# 631 • 7. – 8. juli 2022
Info
- Start: 19:50
- Framme: 21:05
- Tilbake: Ca. 7:55
- Starttemp.: + 11°C
- Vær: Overskyet. Yr og regn. Tåke på natta.
Uttrykk og inntrykk – bergtatt av flere tusen år gamle hulemalerier
Et mindre antall huler med malerier fra bronsealderen er kjent i Norge – samtlige mellom Ytre Namdal og Lofoten. På Helgeland finner vi tre av disse: Trollholet på Hamnøya, Reshola i Visten og Monsholet i Brønnøy. Sistnevnte er kanskje best kjent som Skåren-Monsenhula, og det var i nettopp denne jeg hadde tenkt å tilbringe natta. I motsetning til turen til Trollholet i 2013, da jeg ikke hadde tilfredsstillende belysning og derfor ikke tok sjansen på å fortsette helt inn, var jeg nå utstyrt med ei god hodelykt.
Hoppet av bussen noen km øst for Brønnøysund og trasket i vei innover mot Skåren. At været var alt annet enn sommerlig med skodde hengende langt nedi fjellsidene, fikk jeg bare tåle. Jeg skulle jo tross alt holde til under tak, inne i ei hule.
I åttetida på kvelden starter jeg opp i et noe traurig vær.
Fra Kystriksveien og innover mot Skåren-gården er det kun 1,6 km, men på dette korte stykket ble jeg vitne til intet mindre enn fire rådyr! Det må være en enormt stor bestand, for også på de forrige turene til henholdsvis Tro og Vega var det rikelig med rådyr å se.
Inne ved gården gjør veien en nitti graders sving mot høyre. Ingen sti var å se. Noen få omtaler av hula hadde jeg kommet over, men ikke en eneste beskrivelse av selve leia oppover hadde jeg funnet. Om det i det hele tatt eksisterte noen sti til et slikt sært turmål var jo slett ikke sikkert. Jeg så for meg anstrengende klyving i krattskog og steinur oppover mot huleåpningen, 140 moh. At det hadde begynt å regne hjalp heller ikke på motivasjonen. Det gjorde derimot ei rød lita pil på en bjørkestamme.
Et diskret hint i veikanten antyder veien videre.
Ingen tvil om at det var her jeg måtte ta av, til tross for manglende informasjon for øvrig. Børa på ryggen var langt fra ubetydelig og regnet gjorde lendet sleipt og vått. Likevel viste det seg overraskende greit å ta seg oppover. Stien var tydelig nok og steinura på slutten var på langt nær så ille som fryktet.
Et depot med hjelmer lå rett ved stien – et tydelig signal om rasfare. Etter sigende skal det nylig ha gått ras i åpningspartiet, og for sikkerhets skyld tok jeg på meg en hjelm. På bakken lå det også en mosegrodd kvernstein og vitnet om den storstilte kvernsteinproduksjonen som foregikk på 17- og 1800-tallet.
Leia oppover mot huleinngangen er slett ikke så ille som fryktet.
Så trådte jeg inn i hula som ytterst er både romslig og lys. Det var godt å komme seg under tak, og jeg fant meg en god sitteplass på ei lita steinblokk. Det første jeg gjorde var å skifte alt av klær, fra innerst til ytterst. Skulle jeg tilbringe ei hel natt her inne var det viktig å holde seg tørr og varm.
Skåren-Monsenhula har pirret nysgjerrigheten min i mange år.
Omsider var jeg klar til å utforske den 120 meter lange hula. Selv om den ytre delen er vid, så blir det adskillig lavere under taket lenger inn. Hula er dessuten svært skråstilt, og en beveger seg hele tida langs østveggen. Her er det til gjengjeld fint å gå med jevn og hard sandbunn mer eller mindre hele veien innover. En mindre voll måtte passeres for å komme til den innerste delen av hula, men med den nye hodelykta var det uproblematisk å ta seg fram.
Foran det innerste partiet må en ta seg over en «voll».
