlevd ble flyttet til Lager Korgen. Etter krigen ble det avdekket massegraver med til sammen 435 drepte.
Lager Osen ble bygd og etablert i løpet av noen få uker sommeren 1942. For fangene var dette starten på et brutalt arbeidsregime i et fjernt og fremmed land. Etableringen av leiren var også en dramatisk inngripen i livet til innbyggerne i denne lille fjellbygda. De ble vitne ikke bare til lovløse henrettelser, men også til de umenneskelige lidelsene fangene ble påført dag etter dag. I møte med disse hendelsene valgte mange av bygdefolket å bidra med det de kunne; mat, klær – og skjul til de få som klarte å flykte.
Kontakten og vennskapsbåndene som dannet seg mellom fanger og bygdefolk har levd videre og utviklet seg gjennom flere generasjoner. Tavlene langs Blodveien er en del av samarbeidsprosjektet mellom Vennskapssambandet Norge-Vest-Balkan og Vennskapssambandet Serbia-Norge. Et symbol på et varig vennskap.
I dag råder idyllen der sadisme, underernæring, henrettelser og død hersket grunnen for åtti år siden.
Kart over Lager Osen: Sykehuset og galgen lå bare noen meter fra hverandre.
Tilbake ved utgangspunktet, rasteplassen ved E6, var det å begi seg langs gammelvegen over fjellet – eller Blodveien, som den med rette kalles. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt over dette fjellet, men å ta seg fram til fots ville bli ei ny erfaring. Allerede etter halvannen km kom jeg til ei ny infotavle. I gjelet der Geitforselva kommer rennende, måtte det bygges ei fylling og det måtte dessuten sprenges ei skjæring. Bare på dette stedet gikk det tapt mange titalls menneskeliv.
Kors og patroner: Symbolikken taler sitt tydelige språk.
Likene av de drepte ble dumpet i grøftekanten
Sitat fra infotavla ved Storskjæringa:
Sprengingen av fjellet ved Storskjæringa – og den 20 meter høye fyllinga av juvet der Geitforselva renner under veien, var det største av fangenes byggverk. Byggingen av denne delen av veien var også det som kostet flest liv. Vitner forteller om opptil 20 – 30 drepte på én enkelt dag, ved utsprengning og fylling høsten 1942. Etter krigen ble flere lik funnet, dumpet i grøftekanten rett nedenfor skjæringa.
Norske veiarbeidere boret og sprengte fjellet, og fangene bar stein ned i juvet for å bygge en trasé over Geitforselva. De samme veiarbeiderne gjorde sitt ytterste for å prøve å forbedre fangenes leveforhold, både gjennom protestaksjoner overfor SS, og ved å smugle mat til fangene.
Slavene, som enten arbeidet seg i hjel eller ble skutt, ble dumpet i veigrøfta.
Det gikk jevnt og trutt oppover i solsteiken – kilometer etter kilometer, og jeg så fram til en matpause ved Korgfjellet fjellstue, ved veiens høyeste punkt. Før jeg kom til toppen tok jeg meg gjennom en kort tunell, der temperaturen falt drastisk. Tunellen var en del av den opprinnelige traseen, før veien ble lagt om.
En parsell av den opprinnelige veitraseen.
I sørøst rager en av Helgelands flotteste fjelltopper, Lukttinden (1348 moh.).
Oppe ved fjellstua var det godt å kunne sette seg ned litt. Benker finnes det nemlig ikke andre steder langs den 15 km lange veien over fjellet per dags dato. Til tross for at en kun befinner seg 555 moh. er utsikten fra fjellstua storslagen – ikke minst mot «Nord-Norges tak», Okstindan i øst. Selv helt i slutten av august hadde bevertningsstedet en hel del besøkende.
Her, ved Blodveiens høyeste punkt, var det ei stor 75-årsmarkering sankthansaften 2017, i forbindelse med nazistenes etablering av de to krigsfangeleirene på hver side av fjellet 23. juni 1942. På dette arrangementet var bl.a. den serbiske ambassadøren i Norge og ordførere fra serbiske og norske kommuner til stede. Det ble også arrangert en fredsmarsj fra Korgen til toppen av fjellet. Alt dette hadde jeg tenkt å være med på, men det lot seg dessverre ikke gjøre da jeg befant meg på Røst. Fire år seinere, 75 år etter at veien åpnet, var det imidlertid på høy tid å ta turen.
Den opprinnelige minnesteinen ved veiens høyeste punkt.
