# 646 • 14. – 15. september 2022

stjernestjernestjerne

Dag 1 (av 2):
Info
  • Ankomst: 14:30 (Helgeland museum, avd. Bindal på Terråk)
  • Framme: 16:50 (Urvollan)
  • Tilbake: 20:10 (teltplass ved Aunet)
  • Starttemp.: Ca. + 12°C
  • Vær: Overskyet → regnbyger.

Lensmannsdrapene i Bindalen: Det er av sine egne man skal ha det

Dramatikken var på langt nær over da flere tyskere var overrumplet, skutt og drept i et bakholdsangrep utført av Linge-soldater 6. september 1942 på Tangen ved Majavatnet. Etter trefningene la de fire soldatene i lag med familien som bodde på Tangen ut på en lang flukt utover fjellene mot kysten i vind og regn, før de på nytt så seg nødt til å ty til våpen. Denne gangen mot lensmannen i Bindal og hans betjent.

På 80-årsmarkeringen for «Majavatn-affæren» på Tangen ble det opplyst om at en tilsvarende markering skulle finne sted på Urvollan i Bindal på dagen 80 år etter lensmannsdrapene 14. september 1942. Til tross for at det er litt av en prosess å komme seg mellom nabokommunene Grane og Bindal når en reiser kollektivt, og at Urvollan i likhet med Tangen ligger svært avsides til, ville jeg gjøre et helhjertet forsøk på å møte opp.

På vei mot Bindal, blir det overnatting på Mosheim camping like utenfor Brønnøysund.


Bakteppet: «Majavatn-affæren», høsten 1942

Vis tekst

Gestapo hadde tidlig på morgenen 6. september 1942 lyktes i å få presset ut informasjon fra motstandsmann og Linge-soldat Reidar Aarkvisla (33 år), etter at han hadde blitt arrestert i sin bopel på Trofors natta i forveien og kjørt til Mosjøen. Under det brutale forhøret ble Aarkvisla utsatt for tortur, og han fryktet for livet om han ikke ga noe til tyskerne. Dermed fortalte han om et våpenlager på gården Tangen på sørsida av Majavatnet, men nevnte ikke navn på personer.

Seinere på dagen ankom flere tyske soldater Tangen med robåter. Med seg hadde de fangen Aarkvisla som i lag med brukeren Erling Grannes umiddelbart ble satt til å grave opp våpnene.

Tilfeldighetene ville ha det slik at akkurat denne dagen befant det seg tre Linge-soldater på Tangen, som bare skulle hente noen eiendeler, i tillegg til en soldat som bodde fast på gården. Disse hadde oppdaget båtene som var på vei mot Tangen, tatt affære og skjult seg i skogen bak husene.

Da Grannes og Aarkvisla var ferdig med gravearbeidet og var på vei ned mot naustet med våpnene, bak tyskerne, stormet Linge-soldatene fram og åpnet ild. Minst to tyskere ble drept og flere såret. Grannes fikk tak i et våpen og sluttet seg til Linge-soldatene, mens våpenløse Aarkvisla kom seg i dekning. Da det hele var over prøvde resten av soldatene å rope på Aarkvisla uten å få svar, og de regnet med at han hadde kommet seg i sikkerhet.

I ettertid kom det fram at han først hadde tatt seg over åsen mot det langstrakte vatnet Mellingen, for så å følge østsida av dette nedover mot Smalåsen. Derfra hadde han fått skyss med dresin langs jernbanelinja et stykke, før han hadde tatt fatt på en lang marsj innover Børgefjellet mot Sverige.

De åtte andre (fire Linge-soldater og Grannes-familien på Tangen gård) la ut på en minst like strabasiøs flukt utover fjellene mot kysten. Målet var sannsynligvis å bli med en båt til Storbritannia.

Ved hjelp av tortur ble Aarkvisla tvunget til å avsløre våpenlageret ved Majavatnet.