Oppdagelsen av hulemaleriene i Skåren-Monsenhula
Sitat fra Kalle Sognnes: Holemalingane i Skåren-Monsen, Brønnøy, Nordland i tidsskriftet Viking, Bind XLIV (1981):
Sommaren 1978 vart Noregs tredje kjente forekomst med hulemalingar funne på garden Skåren (gnr. 83) i Brønnøy kommune, Nordland. Finnarane var to gutar, Ole Åsberg (13 år) frå Brønnøy og Per Alfred Halsaunet (19 år) frå Steinkjer. Dei to gutane hadde klive opp på fjellet Ramtinden (323 m) ved Velfjorden og kunne derfrå sjå ned mot inngangen av Monsholet eller Skåren-Monsen, som hola også vert kalla. Dei fann ut at dei ville sjå nærare på denne hola.
Ved hjelp av lommelykter oppdaga dei fleire raudmalte figurar på den eine av veggene lengst inne i hola. Folk i nabolaget kjende ikkje til desse figurane synte det seg, og då dei fekk høyre om dei, meinte dei det berre var krot. Hola hadde ofte vorte nytta som oppholdsstad for ungane på garden, og det har tidlegare vorte teke ut kvernstein frå Skåren-Monsen.
Torbjørn Fjellang frå Asker, som også vart kontakta av gutane, ville likevel sjå nærare på hola, og dro oppover saman med dei sist i juli 1978. Meldinga hans kom til Vitenskapsselskapets museum i Trondheim tidleg på hausten same året. Figurane vart udersøkte av folk frå den arkeologiske avdelinga ved museet sommaren 1979.
Spenningen stiger idet jeg nærmer meg hulemaleriene innerst i Skåren-Monsenhula.
Hulemalerienes alder
Hvordan kan man si noe om alderen på maleriene? Så langt har det ikke lyktes å datere prøver fra malingen brukt i hulene, da det ikke er funnet innhold av organisk materiale. Derimot er det i to huler, Solsemhula på Leka og Helvete på Trenyken utenfor Røst, gjort løsfunn ved hulemaleriene. F. eks. er det funnet skjell og bearbeidede beinfigurer i Solsemhula. Dateringene herfra spriker over et tidsrom på nærmere 1800 år, men resultatene ligger likevel innenfor bronsealder og tidlig metalltid.
Kilde: Trond Lødøen: Hulemalerier i Nord-Trøndelag og Nordland.
For første gang ser jeg et hulemaleri med egne øyne.
Tre malerier var jeg i stand til å se, hvorav ett utvilsomt var av et større dyr. Særlig avanserte var de ikke, men så var det da heller ikke det reint kunstneriske som var hensikten for de som laget dem. Det var nok heller de rituelle handlingene som man mener foregikk her som var av betydning, noe som beskrives lenger ned. En kan kanskje dra visse paralleller til helleristningene i samme epoke, som også har et forenklet og stilisert uttrykk (i motsetning til de langt mer naturtro ristningene fra steinalderen).
Malingene inngikk trolig i et høytidelig ritual, og hadde ingenting med kunst å gjøre.
Et av motivene er åpenbart av et stort dyr med horn eller gevir.
Man blir nærmest litt andektig av en plass som dette. I tillegg til de tre maleriene jeg kunne se, er det registrert to til. Dessuten skal det finnes en hogd figur i ei steinblokk midtveis inne i hula (fig. 6 på bildet under). Heller ikke denne var jeg i stand til å finne. Noen arkeologer mener at sistnevnte kan være laget av arbeiderne som hogget ut kvernsteiner her på 17- og 1800-tallet og at den skal forestille en kvernstein. Andre peker på at figuren er et velkjent solsymbol, vanlig i bronsealderens helleristninger.
Kalkering av hulemaleriene (1-5) og den hogde figuren (6) i Skåren-Monsenhula. Kalle Sognnes, 1981.
Figurene i Skåren-Monsenhula
- Fig. 1: Dyrefigur, 43 cm lang. Hodet er formet som en lang snabel. To lange horn eller gevir.
- Fig. 2: «Geometrisk» figur som ikke kan tolkes.
- Fig. 3: Dyrefigur, 28 cm lang. Dyret er sett ovenfra og er framstilt på enklest mulig vis.
- Fig. 4: Dyrefigur, 73 cm lang. Også dette dyret er sett ovenfra. To korte horn eller ører.
- Fig. 5: Linje, ca. 30 cm lang. Denne går omtrent parallelt med halen på nr. 4.
- Fig. 6: Hogget figur i ei steinblokk. Ring med «strålekrans» og midtgrop. Ringens ytre diameter: 11-12 cm.
