# 637 • 31. juli 2022

 

Info
  • Start: 15:10 (Dunderland stasjon)
  • Framme: 16:35
  • Tilbake: 19:00
  • Starttemp.: + 20°C
  • Vær: Delvis skyet / sol → overskyet. Noe vind.

Langs «Adolf Hitler Strasse»

Oppunder 60 fangeleirer ble etablert langs den planlagte jernbanetraseen fra Mo i Rana til Tysfjorden under 2. verdenskrig, hvorav 14 befant seg på den vel sju mil lange strekninga mellom Mo og Polarsirkelen. Vha. krigsfanger, som i realiteten var slaver, ville nazi-regimet få fortgang på jernbaneutbygginga nordover til den viktige utskipningshavna for malm i Narvik. En av de større leirene befant seg i Dunderlandsdalen, nærmere bestemt Dunderlandshagen, på vestsida av Ranelva vis-à-vis Dunderland jernbanestasjon.

Akkurat denne leiren hadde jeg i flere år hatt i bakhodet som et aktuelt turmål, men da jeg visste at det ble jobbet med å tilrettelegge den tidligere leiren for besøkende, valgte jeg å avvente til arbeidet var ferdigstilt. Det var det da jeg hoppet av på Dunderland stasjon i slutten av juli, og bega meg 3 km nordover til brua over Ranelva, og deretter like langt sørover langs nye E6.

Ei minnestøtte uten navn, støpt av overlevende fanger, ble gjenreist i 2019.


Etter noen kilometers oppvarming langs vei, var jeg ved p-plassen som er opprettet nær leiren. Herfra førte en tilrettelagt sti innover granskogen mot det som i sin tid fikk det lite flatterende navnet «Adolf Hitler Strasse» på folkemunne – en kort og rett veistubb mellom den tidligere riksveien og fangeleiren. I likhet med leirområdet var denne veien for få år siden gjengrodd av gran- og blandingsskog, inntil noen ildsjeler tok til orde for å få fjernet alt av uønsket vegetasjon.

På vei mot fangeleiren passeres denne konstruksjonen.


Fangeleirene i Dunderlandsdalen

Sitat fra infotavla ved p-plassen i nærheten av Dunderlandshagen fangeleir:

Den tyske okkupasjonsmakten hadde stor interesse i å bygge jernbane i Nord-Norge. Dette ble det største enkeltprosjekt med utenlandske fanger i arbeid i Norge. I mars 1942 ble jernbanen ferdig til Mo i Rana. I Nordland ble det etablert 56 fangeleirer mellom Mo i Rana og Drag i Hamarøy. Fra april 1943 og frem til freden i 1945 ble om lag 24 000 sovjetiske krigsfanger satt til å arbeide med jernbanebygging.

Ved freden sto jernbanen ferdig ei mil nord for Dunderland. Minst 2070 sovjetiske krigsfanger døde på hele strekningen. De døde ble ikke liggende lenge på gravstedene før norske myndigheter høsten 1945 samlet dem i større gravsteder. I 1951 iverksatte myndighetene «Operasjon Asfalt», og alle levningene ble på ny flyttet til en stor gravplass på Tjøtta i Alstahaug.

 

Mellom Mo i Rana og Saltfjellet fantes følgende 14 krigsfangeleirer:

  • Gullsmedvik, Skonseng, Nevernes, Eiterå, Dunderlandshagen, Messingslett, Storvoll, Hjartåsen, Nabbvollen, Brennhei, Andfjell, Randalsvollen, Bolna og Polarkreis.

På dette flyfotoet fra Norgeskart.no kommer tuftene etter brakkene tydelig fram.


Da veien inn mot fangeleiren for få år siden ble ryddet for skog og kratt, kom kantsteinen til syne.


Denne veistubben ble på folkemunne kalt «Adolf Hitler Strasse».