Flyktningene

Vis tekst

4 Linge-soldater:

Hans Christian Hansen (35 år)

      • Hvalfanger fra Tønsberg
      • En av Linge-soldatene som tilfeldigvis befant seg på Tangen 6. september 1942

Erik Rustan (33 år)

      • Hvalfanger fra Våle ved Tønsberg
      • En av Linge-soldatene som tilfeldigvis befant seg på Tangen 6. september 1942

Harald Bugge (27 år)

      • Fra Vestfold
      • En av Linge-soldatene som tilfeldigvis befant seg på Tangen 6. september 1942

Bjarne Mathisen (32 år)

      • Hvalfanger fra Fredrikstad
      • Hadde fast bopel hos Grannes-familien på Tangen i 2. etasje, skaffet til veie av Liv Grannes

 

4 medlemmer av familien Grannes:

Erling Grannes (52 år)

      • Født og oppvokst på gården Granneset i Bjørnådalen sør for Mosjøen
      • Som 27-åring utvandret han til Amerika, der han bodde i 15 år
      • Bygde opp bureisningsbruket Tangen på sørsida av Majavatnet i 1932
      • Onkel til den sentrale motstandskvinnen og agenten Liv Grannes ved politikammeret i Mosjøen

Dagfrid Grannes (48 år)

      • Hadde i lag med mannen sin Erling kommet tilbake fra USA, da de bosatte seg på Tangen
      • Tante til etterretningsagenten Liv Grannes som var gift med Birger Sjøberg.

Randi Grannes (20 år)

      • Datter til Dagfrid og Erling
      • Som barn, mens foreldrene bygde opp Tangen, bodde hun et år eller to hos slektningene i Mosjøen

Sigrid Grannes (23 år)

      • Kusine til både Liv og Randi, og som bodde hos foreldrene sine på gården Granneset i Bjørnådalen
      • Hun var tilfeldigvis på besøk hos sin tante, onkel og kusine på Tangen 6. september 1942

Flere av Linge-soldatene hadde bakgrunn fra hvalfangst, bl.a. vestfoldingene Hansen og Rustan.


Flukten

Vis tekst

Følget på åtte tok nå fatt på en strabasiøs flukt mot vest gjennom røffe fjelltrakter, etter hvert i et høstvær av verste sort. Uka på flukt er i seg selv ei medrivende fortelling i tidsrommet mellom blodsutgytelsene på Tangen, der de flyktet fra, og det like blodige sammenstøtet på Urvollan, der flukten mot vest endte.

Det gjaldt livet! Etter å ha tatt livet av nazistene måtte motstandsfolkene umiddelbart komme seg i sikkerhet for Gestapo. De øynet muligheten til å komme seg til kysten, og derfra i båt til De britiske øyer, og tok straks fatt på flukten. Den siste av Linge-soldatene, Reidar Aarkvisla, var forsvunnet, og trass roping ble det ikke respondert. Fortsatt var været fint, slik det hadde vært hele dagen.

Fra Tangen bar det først gjennom skardet i Mellingsfjellet og ned mot Mellingen – et langstrakt vatn på om lag ei halv mil med en stor holme midt i. Sør på holmen lå Mellingshytta, der flyktningene hadde et håp om å finne mat og ryggsekker. For både mat og klær var utilstrekkelig – især for kvinnene som gikk i sommerkjoler og uegnede sko. Nede ved vatnet, fulgte Harald Bugge bredden helt nedover mot sørenden, der han fant en båt, slik at de kom seg over.

Inne på hytta var det skuffende lite mat å finne, men et telt og noen ulltepper ble tatt med. Erling Grannes tok dessuten med seg en amerikansk maskinpistol, mens våpenet han hadde rappet fra tyskeren ble slengt i vatnet. Vel over på vestsida av Mellingen, svømte Erik Rustan ut med båten og senket den for å ikke etterlate spor. Det var seint på dag, og gruppa kom seg ikke så mye lenger i kveld. Under noen grantrær ble de sittende og diskutere gjennom natta.