- Kilde:
- Kalle Sognnes: Holemalingane i Skåren-Monsen, Brønnøy, Nordland i tidsskriftet Viking, Bind XLIV (1981)
De flere tusen år gamle uttrykkene har gjort et mektig inntrykk.
Hvorfor malte man figurer i mørke og utilgjengelige huler?
Sitat fra Trond Lødøen: Hulemalerier i Nord-Trøndelag og Nordland:
Hvorfor bildene ble laget inne i hulene kan det finnes mange årsaker til. En nærliggende forklaring er å se dem i forhold til overgangsritualer. Vi vet at det i mange samfunn som det er naturlig å sammenligne med finnes institusjonaliserte måter mennesker skal gå gjennom livets faser på. Både faste livsløpsritualer, på vei fra barn mot voksen og mer vilkårlige ritualer, når mennesker blir gitt nye sosiale roller. Det er nærliggende at tilsvarende ritualer også fant sted i forhistorisk tid.
[…] En har hatt oppfatninger om at åndeverdener eksisterte inne i berg og fjell. Innenfor et slikt verdensbilde er det nærliggende at sprekker og hulrom kan ha blitt oppfattet som åpninger og passasjer til disse verdener. En kan lett se for seg at dersom en ønsket kontakt med disse krefter, konkrete guder eller forfedre, var hulene den naturlige adkomst. Der inne var en totalt omsluttet av de krefter som hørte til slike underverdener.
[…] Et annet fellestrekk er at ritualene som oftest ledes og gjennomføres av spesialister. Kanskje var det nettopp spesialisten sine gjenstander som ble funnet innerst i Solsemhula.
Tydelige spor etter kvernsteinproduksjonen på 17- og 1800-tallet finner vi både inni og utenfor hula.
Tilbake i den ytre og lyse delen av hula, kom primusen fram. Ei stund var toppen av Ramntinden godt synlig, men utover natta krøp skodda nedover fjellene og la seg tidvis som et slør foran huleinngangen. Mens regnvannet sildret nedover de bratte fjellveggene utenfor, satt jeg i ly for nedbøren.
Fra toppen av Ramntinden har en fri sikt mot huleinngangen når været tillater det.
Men for det meste er det et begredelig vær denne julinatta.
I tretida på natta tok jeg meg en ny tur innover hula, men helt innerst fikk jeg problemer med hodelykta. Jeg hadde brukt den så mye at den ikke lyste optimalt lenger. En tankevekker om at ekstra batterier er lurt å ha med seg.
Jeg undrer meg om «Dragereiret», ikke langt unna Monsholet, kan være et aktuelt turmål til neste år.
Da klokka nærmet seg sju tok jeg fatt på tilbaketuren. Igjen ble jeg stående og beundre den store, mosegrodde kvernsteinen utenfor åpningen. For et arbeid det måtte ha vært, både å hogge til steinene og ikke minst frakte dem til bygds og om bord ved Tilremsjøen. Hjelmen ble lagt på plass, før jeg tok meg nedover den glatte steinura. Til slutt var det bare å følge gårdsveien tilbake mot busstoppet. Også i dag så jeg rådyr – to stykker.
Oppdagelsesår for hulemaleriene i Norge
- 1912 Solsemhula (Leka). De første kjente hulemaleriene i Nord-Europa.
- 1963 Fingalshula (Nærøysund).
- 1978 Skåren-Monsenhula / Monsholet (Brønnøy).
- 1987 Kollhellaren / Refsvikhula (Moskenes).
- 1987 Trollholet (Vevelstad). Hulemaleriene var kjent lokalt, men meldt inn først etter at nyheten om maleriene i Kollhellaren ble kjent.
- 1992 Helvete, Trenyken (Røst).
- 1992 Reshola, Visten (Vevelstad). Hulemaleriene skiller seg ut med sine streker og sirkler og at de ikke er malt med rødfarge.
- 1992 Hule / heller på Store Hjartøya (Bodø).
- 1994 Sandenhula / Repphellaren (Værøy).
- 1994 Brusteinarhola (Gildeskål).
- 2000 – 2005 Simon Kranehula (Vågan).
- 2000 – 2005 Bukkhammerhola (Moskenes).
- Kilder:
- Trond Lødøen: Hulemalerier i Nord-Trøndelag og Nordland
- X-Lofoten.no: Gudene på Trenyken
Tags: bronsealderenforhistoriegeologihulemalerierhulernattvandringnaturfenomener