Dunderlandshagen krigsfangeleir

Sitat fra infotavla ved fangeleiren:

Den tyske okkupasjonsmakten anla denne fangeleiren i 1943, og 11. juni ankom de første sovjetiske krigsfangene. På det meste var det 592 krigsfanger her. De bodde i 16 bueformede brakker som var satt opp av trefiberplater. Hver brakke var 50 m2 og huset 40 personer. I den tyske delen av leiren var det rundt 20 brakker, hvor flere av dem fungerte som boligbrakker for de 60 vaktene. Det tyngste kroppsarbeidet ble utført av de sovjetiske krigsfangene. Fangene fikk lite mat og levde under elendige hygieniske forhold.

De sovjetiske krigsfangene arbeidet på jernbanestrekningen på andre siden av elven. Tyske ingeniører skulle etablere en stor jernbanestasjon. Dunderland stasjon skulle huse gods- og kullager, lokstall, vanntårn og en dreieskive på 20 meter i diameter.

På gravstedet ved leiren lå 27 sovjetiske krigsfanger begravd. Nesten alle var fra Dunderlandsleiren. Disse døde av sult, sykdom, i arbeidsulykker og noen ble skutt.

Nærmere 600 fanger var på det meste innlosjert i leiren, stuet inn i 16 brakker.


Verdt å merke seg, er at norske aktører som Norges statsbaner og Statens vegvesen samarbeidet med tyskerne. NSB ikke bare kjente til slavedriften som drev tusener i døden – de bifalte den. I et skriv datert 11. januar 1942 uttalte distriktssjef i NSB, Bjarne Vik: – Hvis det ikke er mulig å oppdrive tilstrekkelig med norske arbeidere, kan man benytte seg av krigsfanger på hele høyfjellsstrekningen. (Kilde: Aftenposten, 5.12.2020). Vegvesenet skal visstnok ha hjulpet til med byggingen av fangeleirer.

Fangeleiren slik den så ut under krigen (sett østover mot riksveien).


Et sjeldent bilde fra innsida av Dunderlandshagen fangeleir. Bilde: Kreyberg / Kulturpunkt.org.


Forholdet mellom fangene og lokalbefolkningen

Sitat fra kulturpunkt.no:

Lokalbefolkningen gjorde en innsats for å skaffe utsultede fanger litt mat og klær. Noen prøvde å gi noe nesten hver dag. Som regel ble det tolerert av de tyske vaktene. Den hjelpen befolkningen ga var ikke mye, men for fangene betydde det kanskje vel så mye i psykisk støtte, og som takk lagde nevenyttige fanger det vi i dag kjenner som «fangearbeider»; småsaker laget av de materialer og redskaper de hadde for hånden i de få ledige stunder de hadde tilgjengelig.

Den lokale sivilbefolkningen observerte tyskernes grusomme behandling av fangene, og mange av de fastboende fikk i ettertid psykiske traumer av det de hadde vært vitne til. Noen få beboere i Dunderlandsdalen våget også livet ved å hjelpe fanger å flykte over grensen til nøytrale Sverige. Spesielt mange polske sivile flyktet, da de var i bedre kondisjon enn de sovjetiske fangene og kunne klare de fysiske påkjenningene en flukt innebar.

Fangeleirene lå tett som hagl oppover Dunderlandsdalen.


Dunderlandshagen fangeleir blir ryddet for skog og tilrettelagt for publikum

Utdrag fra Lars Hansen Juviks artikkel i  Årbok for Helgeland 2022, s. 36-40:

Den som skal ha æren for at leiren på Dunderland er blitt åpnet og gjort tilgjengelig med informasjonstavler og stier er grunneieren, Magnor Storvoll. I 2017 overdro han tomta der fangeleiren lå til Helgeland Museum. Han har i alle år, fra han ervervet tomta fra Rana Gruber, lagt vekt på at det ikke skulle bli gjort inngrep i leirområdet.

Steinar Pedersen i Dunderlandshagen eier området sør for fangeleiren. Der er det flere rester etter bygninger og installasjoner. Han har vært meget hjelpsom i arbeidet for å få fram krigshistoria. Blant annet fraktet han minnestøtta etter de døde krigsfangene, som lå i ei bakkeskråning på hans eiendom, til inngangen til leiren.