Erling Grannes hadde allerede på Mellingsfjellet sett to overlevende tyskere ro østover fra Tangen. Nå som det var mørkt var det tegn som tydet på at tyskerne som hadde overlevd skytingen hadde hentet forsterkninger, da det lyste fra lommelykter oppe i Mellingsfjellet i øst. Det begynte etter hvert å yre samtidig som vinden tok seg opp, men straks det ble lyst nok fortsatte flukten.

Ferden videre er et altfor langt lerret å bleke til å skildre i detalj, men følget blir utsatt for et vilt uvær med til dels kraftig regn og vind de neste dagene. De går først innom kåtene ved Gåsvatnet, der de blir vist en nokså kald skulder, før de fortsetter videre mot vest over flomstore bekker og mindre elver. Kalvvasselva ser skrekkelig stri ut, men en av mennene klarer til slutt å komme seg over, får tak i en båt, ført denne oppover til et vatn, der han kan hente resten.

Hos Pe Westerfjell på Klarem får flyktningene en hjertelig mottakelse. De får tørket klær, spist seg mette på sodd av reinkjøtt, grønnsaker og fjellurter, og overnattet i reinskinnsoveposer på høyloftet. Etter hvert kommer de ned i den breie Åbjørdalen. Ved Åbjøra gård møter de ikke folk, og de finner heller ingen båt. Det store Åbjørvatnet er umulig å ta seg fram langs med stupbratte fjellsider, så den eneste muligheten for å komme seg videre er å ta seg opp i høyden når været bedrer seg.

På Åbjøra blir flyktningene værfaste over et døgn, før det omsider letner såpass at Rustan, Hansen og Bugge kan ta seg til fjells. De kommer omsider ned til Granbostad ved utløpet av Åbjørvatnet, der de blir møtt med skepsis. De får allikevel aller nådigst kjøpt seg litt mat og lånt en båt, slik at resten av flyktningene kan hentes. Flukten fortsetter så langs gangstier, først over Heia til bygds, så godt og vel ei mil nordover mot den ensomme gården Urvollan på sørøstsida av Tosen, langt unna allfarvei.

Omtrentlig fluktrute (basert på skriftlige kilder, tegninger og stier inntegnet på gradteigskart fra 1901).


Urvollan

Vis tekst

Ifølge bygdeboka kommer trolig navnet av aur, dvs. hard sand, eller det vi kaller ør i dag, og har neppe noe med steinur å gjøre. Gården ligger helt for seg selv, på ei flat slette i en trang elvedal omgitt av bratte fjellsider tett innpå. Men ett sted åpner det seg opp ei imponerende glippe i fjellene, som forbinder gården med Tosenfjorden. Denne «porten», som for det meste opptas av Urvollvatnet, synes ikke fra selve tunet, men 300-400 m lenger nord åpenbarer sjøveien seg i all sin storhet.

Ellers har gården alltid vært flomutsatt og marginal med tanke på avling og utkomme. I 1958 ble Urvollan fraflyttet for godt, og den gamle gårdsbebyggelsen ble jevnet med jorda på 1990-tallet. Hele området inngår i Plathes Eiendommer i dag, og kun noen få hytter står på innmarka. Men i 1942 bodde det folk på Urvollan, da beboerne fikk et høyst uventet besøk. Detaljene i ettertidas erindringer om hendelsene varierer en del, men i grove trekk er bildet likevel nokså klart.

Høsten 1942:

På Urvollan bor de tre søsknene Rosinge, Bernhard og Otelie Urvoll, i tillegg til Otelies sønn, Ingemann (Jørgen?). Fra sistnevnte får flyktningene utlevert nøkler til ei hytte eller skogstue litt ovenfor gården som eies av Plathe på Terråk. Her får de åtte innlosjert seg og hvilt ut, men mat må de ned til gården for å skaffe. De betaler for matvarene, men vil ikke røpe hvem de er eller hvor de kommer fra. De blir på hytta i flere dager.

