# 650 • 5. – 7. oktober 2022

Dag 1 (av 3):

To fluer i ett smekk

Hver femtiende tur gjør jeg litt ekstra ut av, i form av en uhøytidelig markering. Gjerne på ei avsidesliggende hytte. Snart sto tur nr. 650 for døra. Samtidig var det en annen, og enda gjevere milepæl som nærmet seg. Om ikke lenge ville jeg nemlig passere titusen timer brukt på turer siden oppstarten med å journalføre turer i 1990. Jeg fant ut at jeg ville slå sammen to fluer i ett smekk med ett «evenement».

Mens ei primitiv hytte i Finnknefjellan var base for det forrige jubileet, ville jeg denne gangen oppsøke ei lignende hytte i Toven-massivet. Fra Kviting i Leirfjord fulgte jeg veien noen hundre meter nordover, før jeg tok en grusvei til høyre mot et vannverk. Herfra ble det kjerrevei og etter hvert en merket sti som førte innover mot fjellet.

For første gang på åtte år legges turen inn i Toven-massivet, men aldri har jeg startet fra vest.

---

I starten følges en grusvei.

---

Deretter er det å følge en kjerrevei, som så går over til å bli en vanlig gangsti.

---

Veien videre: Jeg skal opp langs Nylandselva som kommer ned fra fjellet.

---

I løpet av bare en times vandring hadde himmelen skiftet farge fra blå til grå. Jeg visste at det hadde meldt uvær utpå kvelden med både regn og sterke vindkast, men foreløpig var været medgjørlig. Stien viste seg tydelig og godt merket, selv om den på noen strekninger var fryktelig gjørmete. Både Botnkrona og Helgelandsbrua syntes lenger ute ved kysten. Rett foran nesen min kom det til syne ei kote. Jeg kikket inn, men ville ikke kaste bort for mye tid med tanke på det bebudede uværet.

Jeg tar en rask titt inn i denne kota, ikke så langt unna stien.

---

To tredeler av distansen var unnagjort, men de verste motbakkene sto igjen. Dessuten måtte jeg over Nylandselva, som visstnok ikke er å spøke med – spesielt ikke i snøsmeltings- eller nedbørsperioder.

Særlig bratt var det ikke oppover fjellsida, men med en forholdsvis tung oppakning fikk blodpumpa kjørt seg. Vel oppe den langdryge kneika, flater terrenget ut, før en går helt innover mot en bratt fjellskrent. Her er det at den larmende elva bør krysses, noe et skilt også antydet. Elva så slett ikke så ille ut i dag, og det gikk greit å komme seg over.

Over venstre skulder har jeg ei stund utsikt nordover mot bl.a. Kjærstadvatnet.

---

Så nærmer jeg meg vadestedet.

---

Ingen store vansker med å krysse elva i dag.

---

Et par mindre bratter gjensto, før terrenget flatet ut igjen – og så fikk jeg øye på hytta. Jeg visste egentlig fint lite om den, annet enn det lille av informasjon jeg hadde funnet på nettet. Ut fra noen ytterst få bilder, så den ut til å kunne gjøre nytte, selv om den var lita. Ovn skulle det visst også være der. Hvordan det ellers var med inventar, gjensto å se.

Mellom de to små brattene ligger det ei tjønn.

---

Stien fører meg stadig lengre inn i snaufjellet.

---

Der er den!

---

Jeg nærmet meg hytta med andektighet og spenning, der den sto vakkert til på et svaberg noen få meter unna det nederste av Nylandsvatnan. Her skulle jeg leve hyttelivet med to overnattinger, før jeg vendte tilbake. Som forventet var det ikke store saken av et krypinn jeg kom til, og det fantes verken vedskjul eller utedo på stedet.

Elva fra Øvre Nylandsvatnet kan nok bli adskillig større enn den er nå.

---

Nå er jeg spent på hvordan den ser ut inni.

---

Jeg kikket inn i hytta, som var enda enklere enn det jeg hadde håpet på. Men viktigst var det at den så ut til å være i orden og at den ga tak over hodet. Ei enkeltseng var det også her. Flott! Og en vedovn. Utmerket! Under hyttas eneste vindu, på størrelse med et kjellervindu, sto et lite bord på 90 x 60 cm, som var stort nok for mitt behov. Verre var det med stoler, som det ikke fantes noen av. Men et par stubber med bord imellom fikk duge til sitteplass.

Skapene var fulle av altmulig rart. På den ene veggen hang det intet mindre enn fem sager. Men både ovn og sag er lite verdt om en ikke har trevirke, derfor var jeg glad for å finne gamle bord og planker under hytta. Forhåpentligvis ville jeg slippe å fryse. Tente opp med noen skier som fantes i vedkassen, så fikk saging bli en syssel for morradagen.

Hytta er meget enkel, men i god stand.

---

Også på gråværsdager kan en ha utsikt mot Dønnmannen og Botnkrona fra hyttetomta.

