# 626 • 28. september 2021

Under tak

Ett år og en dag hadde gått siden den forrige turen rundt Litjfjellet. Siden da hadde Svenningdal fått seg et splitter nytt postnummer: 8685. Av større interesse, i hvert fall for friluftsfolk, var det at et populært krypinn hadde forsvunnet og et nytt kommet til.

For kun tre uker siden brant nemlig gapahuken ved Langvatnet ned til grunnen. Dette var en strek i regninga, da det var nettopp der jeg hadde planlagt å ta hovedpausen under årets rundtur. Da var det beleilig at ei seterbu på den gamle setervollen øverst i Svenningskardet hadde blitt oppført siden i fjor. Den er privat og eies av Finn David Lund, som gledelig nok har valgt å holde den ulåst.

Det er på tide å ta den tradisjonelle runden rundt Litjfjellet – den 32. i rekken siden 1990.

---

Hele elleve grader var det da jeg la i vei. Såpass høy starttemperatur har det aldri vært før under den årlige rundturen – verken høst eller vår. Oppover Martastripa, som stien oppover mot Svenningskardet kalles, gikk jeg kun i T-skjorte. La for øvrig merke til at mer løv hadde falt til bakken i år enn på samme tid i fjor.

«Den lysende sti.»

---

Også i år hadde fjelltrimmen i Grane satt ut post ved Skardforsen – et samarbeid mellom Grane kommune og Grane IL. Mens det i fjor kun var et elektronisk registreringspunkt (TellTur) her, hadde man flesket til med ei god gammeldags trimbok i år. Bladde litt gjennom boka, og dro kjensel på en mengde navn.

Mange kjente navn i den nyetablerte trimboka ved Skardforsen.

---

Innover skardet vider landskapet seg ut. Lendet blir også slakere og lettere å ta seg fram i. Lufta ble fylt av yr, og å fortsette i bare T-skjorta var uaktuelt. Dermed måtte jakken opp av sekken. Vanligvis bøyer jeg av nordover midtveis inne i skardet, men siden jeg skulle til seters var det bare å holde stø kurs vestover, til jeg var oppe ved Ner-Hjortskardmosetra innerst i skardet.

De siste årene har jeg blitt mer var for små detaljer i terrenget – større eller mindre kulturhistoriske spor etter menneskelig ferdsel fra langt tilbake i tid. Slik var det under gårsdagens vandring langs Gamle Ruderåsvei – den historiske leia mellom Røssvatnet og Hattfjelldalen. Og slik var det i dag langs den gamle seterveien. Innbilte meg at jeg så furer i berget etter drog ved Skarforsen. Videre dvelte jeg litt ved ei lita og mosegrodd steinbru over en bekk og gamle vadesteiner.

Stillelva.

---

Stien var smal, men stort sett grei å holde, der den slynget seg mer eller mindre langs bredden av Blåfjellelva – eller Stillelva, som dette rolige partiet kalles. Yret og nedbøren forsvant, og selv om sola ikke skinte var det likevel en mild og fin dag i fjellet. En lavvo, som på avstand minnet om ei kåte, dukket opp langt inne i skardet, og jeg tolket det som samisk tilstedeværelse.

Er det reindriftssamer eller andre som har satt opp denne lavvoen, undres jeg på.

---

Det bar opp i bjørkeskogen, like oppunder Grønfjellet. Sist gang jeg besøkte setra var i 2018, da jeg ei sval sommernatt besteg Storklumpen. Det inntrykket som festet seg den gang, var at krypinnet hadde forfalt ytterligere og blitt enda mer skrøpelig siden tidlig på 1990-tallet, da jeg fra tid til annen rastet her i forbindelse med lengre fjellturer.

Så – plutselig – mellom hvite bjørkestammer kom den til syne: den nye seterbua. Et vakkert lite brunbeisa lafteverk, som falt naturlig inn i omgivelsene. En fikk nærmest inntrykk av at bua hadde stått her i generasjoner, men faktum er at den ble ferdig oppsatt for knapt to måneder siden, i begynnelsen av august.

Nybygget glir elegant inn i omgivelsene.

---

Rikelig med kløyvd ved var stablet ved inngangen, og over døra sto initialene «Ø.O.» og årstallet «2021». For de som har vært innom Lomsdalshytta, vel to mil lenger vest i nasjonalparken, så er byggherren der den samme som på Ner-Hjortskardmosetra – Øyvind Olsen (f. 1942) fra Velfjord. Olsen er ikke bare grunneier for kalkbruddet i Velfjorden, han er også en drivende dyktig snekker og svigerfar til Finn David Lund, gårdbruker på Nedre Hjortskardmo i Svenningdalen og eier av setra.

Bygninga tømret Øyvind Olsen opp hjemme i Velfjord, før den ble demontert og fraktet til Svenningskardet sammen med diverse utstyr. Transporten foregikk med helikopter 27. juli. Da var allerede den gamle bua vinsjet til side og hjørnesteiner til nybygget skaffet til veie. En lokal dugnadsgjeng anført av Olsen fikk lafteverket opp på den gamle setervollen, før tak, gulv, dør, vindu, ovn og pipe, samt inventar kom på plass i løpet av de påfølgende dagene (kilde: Grane bygdeblad).