På samme tid driver noen karer på med å fløyte tømmer ned mot fjorden, deriblant Bernhard, og de spekulerer på hvem denne ansamlingen av fremmede i hytta kan være. Er det bra folk eller er de «farker»? En dag kommer et par av Linge-karene nedover mot fjorden for å se på båtene og forhøre seg om muligheten for transport til f.eks. Lande på motsatt side av fjorden. Soldatene skal visst ikke ha etterlatt seg noe sympatisk inntrykk.

En av fløyterne får det for seg å melde fra. På Bangstad litt lenger ut i fjordsystemet har de telefon, og både eieren Plathe og lensmannskontoret blir varslet om de fremmede. Det kan ha vært Bernhard Urvoll selv eller en annen som plutselig måtte «hjem», med litt tynn begrunnelse. Plathe skal ha gitt sin aksept om at hytta kunne brukes av de fremmede «inntil videre».

Lensmannen, som er sykmeldt og på bærtur i Åbygda, har allerede for flere dager siden blitt varslet om noen rømlinger, nevnt ved navn, og aner kanskje at noe er i gjære. Nå må han vise handlekraft. Uansett om øvrighetspersoner hadde aldri så mye sympati for motstandskampen, var de tvunget til å innordne seg okkupasjonsmakten. Han avbryter bærturen, får hentet våpen og håndjern på kontoret, og sammen med betjenten drar de med politibåten innover mot Ureidet, der de går i land.

Etter dagevis på flukt, når flyktningene den avsidesliggende gården Urvollan, der de tar inn på ei hytte.


Til minnemarkeringen kom jeg meg – dog med litt flaks. Framme på Terråk misset jeg bussen mot Åbygda jeg hadde tenkt å ta, og gode råd var dyre. Den lokale taxien svarte ikke. Men museet var åpent, og jeg gikk inn. Her møtte jeg på avdelingsleder Odd Walter Bakksjø, som straks ordnet med skyss. Ellers ble jeg tipset om flere andre historisk interessante steder i Bindal, som godt kan bli framtidige turmål.

Inne ved den avsidesliggende Urvollan var det allerede begynt å møte opp folk. Men ennå var det ei god stund til selve arrangementet skulle gå av stabelen, så jeg tok meg en tur i nærområdet for å se meg om. Gårdsbebyggelsen er borte, men den flate innmarka, klemt inne mellom bratte åser og fjell, er fremdeles godt synlig.

I hundrevis av år var det gårdsdrift på Urvollan, inntil gården ble fraflyttet i 1958.


En skulle ikke tro at det er en temmelig enkel sjøvei fra Urvollan med fjell på alle bauger og fronter. Men mellom de bratte flogene skjærer det seg en storslagen passasje vestover mot Tosenfjorden via Urvollvatnet. Jeg tok til å følge den gamle stien gjennom skogen nord for tunet, over ei hengebru, og et lite stykke til. Vurderte å gå helt ned mot vatnet, men jeg kunne ikke risikere å komme i tidsnød, så jeg snudde.

Det antydes ei åpning mellom fjellene.


Over elva.


Veien til sjøs går vestover gjennom et markant skard, via Urvollvatnet og ned til Ureidet ved Tosen.


Lensmannen og lensmannsbetjenten

Vis tekst

Arnold Fossem (45 år)

      • Født i 1897 i Sortland, Vesterålen
      • Ble lensmann i Bindal i 1930

Alf Jentoft Skogmo (23 år)

      • Født i 1919 i Brønnøy
      • Var med i krigen i Nord-Norge i 1940
      • Kom fra tjeneste i Grong, da han ble konstituert lensmann i Bindal i 1942

Fossem og Skogmo ankommer Ureidet med den hurtiggående politibåten.


Rett i fella

Vis tekst

Etter at lensmann Fossem og betjent Skogmo hadde steget i land ved Ureidet, fikk de med seg to av tømmerfløyterne. Dette var Bernhard og broren. De gikk det korte stykket inn mot Urvollvatnet, rodde over dette, og iverksatte en plan de hadde pønsket ut. Broren ble værende ved vatnet, mens Fossem, Skogmo og Bernhard snek seg langs skogkanten til huset. Flyktningene oppholdt seg på hytta, men måtte snart ned for å handle matvarer igjen.

Inne i huset ba lensmann Fossem gårdsfolket sette seg ved bordet og late som ingenting. Antakelig forventet de et besøk fra hytta snart. Fossem og Skogmo gjemte seg bak gangdøra og kjøkkendøra, som de lot stå åpne. Her sto de godt skjult. Og ganske riktig – her kom to av Linge-karene gående inn døra for å kjøpe melk. Dette var Harald Bugge og Bjarne Mathisen. Da de gikk inn stua, smatt Fossem og Skogmo bak dem, og ville arrestere de to fremmede øyeblikkelig.

Bugge og Mathisen ble fullstendig overrumplet, men gjorde ikke motstand. Fossem leste opp ei navneliste, for deretter å avkreve legitimasjon. Bugge hadde grenseboerbevis, mens Mathisen ikke hadde noe å vise for seg. Sistnevnte ba da om å få ta en samtale utendørs, hvorpå lensmannen skal ha svart: «Nei! Her er det ikke noe ut!» Fossem gikk for å være en svært tro tjener, men var også kjent for å ha en noe brysk og brautende framtoning.

Når Bugge og Mathisen kommer ned til gården for å kjøpe melk, blir de forsøkt arrestert av lensmannen.


Håndgemeng og nye drap

Vis tekst

Hva som så skjer, og i hvilken rekkefølge, er det ikke noe entydig svar på. Til det spriker erindringene fra øyevitnene for mye. Men det som er på det rene er at Mathisens initiativ til samtaler ikke fører fram, ei heller fraværet av fysisk motstand da lensmannen og betjenten vil iverksette arrestasjon. Men da Fossem drar fram et håndjern myntet på Bugge, oppstår det et basketak mellom alle fire. Det blir truet med skytevåpen fra de stridende parter og ei kølle blir løftet av lensmannsbetjenten.

Det hevdes at Mathisen skal ha avfyrt det første skuddet, men at det i kampens hete gikk rett i gulvet. Bugge, som var fri, skal så ha trukket colten og fyrt løs mot lensmann Fossem, hvorpå betjenten skal ha ropt «Nei, nei – ikke skyt!» Men Bugge tok ingen sjanser og serverte også lensmannsbetjenten et par fulltreffere. Både Fossem og Skogmo seig i hop, men i hvert fall Skogmo døde ikke momentant og kom seg på beina igjen.

Unge Jørgen, som hadde rømt ut i redsel da det stod på som verst, erindret i voksen alder at Linge-soldatene Mathisen og Bugge kom springende ut døra i all hast, stoppet opp et øyeblikk og så seg om, før de stakk til skogs. Like etter så han lensmannsbetjent Skogmo prøve å komme seg ut døra mens han holdt seg fast i dørkarmene, da han plutselig datt bakover og ble liggende i gangen.

I hytta hadde de selvsagt hørt skuddene, og alle ble lettet over å se Mathisen og Bugge i live. De hadde fryktet et annet utfall. Men midt i lettelsen innså de at alarmen nå ville gå overalt i distriktet, og flukten mot kysten hadde fått en bråstopp. Området ville bli finkjemmet av norsk politi og tyske styrker. De hadde nå kun en mulighet: Å flykte østover fjellene igjen – helt inn i Sverige! I luftlinje vel åtte mil, i terrenget det dobbelte! Likevel tok alle åtte fatt på en ny flukt umiddelbart.

Odd Walter Bakksjø på vokal og gitar.