Etter å ha tilbragt halvannen time på fjellstua, der jeg avsluttet oppholdet med en softis på terrassen, tok jeg fatt på turen nedover mot Korgen. Hadde ikke gått langt før jeg kom i prat med en kar fra nevnte bygd som drev og satte opp uthus ved den nyinnkjøpte hytta si. Veien slynget seg i store kurver nedover den slake fjellsida, og snart var det bare å innse at dagen var på hell og at sola snart ville forsvinne bak fjellene.
Et lite skilt viste hvor den såkalte Seterrunden begynner. Detter er ei turløype som snor seg forbi flere av de gamle setrene i Vesterfjellet, som er det egentlige navnet på Korgfjellet. Denne turløypa har jeg notert meg for flere år siden, og en vakker dag blir jeg å gå den. Men i dag var det altså Blodveien jeg ville konsentrere meg om, og rett som det var dukket ei ny infotavle opp. Denne tok for seg konsekvensene av en vellykket flukt fra Lager Korgen.
Da en tysk soldat ble drept, medførte dette henrettelser av hundrevis av jugoslaviske fanger i Norge.
En dramatisk flukt med uhyrlige konsekvenser
Sitat fra infotavla ved Kvitbergpallan:
Forholdene i fangeleirene i Osen og Korgen var umenneskelige, og bygde på tanken om at fangene skulle utslettes gjennom arbeid. […] Sult, sykdom, tvang og avstraffelser var en del av hverdagen for fangene. De fleste drømte om å unnslippe, og noen få klarte også å flykte.
Den mest dramatiske flukten vi kjenner til fant sted 16. juli 1942. Da lyktes to fanger å rømme fra Lager Korgen, men først etter å ha drept en tysk vaktsoldat. Hevnen overfor medfangene var grusom, og et enda verre terrorvelde ble innført. Som direkte følge av denne hendelsen ble hver tiende jugoslaviske krigsfange i Norge henrettet; 40 fanger i Lager Korgen, og ytterligere 20 fanger i Lager Osen.
Fluktrutene fra fangeleirene i Nord-Norge gikk mot Sverige. Fastboende langs rutene hjalp fangene med mat, husly og hjelp til å krysse grensen.
De siste kilometerne av veien nedover mot Korgen er av nyere dato, men enkelte steder vises den opprinnelige veitraseen fra 1946. Bare på noen få tiår har den fått mer preg av en kjerrevei enn en forhenværende europavei. Krattskogen har spist seg inn i veibanen og asfaltdekket er det fint lite igjen av. Jeg valgte likevel å følge gammelveien, da den utgjorde den opprinnelige traseen.
På 1980-tallet var dette hovedferdselsåra gjennom landet.
I og med at dagslyset var i ferd med å ebbe ut, ville jeg vente med å besøke minnesmerket på Fagerlimoen der Lager Korgen befant seg. Det fikk vente til i morgen. Nå var det å komme seg til bensinstasjonen, der jeg hadde fått tillatelse til å oppbevare sekken min, for så å traske videre til campingplassen.
Røssåga.
Røssåga slynger seg i store meandere gjennom Korgen, og det er trolig disse buktningene som har gitt navn til stedet. Utpå den største av landtungene ligger campingplassen, som har en usedvanlig vakker beliggenhet en knapp km øst for kirka. Damen i resepsjonen hadde lagt merke til en kar som tok seg til fots over fjellet, da hun kjørte forbi tidligere på dagen. Det var så få folk på campingplassen nå at jeg kunne sette opp teltet hvor jeg ville, forklarte hun meg. Dermed gikk jeg ytterst utpå odden.
Hytta som sto der var uten gjester, så jeg tok meg den frihet å benytte meg av møblementet på den lille terrassen. Denne vindstille kvelden skulle vise seg å bli usedvanlig flott, og jeg ble sittende på terrassen lenge. Først steg månen opp over tretoppene i nordøst og skapte et skinn i elva som vedvarte hele kvelden, før en mektig stjernehimmel ispedd litt nordlys åpenbarte seg. Også planeten Venus kom til syne i sørøst. Klukkinga fra elvestrømmen ble kun avbrutt av et og annet plask av fisk som hoppet.
Mens jeg sitter og gjør mine notater, hører jeg til stadighet fisk som hopper i elva.
Kvelden og natta kan varte opp med både vindstille vær, måneskinn, stjernehimmel og nordlys.
Dag 2 (av 2):
Info
- Start: 13:30 (Korgen camping)
- Framme: 14:00 (minnesmerke, Fagerlimoen) / 14:55 (Korgen gjestegård)
- Starttemp.: Ca. + 18°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
En konsentrasjonsleir midt i bygda
Nok en flott seinsommerdag! Sola strålte såpass intenst at jeg valgte å ta morrakaffen i skyggen. En ting gjensto på vandringen langs Blodveien, nemlig å ta en titt på stedet der Lager Korgen lå – Fagerlimoen, to km lenger vest.
