# 625 • 27. september 2021

I Dolstad-prestens fotspor – 250 år etter

Denne fine høstdagen var planen å gå Gamle Ruderåsvei – ei historisk lei mellom sørbredden av Røssvatnet og Hattfjelldalen. Veifaret kan ses på som en forlengelse av de gamle leiene som kom over fjellene fra Vefsnfjorden mot Røssvatnet og Tustervatnet.

Også sognepresten på Dolstad måtte begi seg ut på en lang og strabasiøs ferd over fjellet, da han i lag med sitt følge et par ganger hver sommer reiste til Hattfjelldalen for å forrette i kirka. Over Røssvatnet ble følget rodd til Prestvika på sørsida av innsjøen, før det bar videre langs Ruderåsveien mot kirka. Denne geistlige ferdselen foregikk fra tidlig på 1700-tallet til midten av 1800-tallet. I dag ville jeg følge i Dolstad-prestens fotspor, da jeg la i vei oppover «Svenskveien» fra Hattfjelldal sentrum i et kjølig, men fint høstvær.

«Svenskveien». Standarden på traseen for den tidligere Riksvei 73 egner seg vel i dag mest for trimmere.

---

Etter et par kilometers gange tar Gamle Ruderåsvei av til venstre og oppover ei seig li. Allerede etter 200 m kommer en til turens mest kritiske punkt. Det virker mest logisk å fortsette langs den breie, fine traseen som går rett fram, men her skal en altså ta av langs en smalere sti til høyre.

På dette tidspunktet ante jeg ikke at jeg hadde valgt feil trase. Jeg tok meg intetanende oppover motbakkene til jeg var oppe på Arkfjellia, og tok den korte avstikkeren opp mot Linken – etter stien å dømme et populært turmål for hattfjelldalingene. Etter å ha gått i motland mer eller mindre sammenhengende fra jeg startet, var det påkrevd med en pause. Satte meg ned på sørsida av masta og skuet utover åser og fjell.

Utsikt sørover mot Hattfjelldalen.

---

Den utydelige stien jeg fulgte nordetter liene minnet lite om en ferdselsvei, og jeg begynte å få bange anelser om at jeg var på villspor. Men på den annen side syntes jeg ikke at det gjorde så mye, da det var veldig lettvint å bevege seg i høyden. Lendet var stort sett åpent og oversiktlig med fast grunn under føttene. I nordvest ruvet velkjente fjelltopper som Kjerringtinden og Geittinden og nord for Røssvatnet raget Okstindan i det fjerne.

Gamle kjenninger dukker opp i nordvest: Kjerringtinden, m.fl.

---

Etter å ha finstudert kartet, kom jeg fram til at jeg gikk parallelt med Ruderåsveien, men litt lenger vest og høyere opp i terrenget. Konstaterte at Ruderåsveien mer eller mindre fulgte kanten av de langstrakte myrdragene nedenfor, og selv om det var uproblematisk å ta seg fram her jeg gikk, bestemte jeg meg likevel for å gå nedover mot Ruderåseveien. Det var jo tross alt formålet med turen å gå langs dette gamle veifaret.

Back on track – Gamle Ruderåsvei.

---

Veien ble stadig bedre dess lenger nord jeg kom, og det var bare herlig å vandre uanstrengt gjennom den fargesprakende skogen på vei mot Norges nest største innsjø. Jeg la merke til gamle stikkrenner bygd av stein, stokker lagt tett i tett over våte partier og annet håndverk fra gamle dager. Flere steder var veitraseen tydelig bygd opp, slik at den dannet en markert kant mot omgivelsene. Alt dette ga et inntrykk av at Gamle Ruderåsvei har vært noe mer enn bare en sti gjennom skogen.

Det vel 2 km lange Fisklausvatnet kom til syne i vest, før terrenget begynte å helle nedover mot en grusvei. Dette er dagens gårdsvei til Ruderåsen, som ble ferdigstilt i 1956.

Fisklausvatnet kommer til syne i vest.

---

Istedenfor å gå oppom tunet på gården, valgte jeg å følge vestsida av Gardstjønna, og derfra et bekkefar nedover mot Prestvika i Røssvatnet. «På papiret» virket dette som et logisk valg, men i virkeligheten var det et dårlig valg, da bekken førte meg ned i et problematisk sumpland. Men nå var jeg så nært Røssvatnet at det fikk bare stå til, og etter å ha gått litt sikksakk over blautmyrene, var jeg framme.

Litt knot helt på tampen, før jeg når Røssvatnet.

---

Satte meg ned med matpakken og speidet utover vatnet. Herfra virket ikke Røssvatnet særlig stort. Så er det da også kun halvannen kilometer over Holmsundet mot landets nest største innlandsøy, Røssvassholmen (17,4 km²), som sperrer for utsikten videre nordover, og ei knapp halvmil over mot Åkerviklandet på vestsida. Jeg undret meg over hvorfor jeg ikke så antydning til Gamle Ruderåsvei her nede ved vatnet, da veien hadde vært så tydelig på kilometervis gjennom skogen.

På tur tilbake ville jeg unngå de søkkblaute myrene, og holdt meg på det tørre. Hadde vel ikke gått lenger enn en trehundre meter før jeg kom på et tydelig veifar – etter alt å dømme Gamle Ruderåsvei. Valgte å følge veien helt nedover mot vatnet igjen, og ganske riktig – den forsvant rett ned i den oppdemmede innsjøen. Den gamle ferdaveien munnet altså ut i vatnet bare noen få titalls meter lenger vest enn der jeg hadde sittet og inntatt matpakken!

Prestvika – den historiske veiens start- eller endepunkt.