Minnemarkeringen inneholdt flere foredrag med musikalske innslag innimellom. I tillegg til kommunens og museets representanter, holdt Olav Håkon Dybvik et foredrag, der han tok for seg dramatikken rundt Urvollan-drapene for 80 år siden. Dybvik er forfatteren av boka «Krigsminner i Bindal», utgitt i 1995, der han går mer i dybden på hendelsene. En plakett ble avduket, før arrangementet ble avsluttet med allsang (Nordahl Grieg: «Til ungdommen»).

Det ble opplyst at over 80 stykker hadde funnet veien til Urvollan denne ettermiddagen. Så mange mennesker hadde det nok aldri vært samlet her noen gang, ble det formodet. Spesielt gledelig var det at to av etterkommerne til de drepte var til stede. Sissel Vågan, niesen til lensmannsbetjent Alf Skogmo og Gudrun Fossem, barnebarn av lensmann Arnold Fossem, hadde aldri tidligere møttes, og ble intervjuet av både Brønnøysunds Avis, Namdalsavisa og Ytringen.

Olav Håkon Dybvik har arbeidet mye med krigshistorien i Bindal.


Det er av sine egne man skal ha det

Vis tekst

Nå kan det vel være lett å danne seg sympatier og antipatier i ettertid. Var lensmannen unødvendig resolutt og uvillig til dialog, og var Linge-soldatene i overkant «trigger happy»? Det som i hvert fall er sikkert er at konfrontasjonen på Urvollan var et spørsmål om liv eller død fra første sekund. Reprimandene fra okkupasjonsmakten ville blitt alvorlige for Fossem og Skogmo om de hadde tatt lett på det. Og om flyktningene hadde blitt innhentet av Gestapo, ville det medført den visse død.

Til tross for at ryktene svirret i bygda, kom sannheten for en dag. I boka «Krigsminner fra Bindal» hevdes det at Arnold Fossem hadde stor sympati med motstandsbevegelsen, men sto i en vanskelig dobbeltrolle, underlagt de tyske makthaverne. Alf Skogmo var endog en aktiv motstandsmann. Utdrag fra nevnte bok, s.98:

Skogmo var aktiv motstandsmann og godt orientert om våpentransporten til indre Helgeland. En av grunnene til at han kom til Bindalen, var at det ble litt for «varmt» rundt ham på Grong. Mellom annet hadde han en radiosender med seg da han kom til Terråk. Den ble oppbevart på et kott på loftet i lensmannsgården. I boka «Våre falne» står det at Skogmo var leder av Hjemmefronten i Bindal. Opplysningen har vært umulig å få bekreftet.

Alle de involverte i de dramatiske hendelsene på Urvollan var altså på samme lag, og kjempet for et fritt land. Men med dødstrusler over en lav sko er det ikke rart at det oppstod tilspissede situasjoner. Etter begravelsen av Arnold Fossem ved Vassås kirke, skrev enka Gudrun noen kloke ord til ettertanke:

Jeg bærer ikke nag. Jeg ønsker ikke hevn. Det er krigen som har all skyld. Vi lever i en ulvetid, og der faller mange hugg. Måtte Gud tilgi de stakkars folk, som jeg av hele mitt hjerte tilgir.

To av etterkommerne til de drepte, Sissel Vågan og Gudrun Fossem, møttes for første gang denne dagen.


Mot slutten av arrangement blir en plakett avduket.


Dag 2 (av 2):
Info
  • Start: 14:15 (teltplass i Stordalen)
  • Framme: 14:40 (Aunet)
  • Starttemp.: + 14°C
  • Vær: Overskyet.

Grensesprengende opplysninger om Riksgrensen

I går, da den offisielle delen av minnemarkeringen på Urvollan var over, kom Odd Walter og jeg i prat med en belest kar litt oppi årene med et imponerende hvitt skjegg – Håvard Bergerud. Han ba oss vende blikket opp mot fjellranden i øst, og lurte på om vi kunne se noen varder der oppe. Ved første øyekast var det lite som fanget oppmerksomheten, men ved nærmere ettersyn dukket det opp både en, en til og enda en varde på rekke og rad i profil mot himmelen. – Dette, sa han, tror jeg er den gamle svenskegrensen fra den tida da Bindal var svensk!

I bilen på vei tilbake fra Urvollan, var vi ikke reint lite oppglødd over disse opplysningene, og Odd Walter lovet å undersøke saken nærmere og gi tilbakemelding idet han satte meg av i veikanten ovenfor Åbygda. Det var bare å få opp teltet med en gang før høstmørket gjorde sin ankomst.

Det enkle er ofte det beste, som det heter.


En velegnet sitteplass både for en skarp en på kvelden og den obligatoriske morrakaffen.


Så vidt i gang med pakkinga, tikker det inn ei melding. Det er fra Odd Walter. Han har allerede innhentet kart fra det svenske statsarkivet, viser det seg. Kartene er fra året 1657. Straks etter får jeg oversendt kartmaterialet, så jeg selv kan granske det. På kartene kommer det tydelig fram ei inntegnet linje like øst for Urvollan. At gården er nevnt ved navn skulle rydde all tvil av veien for hvor i terrenget linja er trukket.

Kartene ble til rett før Trondhjems len, som Bindal opprinnelig var en del av, ble avstått til Sverige i 1658. I forbindelse med dette ble sørgrensen for Nordlandenes len flyttet litt sørover, slik at den nordlige delen av Bindal forble i Danmark-Norge. Allerede etter to år som svensk ble Trondhjems len (Trøndelag) ført tilbake til Danmark-Norge. Den endrede lensgrensen ble imidlertid stående, slik at halve Bindal ble værende i Trøndelag og den andre halvdelen i Nordland (kilde: nynorsk Wikipedia).

Til bygds – nærmere bestemt Åbygda.


Vi ble enige om å ta en «grensebefaring» langs den gamle Riksgrensen til neste år. I mellomtida har Odd Walter foretatt flere ekskursjoner til de over 350 år gamle vardene, og flere vil det visst bli. Helgeland museum, avd. Bindal med Bakksjø i spissen har dessuten holdt foredrag om temaet, og en artikkel skal være under utarbeidelse. Men denne turen hadde fokus på flyktningene fra Majavatn og lensmannsdrapene. Så får grenseoppgangen bli det neste turprosjektet i Bindal.

Åbygda var svensk fra 1658 til 1660.


  • Kilder:
    • Breckan, H.: Helgeland i brennpunktet (1990)
    • Dybvik, O.H.: Krigsminner fra Bindal (1995)
    • Foredrag, Urvollan (14. september 2022)
    • Grannes, Einar: I skyggen av Jupiter (1989)
    • Hauge, Jørgen Chr.: I krig og kjærlighet – Om Liv Grannes / Sjøberg / Hauge (2020)
    • Norges geografiske opmaaling: Gradteigkart, «Bindalen» (1901)
    • Oladalens Venner: Løytnant Lorentz Langaas forteller (2014)
    • Oladalens Venner: Rapport fra Kaptein Sjøberg – Majavasstragedien (2011)
    • Ulstein, R.: Svensketrafikken 3 – Flyktningar frå Trøndelag og Nord-Norge til Sverige 1940-45 (1977)
  • Anbefalt litteratur:
    • Jonassen, M.: Alt hva mødrene har kjempet: Kvinner i motstand 1940-1945 (2010)
    • Jonassen, M.: Norske kvinner i krig 1939-1945 (2020)

I disse to bøkene er flukten fra Majavatn nærmere beskrevet, basert på intervju med Sigrid Grannes i 2009. Sigrid befant seg hos sin tante og onkel på Tangen, da hendelsene der 6.9.1942 tvang familien på flukt i lag med Linge-soldatene. Bøkene inneholder dessuten tidligere upublisert materiale skrevet av Sigrids onkel, Erling Grannes, som også var med på flukten. Forfatteren Mari Jonassen er historiker.