Jeg våkner opp til en ny strålende dag ytterst på Korgauren.
Korgen camping må vel være et attraktivt sted for sportsfiskere.
God tilrettelegging av ymse slag.
Elvelangs.
Korgen kirke fra 1863.
Tilbakeblikk mot kirka og Korgauren.
Minnesmerket som ligger midt inne i et boligfelt viste seg å være av samme type som det som er reist ved Lager Osen på den andre sida av fjellet. Og naturligvis var det montert opp ei stor infotavle også her.
Vennskapssambandene Norge – Vest-Balkan og Serbia – Norge står bak skiltprosjektet langs Blodveien.
Lager Korgen
Sitat fra infotavla ved Korgen fangeleir, Fagerlimoen:
Den første fangetransporten med omkring 400 fanger ankom Lager Korgen – Fagerlimoen – den 23. juni 1942. Forholdene i leiren var svært dårlige, og særlig ille var det i den første perioden da SS hadde ansvaret for leiren. Fangene var avskåret fra all kontakt med hjemlandet og pårørende, og Røde Kors hadde heller ikke tilgang til leiren. Fra 6. mars 1943, da Wehrmacht overtok kontrollen av leiren, ble forholdene gradvis bedret. Fangene fikk da status som krigsfanger, og dermed krav på beskyttelse, gjennom Genèvekonvensjonen. Dessuten fikk Røde Kors adgang til leiren.
Lager Korgen ble nedlagt 6. mai 1944. De 309 overlevende jugoslaviske fangene ble flyttet til Pothus [like ved Røkland] i Saltdal, og tre måneder senere til samleleiren på Polarsirkelen. Etter krigen ble 205 drepte funnet i massegraver i nærheten av fangeleiren i Korgen.
Minnelunden på Fagerlimoen.
Over 200 krigsfanger, eller slaver, ble funnet i massegraver rundt Korgen leir etter krigen.
De mest bestialske fangevokterne var nordmenn
Sitat fra Nordlands Historie 3, Det moderne fylket, s. 215:
Den jugoslaviske partisanen Cveja Jovanović satt bl.a. i leirene Osen, Korgen og Pothus. Ifølge ham prøvde noen få vakter å hjelpe fangene, men de utgjorde unntakene: «Flertallet av [de norske] vaktpostene overgikk sine SS-lærere i forbrytelser. For dem var vi ikke mennesker, vi var dyr – ja, vi ble behandlet verre enn dyr.»
En undersøkelse den unge sosiologen Nils Christie gjorde få år etter krigen, dokumenterte det samme. I tillegg til å gjennomgå vitneavhør og annet materiale fra rettsprosessene etter krigen intervjuet Christie et stort antall fangevoktere og påviste at særlig en del av de yngre vokterne utviklet en rå og følelseskald opptreden.
I kontrast til erfaringen med norske voktere opplevde fangene gjennomgående å bli møtt med sympati fra den norske lokalbefolkningen. Folk som bodde i nærheten av leirene utviste ikke minst stor oppfinnsomhet for å få gitt fangene mat.
Kart over Lager Korgen: 16. juli 1942 ble 40 fanger henrettet her og kastet i massegraver.
Fanger og bygdefolk – et grenseløst vennskap
Sitat fra Korgen fangeleir, Fagerlimoen:
Lager Korgen ble bygd og etablert på noen få uker sommeren 1942; en konsentrasjonsleir midt i bygda. Bygdefolket mestret dette på en beundringsverdig måte. Uten medmenneskeligheten og motet som bygdefolket viste – ved å smugle inn mat og klær, og ved å bidra med hjelp under flukt – kan det tenkes at antallet på døde ville vært langt høyere.
Kontakten og vennskapsbåndene som ble etablert mellom fangene og bygdefolket har levd og utviklet seg gjennom flere generasjoner. Historien må aldri glemmes, men det er vennskapsbåndene mellom våre to folk som skal dyrkes i fremtiden. Bånd der solidaritet og frihet er grunnleggende verdier.
Ved frigjøringen i 1945 ble massegravenes mange kors, reist av de dreptes kamerater, pyntet med blomster.
Et sorgens kapittel i norgeshistorien som vi ikke bør glemme.
Bilder:
- Svart-hvitt-bilder og tegning av Osen fangeleir: fra infotavlene
- Tegning av Korgen fangeleir: Jan Gaute Buvik (1985), gjengitt i Rana Blad 28. juni 2018.
Tags: krigsfangeleirkrigshistorielokalhistorie