103 år etter at seterdrifta ble avviklet, er et nytt seterhus tømret opp på Ner-Hjortskardmosetra.

---

Ei deilig duft av nybarka tømmer fylte neseborene idet jeg trådte inn i herligheten. Også innvendig så seterhuset lekkert ut. Lyst og trivelig med to breie brisker langs veggene og dertil hørende madrasser. Under vinduet sto et lite bord, og i hjørnet ved inngangsdøra en vedovn. Tak over hodet, fyrings- og tørkemuligheter og et par sengeplasser er vel alt som skal til for å gjøre en friluftssjel fornøyd. Men først og fremst er bua til nytte for bøndene.

La i ovnen, før jeg tok en kikk hytteboka. Allerede hadde bua hatt noen besøk, særlig under sauesankinga nylig. Ellers kom det fram at lavvoen nedenfor setra var satt opp av Finn-David, og hadde dermed ingenting med reindrifta å gjøre. Skriblet selvsagt ned noen linjer selv også, mens jeg ventet på det skulle begynne å putre bortpå ovnen. Det varte og rakk før vatnet kokte, men etter lenge og vel kunne jeg slurpe i meg både en og to kopper kaffe av svarteste sort.

Et innbydende losji.

---

Helt siden første halvdel av 1700-tallet har det vært seter oppunder Grønfjellet.

---

Tradisjonell setring er for lengst historie. I dag brukes setra til gjeting og sauesanking.

---

Ferden videre gikk under brattene av Grønfjellet langs en litt utydelig sti som kronglet seg gjennom mer eller mindre forvridd bjørkeskog. Tråkket virket gammelt, og jeg undret meg på om det kunne være ei gammel lei fra setra til Stavassgården. Retninga kunne tyde på det. Stien holdt høyden og nærmet seg mer og mer Grønfjellaksla – forlengelsen av Grønfjellet mot nord. Dit skulle ikke jeg, så jeg tok av fra stien og slapp meg ned i Dempa.

Før jeg var ute av bjørkeskogen ble jeg vitne til et sjeldent syn. Ei ugle, som jeg i ettertid har kommet fram til må ha vært ei haukugle, satt på en grein høyt oppe i ei bjørk og vridde hodet nærmest rundt, før den festet blikket i meg. Hadde kun mobilkameraet tilgjengelig, og da jeg måtte zoome kraftig inn, ble bildekvaliteten deretter. Etter ei stund fløy ugla til en død trestamme få meter unna og satte seg øverst i den ei stund, før den fløy videre med svært hørbare vingeslag.

Haukugla med sine karakteristiske «kurre-lyder» er en sjelden gjest.

---

Oppglødd av denne naturopplevelsen, slentret jeg meg ned gjennom furuskogen i Dempa, før det bar bratt ned mot Stavassveien. Nede på veien, tok jeg først noen hundre meter innover mot Stavassdalen, da jeg ville finne ut om ei hengebru som er merket av på eldre kart, fortsatt eksisterte. Det ante meg at den var fjernet – enten av folk, flom eller forfall, og det viste seg å stemme. Kun noen solide støypfundamenter og noe treverk vitnet om at det en gang hadde vært ei bru her.

Vestover mot den fargesprakende Grønfjellaksla med Kvitfjellet ruvende bak.

---

Ned mot Stavassveien blir det brått bratt.

---

Så var det å traske langs veien over Langvassåsen, før jeg tok inn mot Langvatnet. De siste årene har jeg valgt å følge Stavassveien helt ned mot Svenningdalen på denne årlige rundturen, uten å ta «snarveien» om Langvatnet. Utenom skisesongen begynner det å bli veldig mange år siden sist jeg var ved vatnet, men i år ville jeg gjerne ta en titt på branntomta, der den godt besøkte gapahuken hadde stått i flere tiår – inntil den brant ned for bare tre uker siden.

Langvatnet med Litjfjellet og Storklumpen i sør.

---

Framme i vika på østsida var alt som var igjen av gapahuken sot, aske og noen forkullede stokker. Nyheten om brannen skapte harme blant friluftsfolket, og det ble tolket som hærverk. Politietterforskning har imidlertid konkludert med at brannen har oppstått som følge av «uhell», hva nå enn det måtte innebære. Men allerede har Grane jeger- og fiskeforening planer om å kjøpe inn ny gapahuk til denne lett tilgjengelige naturperla.

«Branntomta.»

---

Jeg kunne godt tenkt meg å fortsette langs vannkanten, men da det for alvor begynte å mørkne fant jeg ut at det beste var å ta seg nedover lia mot Svenningdalen. At det ikke er så lurt å baske seg gjennom mer eller mindre ulendt mark når dagslyset ebber ut, fikk jeg en brå vekker om, da foten satte seg fast i ei bergsprekk halvveis nede i lia og det ble bråstopp. Til alt hell gikk det bra.

I de kommende år bør jeg nok vurdere å starte tidligere på denne årlige runden – både av sikkerhetsmessige og opplevelsesmessige årsaker, da det å vandre i mørke ikke byr på de helt store inntrykkene. Årets runde var mye videre enn vanlig, da jeg var helt oppom setra. Jeg kunne registrere ny temperaturrekord ved start og tidenes seineste tilbakekomst. I tillegg til haukugla, en art jeg aldri har sett før, observerte jeg ei enslig rype.