Statens vegvesen planla nye E6 gjennom Dunderlandsdalen, og den 30. juni 2015 hadde Ragnar Selnes fra Helgeland Museum og jeg [Lars Hansen Juvik] fra Rana historielag møte med dem i Mosjøen for å hindre inngrep i ytterkanten av leirområdet. Vegvesenet var i innspurten med planlegginga av nye E6 gjennom Dunderlandsdalen, og vi ønsket å få bevart mest mulig av leirområdet. Vegvesenet var svært positive til henvendelsen og justerte veitraseen slik at restene av vakttårnet, som lå like ved den gamle E6, ikke ble fjernet. Vegvesenet gjorde også ferdig parkeringsplassen ved veien.

I dag er det en enorm interesse for historia om krigsfangene. For meg synes det som at besøket av den 92 år gamle tidligere ukrainske krigsfangen Mikhail Sidelnyk i 2015 åpnet øynene hos folk flest i Rana. Minnestøtta, som de frie fangene støpte og utsmykket til minne om sine døde kamerater etter krigen, lå i ei bakkeskråning i grustaket like ved sletta der gravplassen lå. Støtta mangler både navn og symboler. Den ble i 2019 flyttet til det nye, opparbeidede inngangspartiet til leiren.

Rana Museum arrangerte et informasjonsmøte om fangeleirene i januar 2020. Da meldte 46 personer seg som frivillige til å arbeide ved leiren på Dunderland. Området var overgrodd av gran- og blandingsskog. De frivillige saget ned trær og ryddet bort kratt.

Leiren ble offisielt åpnet den 21. september 2021. Bak åpninga sto Riksantikvarens «Prosjekt Nordlandsbanen: Sovjetiske krigsfangers fangenskap og tvangsarbeid under andre verdenskrig». Flere universiteter, institutter og institusjoner i Norge og Russland sto bak prosjektet, som er en del av Det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet og finansieres av Utenriksdepartementet.

Riksantikvaren, sammen med Helgeland Museum og russiske forskere, har bestemt at området kan bli avdekket for jord og planter, men det skal ikke bli rekonstruert med bygninger, piggtrådgjerder eller andre installasjoner. Helgeland Museum har planer om å sette opp en modell av Nissen-brakkene som fangene bodde i, ved parkeringsplassen utenfor leiren. Helgeland Museum vil dels bevare leiren som et vesentlig regionalt kulturminne, dels tilrettelegge den for publikum. Det er ei klar forutsetning at leirens gjenværende strukturer og objekter ikke skal forringes og at kulturminnet skal tjene som historisk dokumentasjon.

Strukturene etter den gamle fangeleiren er fremdeles godt synlig, nærmere 80 år etter at den ble avviklet.


I godt og vel et halvt århundre var området overgrodd av skog og kratt, før det ble tatt tak.


Rester av en ovn.


Enkelte komponenter ligger litt for seg selv, inne i skogen.


Mens jeg gikk litt rundt omkring mellom tuftene kom det en barnefamilie gående. Tilretteleggingen med skilt og informasjon har nok allerede båret frukter i form besøkende og kunnskap. En ting er å lese om grusomhetene, men en annen ting er å selv være til stede der krigens redsler utspant seg. Sikkert er det at Nordlands samferdselshistorie er uløselig knyttet til krigsfanger, slaveri, sult, sykdom, forfrysninger, henrettelser og massedød – enten det gjelder vei eller jernbane.

Hundretusener har passert fangeleiren, uvitende om grusomhetene. Foto: K. Iversen / Helgeland Museum.


Ranelva flyter saktmodig i bunnen av dalen, slik den alltid har gjort, nedover mot fjorden.


Helt på tampen av turen merket jeg noen regndråper, men ganske snart kunne jeg sette meg i ly av stasjonsbygningen og vente på toget sørover.

Selv om den tidligere krigsfangeleiren ikke framstår prangende eller spektakulær for øyet, så gjør stedet likevel inntrykk når en vet hva som foregikk både her og i en rekke andre fangeleirer i dalen under 2. verdenskrig. Jeg velger å avslutte med en fem minutter lang video fra Riksantikvaren, filmet under den offisielle åpningen 21. september 2021.

Se for øvrig rapport fra Blodveien over Korgfjellet.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial