# 638 • 2. – 3. august 2022

 

stjerne

Info
  • Start: 18:30 (E6, sør for «Skytebanen bru», sør for Trofors)
  • Framme: 20:15 (Kråtjønna) / 22:30 (på kanten av Korsdalskløven)
  • Tilbake: 7:10 (E6) / 9:20 (Strendene)
  • Starttemp.: + 17°C
  • Vær: Sol fra klar himmel → overskyet. Regnbyge.

Camping ved canyon

Hvem skulle vel trodd at det fantes en vaskeekte canyon bare noen kilometer unna stedet der jeg trådte mine barnesko? I hvert fall ikke jeg! Men for noen år siden ble jeg klar over Korsdalskløvens eksistens, og det dype gjelet omgitt av trauste og rolige gran- og furulier ble straks ført opp i papirene som et attraktivt turmål.

Tida var inne for å gjøre nedskrevne ord til handling, og ideen denne milde seinsommerkvelden gikk rett og slett ut på å ta meg til fots gjennom canyonen, der den ligger som et lite jutulhogg i berggrunnen. Jeg fantaserte om å stelle i stand et bål midtveis i den trange bergkløfta, og helle i meg kruttsterk bålkaffe under oppsyn av både tuss og troll og annet uvesen til det lysnet av dag igjen. Men helt sånn ble det ikke.

Turen mot canyonen starter et stykke sør for den karakteristiske «Skytebanen bru», sør for Trofors.


Etter å ha tatt meg et lite stykke oppover den skogbevokste lia, kom bergkløfta til syne. Men synet som møtte meg overrasket! Hele inngangspartiet var oversvømt av stillestående vatn «fra vegg til vegg», og var praktisk talt umulig å komme forbi med mindre jeg var villig til å vasse. Jeg la dessuten merke til at bunnen av kløfta videre oppover var fylt opp av mosegrodde kampesteiner som ville bli et mareritt å forsere.

Vanskelighetsgraden på landskapet tok motet fra meg, og jeg endte isteden opp med å rusle ned mot skytebanen og videre langs grusveien mot den trillrunde Kråtjønna. Vel framme fløy en storfugl opp, og flere andre av arten kunne høres like etterpå. Idyllisk var det jo for så vidt her ved tjønna, men det ergret meg at jeg ikke fikk utforsket canyonen.

Uten noen backup-plan, har jeg måttet oppgi dramatisk natur til fordel for idyllisk natur.


Ved Kråtjønna ble jeg værende en times tid før jeg fattet mot. Jeg hadde gjort meg opp en mening om å gå tilbake til Korsdalskløven. Men istedenfor å ta meg inn i den vanskelige canyonen, ville jeg heller forsøke å gå opp langs sida og betrakte gjelet fra oven. Dermed var det bare å restarte!

Tilbake.


En drøy kilometer sør for Skytebanen bru, tok jeg til å følge en sti oppover lia. Denne går forbi sørsida av canyonen og mot et par tidligere setrer, og viste seg svært grei å følge. At jeg ikke hadde tenkt på denne muligheten da jeg ble forhindret i å ta meg inn i selve kløven tidligere på kvelden!

En gammel setervei viser seg lettvint å følge oppover lia.


Langs Korsdalskløven har det nok vært ferdsel lenge før det ble seterdrift her i siste del av 1800-tallet. Det er sannsynlig at den leia som på 1700-tallet ble kalt «Allamands-Veyen» og på 1800-tallet «Den gamle Fiplingveien» i eldre dokumenter, gikk forbi sørsida av kløven. Denne leia brukte folket på gårdene Stor-Fiplingdalen og Båfjelldalen når de skulle til bygds og tilbake igjen fram mot midten av 1800-tallet. Seinere ble det vanlig å legge ferdselen langs Austervefsna, der det etter hvert ble laget kjørevei og bru.

En av de som har befattet seg mest med det eldgamle nettverket av ferdselsårer i det gamle Vefsn, som både Grane og Hattfjelldal en gang var en del av, er historiker og bygdebokforfatter Kjell Jacobsen. Han stiplet opp denne leia på kart – fra gården i Stor-Fiplingdalen, via Båfjelldalen, over Båfjellet og nedover mot Båfjellmoen, der han mente at den gikk. Og det kommer da tydelig fram at leia passerte sørsida av Korsdalskløven. (Kilde: Vefsn bygdebok, Særbind IIIc: Gardshistorie for Grane, s. 162-163.)

«Allamands-Veyen» / «Gamle Fiplingvei» som er omtalt i gamle skrifter, gikk trolig forbi Korsdalskløven.


Stigningen ble slakere. Jeg forlot nå den gode stien, og tok til venstre langs et noe svakt tråkk gjennom glissen skog. Etter bare noen titalls meter lyste en loddrett bergvegg mot meg. Dette måtte være Korsdalskløven! Jeg snek meg forsiktig bortover mot kanten, der et mektig gjel glefset mot meg fra avgrunnen.

På kanten av stupet.


Korsdalskløven er en vel 300 m lang canyon som strekker seg fra vest til øst oppover mot ei «gryte», der dalbunnen utvider seg litt. På det smaleste er kløven ikke mer enn drøyt 20 m brei. Fra denne gryta går Korsdalen rett nordover, vel 800 m. Sistnevnte er noe bredere, og kanskje ikke fullt så spektakulær, men må vel også defineres som canyon.

Helt øverst ender canyonen i ei slags gryte – også denne omgitt av bratte flog.


Jeg slo meg til ro noen meter unna kanten, før det var på tide å sanke tørrved til et kaffebål. Klokka var allerede blitt halv elleve på kvelden etter mye rot og knot i begynnelsen av turen. Men nå følte jeg at jeg var på rett sted. Her skulle jeg nyte augustnatta helt fram til i morgen tidlig. Herlig! Snart knitret og lyste det fra bålet. Grillpølser, pølsebrød og diverse tilbehør ble dratt opp av sekken, før jeg avsluttet den ikke altfor avanserte kokkeleringen med å sette kaffen på kok.

Et kaffebål hører med.


Når natta var på sitt mørkeste så jeg ingen grunn til å gjøre annet enn å holde bålet ved like. Når det ble lysere ville jeg nok ta meg en tur langs kanten av canyonen og kanskje gå en tur oppover mot setervollen. Bålet døde til slutt ut, og i den stillestående lufta kjente mygga sin besøkelsestid, uten at den var så veldig hissig på grøten såpass seint på sommeren.

I femtida er dagslyset tilbake.


Korsdalskløven er en ekte canyon.


Ovenfor de steile bergveggene er lendet flatt.


Som nevnt, har det trolig vært ferdsel forbi Korsdalskløven gjennom århundrer til og fra de avsidesliggende gårdene i dalstrøkene innenfor. Og da er det vel ikke til å undres over at det har dannet seg forestillinger om troll og skrømt til dette fryktinngytende juvet. Et konkret eksempel er Korsdalsnissen som visstnok huserte her, og som folket på Båfjellmoen skal ha kjent godt til.

«Nisser og dverge bygger i berge», heter det i sangen, men «Korsdalsnissen» glimrer med sitt fravær.


Den vitenskapelige forklaringen på canyonens tilblivelse tilskrives kolossale mengder smeltevann i kombinasjon med periodevis tilfrysing og frostsprengning under nedsmeltingen av innlandsisen for 10 000 – 12 000 år siden.

I hoveddalføret rett nedenfor canyonen ligger den marine grense, dvs. havets maksimale nivå like etter siste istid. På samme sted finner vi også en diger endemorene, der det i dag er grustak, som bretunga fra sør i sin tid dyttet foran seg. De store mengdene sedimenter som breelvene førte med seg tapte hastighet i møte med sjøen, og avsatte seg under vann – først de større partiklene som stein og grus, lenger ut sand og slam. Disse avsetningene ser vi i dag som flate moer nedover dalen.

Fra «gryta» øverst i Korsdalskløven går Korsdalen – også dette en canyon – flere hundre meter nordover.


Klokka nærmet seg seks på morgenkvisten da jeg tok fatt på turen opp mot den tidligere setra. Dit var det ikke langt. Lendet flatet ut, og stien forsvant idet jeg kom ut på ei torvmyr som jeg fulgte et stykke sørover. Som forventet var det ikke annet å se på den gamle setervollen enn morkne tømmerstokker som lå halvveis nede i torva.

Til forskjell fra flere andre gårder i distriktet, var ikke setring en del av gårdsdrifta på Båfjellmoen (som dette området tilhører) før mot slutten av 1800-tallet. Da først ble det etablert to setrer her oppe, halvannen km fra hverandre. Lengst sør lå Utigardssetra. Her på Innigardssetra, eller Anderssetra som den helst ble kalt, sto det ei laftet bygning til rundt 1990. Opprinnelig hadde seterhuset vært ei to etasjers skogstue fra engelskbruktida – den eneste i sitt slag som hadde overlevd fram mot vår tid (Kilde: Vefsn bygdebok IIIc).

På Anderssetra sto det for bare en drøy generasjon siden ei toetasjes lafta skogstue, brukt som seterhus.


Også før det ble seterdrift i området, var det en viss ferdsel langs «Gamle Fiplingvei».