---

Her var det altså at ferdafolket la til med båtene sine, enten det var bønder fra Røssvassbygdene, folk som kom med drog eller kløv over fjellene etter storhandel ved handelsstedene innerst i Vefsnfjorden – eller det var presten ved Dolstad kirke som med sitt følge gjorde seg klar til å ta fatt på siste etappe mot kirka i Hattfjelldalen. I dag ser det naturligvis ganske så annerledes ut ved Røssvatnets strender etter den store reguleringen som fant sted på 1950-tallet, men fremdeles kan en fornemme et historisk sus ved et sted som dette. Og navnet Prestvika består den dag i dag.

«Selvsagt» gikk Ruderåsveien oppom tunet på Ruderåsen gård. Det virket jo så innlysende nå. Gården ligger vakkert til, høyt i terrenget. Det bar et kort stykke langs gårdsveien, før jeg tok til venstre, og fortsatte langs det gamle veifaret innover skogene.

Den gamle Ruderåsveien svinger innom tunet på Ruderåsen.

---

Om ferden nordover mot Røssvatnet ikke ble helt etter planen, særlig de første kilometerne og det siste stykket, så skulle tilbaketuren vise seg å bli den reine, skjære dans på roser, for å si det sånn. Uten problemer klarte jeg å holde den historiske leia fra begynnelse til slutt. Dessuten gikk jeg nå i den «riktige» retninga – fra Prestvika til kirka. I hvert fall om jeg ville være tro mot ideen om å følge «i Dolstad-prestens fotspor – 250 år etter». Prestefølget hadde nemlig for vane å ta ei helt annen lei tilbake til Dolstad:

Langs den gamle ferdselsåra mellom Røssvatnet og Hattfjelldalen.

---

Planen hadde hele tida vært å ta en avstikker mot Øvre Kløpptjønna på tilbakeveien om jeg følte for det. Dit var det kun en kilometer å gå langs sti, og ved tjønna skulle det visst befinne seg en gapahuk. Gapahuken viste seg grei nok, den, men manglet ved. Klarte likevel å skrape i hop noen ytterst få vedskier og gjøre opp ild. Dermed ble det en etterlengtet kaffetår. En hel time ble jeg værende ved tjønna som ligger på 511 moh., og jeg lot det få brenne ut på grua før jeg forlot stedet.

Ved Øvre Kløpptjønna (511 moh.) blir det en lengre kaffepause.

---

Som nevnt, hadde jeg lagt merke til mye slags håndverk på veitraseen: stikkrenner, oppmurt veibane, osv. I ettertid har jeg lest meg opp på de gamle ferdselsveiene i disse traktene, og det kommer da fram at Ruderåsveien ble ansett som såpass viktig at den nylig etablerte Hattfjelldal kommune satte i gang pliktarbeid på veien:

Mange steder ser en at veitraseen er bygd opp – et resultat av pliktarbeidet på 1880-tallet, kanskje?

---

Temperaturen var blitt veldig fin utover dagen, til tross for at det hadde skyet over. Av og til kom det feiende noen friske vindrosser, og det suste godt i skogliene mens det nærmest snødde løvblader. Men vinden var av det milde slaget, og ikke til sjenanse. Snarere tvert imot.

Landemerket Hatten stikker opp i sørøst.

---

I Dolstad-prestens fotspor – 250 år etter.

---

Det begynte for alvor å gå nedover, og vipps så var jeg ved det skjebnesvangre stedet – stikrysset der jeg nærmest fra start av kom skjevt ut. Jeg ble stående noen sekunder og dvele ved dette stedet. Hadde jeg lest kartet bedre, ville jeg nok unngått feilvalget. Når det er sagt, hadde det heller ikke gjort noe med et ørlite hint i form av et skilt på dette kritiske punktet. Svenskveien ble fulgt nedover mot dalen, før kirka og resten av bebyggelsen i Hattfjelldal sentrum kom til syne.

Ingen grunn til å klage på utsikten for folket på Hove.

---

Turen langs den historiske ferdselsleia mellom Hattfjelldalen og Røssvatnet var kommet til ende. Når det gjelder de nevnte «preikhelgene», så var dette ingen liten begivenhet for bygdefolket. Ikke bare hadde sognepresten høy sosial status, det var også ei fin anledning til å treffe både sambygdinger og kjenninger fra andre bygdelag i ei tid da samferdselen var tungvint.

Utsnitt av et foto fra 1868 som viser Hattfjelldals andre kirke i rekken, bygd i 1788. (Foto: DigitaltMuseum.)

---

Som nevnt, ble disse vidtrekkende prestevisitasene dokumentert allerede på 1730-tallet, kort tid etter at det første kapellet ble bygd, og foregikk et par ganger hver sommer fram til Hattfjelldal ble eget prestegjeld i 1859. Det var en lang og omstendelig reise, der første etappe gikk fra Vefsnfjorden til Herringbotnet, før det bar over snaufjell mot Tustervatnet. Fra Jensnaustet var det å ta fatt på en 20 km lang rotur søretter Røssvatnet til Prestvika. Derfra sto det igjen 8-9 km langs Ruderåsveien, før en var framme i Hattfjelldalen.

Tilbaketuren etter ei slik preikerhelg fulgte et annet gammelt tråkk. Den gikk mer eller mindre rett vestover langs «Allmannsvegen» (etablert på 1680-tallet), via Svartvatnet og Pilfjellet til gården Grane ved Vefsna, der det var å gå om bord i «olvfæringer». Men det er en annen tur og en annen historie.

---

Inntrykk fra Gamle Ruderåsvei (30 bilder uten tekst):