---

Etter å ha fylt opp vannflaskene gikk jeg i gang med middagen, samtidig som mørket begynte å falle på. I halv åtte-tida hørte jeg de første regndråpene, og så kom regnet og vinden. Utenfor veggene var det nå blitt riktig så hustrig, men kanskje ikke fullt så ille som fryktet. Inne i hytta begynte det derimot å bli varmt og godt. Det eneste minuset var at jeg gjerne skulle ha hatt flere stearinlys enn de to jeg hadde tatt med meg. Saumfarte skapene, men kun et gammelt telys var å finne.

Duringen fra vedovnen, piskende regn mot vinduet og vinden som reiv og sleit i hytta var som balsam for villmarkssjela. Det blåste såpass heftig at jeg ikke var i stand til å høre fossen på motsatt side av det lille vatnet. Når jeg lukket opp døra så jeg at regnvannet «føk» vannrett ut fra takmønet. Ei stund kunne lysene fra Sandnessjøen ses, før uværet visket bort utsikten igjen. Før jeg la meg, så jeg meg nødt til å sage opp en planke, slik at jeg kunne holde kåken varm langt inn i natta.

---

Dag 2 (av 3):

Ti tusen timer på tur

Jeg fikk meg ei god natts søvn i hyttas eneste seng. Været holdt stand – grått og vått. Det gjorde meg fint lite. Hytta hadde holdt godt på varmen utover natta, og det var fremdeles en brukbar temperatur da jeg sto opp. Dagen ble fylt av forskjellige gjøremål, men hovedaktiviteten var å sage opp noen av bordene som var stukket innunder hytta. De hadde trolig ligget der i mange år, og skulle neppe brukes til noe.

Var inne på tanken om å ta meg en tur opp til øvre Nylandsvatnet, men i det ufyselige været virket det ikke så forlokkende. Men noen småturer rundt hytteveggene ble det.

En ny dag – nærmere bestemt 6. oktober 2022.

---

Ifølge bøkene til henholdsvis Fjelltrimmen for Leirfjord og Sandnessjøen sykehus’ sommertrim er hytta et populært turmål, særlig på sommeren og for skuterfolket på seinvinteren. Men det gjelder kun for dagsturer. Så godt som ingen overnatter her, og i hvert fall ikke to netter på rad, noe som vel skyldes den spartanske innredningen.

Såpass nylig som i 2020 ble en mann i 70-årene som hadde brukt hytta som utgangspunkt for bærturer, meldt savnet. Etter kort tids leting ble vedkommende funnet omkommet bare 400 meter unna hytta.

En tragisk hendelse fant sted ikke så langt fra denne hytta på seinsommeren for to år siden.

---

Fjellet er ikke grønt lenger, men dette stedet er like idyllisk for det.

---

Jeg har nok å henge fingrende i, bl.a. med å fylle opp vedkassen.

---

Etter en iherdig innsats med saga, hadde jeg nå godt med ved utover kvelden og natta. Til min overraskelse var det god mobil- og nettdekning på hytta. Det var spesielt gledelig ettersom europacupkampen mellom Arsenal og Bodø/Glimt skulle gå av stabelen i kveld kl. 21.00. Like etter kampen ville jeg ifølge mine kalkyler runde ti tusen timer på tur, og i god tid begynte jeg å klargjøre hytta til festivitas med alskens juggel, samt god mat og – som seg hør og bør – noen edle dråper fra polet.

Det kveldes tidlig i oktober.

---

Jegergryte med reinskav og jasminris er mat god nok for min gane.

---

10 000 timer på tur passeres på min tur nr. 650 i ellevetida på kvelden, noe som naturligvis må feires. 

---

Vinden var ikke like kraftig som i går, men det var fortsatt et rufsete høstvær utenfor veggene. Bare det å late vannet var ei påkjenning. Da var det godt å komme inn i varmen igjen. Heldigvis hadde jeg med meg nok ekstrabatterier til hodelykta, fordi lykta ble mer eller mindre brukt konstant.

Godt og varmt – og pyntet til fest!

---

Dag 3 (av 3):

En stri tørn

Det hadde kjøltes betraktelig i løpet av natta, og jeg vegret meg for å krype ut av den lune soveposen. Men klokka 10:00 var det ingen bønn! Noe duskregn var det fremdeles, men vinden hadde mer eller mindre opphørt, og elvestrykene ovenfor vatnet hørtes tydelig inn i hytta.

Feide gulvet og ryddet i hytta, men ovnen fikk jeg dessverre ikke reingjort så godt som ønskelig, da det ikke var en eneste askespade å oppdrive. Heiv på meg sekken og tok fatt på tilbaketuren, som gikk langs nøyaktig samme lei som turen oppover.

Det er bare å manne seg opp og komme seg ut i skitværet.

---

Selv om det er vått, er det godt å komme seg i gang igjen.

---

Etter å ha tatt meg nedover de to brattene mot vadestedet uten nevneverdige problemer, var jeg spent på hvordan Nylandselva så ut. Det hadde jo tross alt regnet mer eller mindre ustanselig i halvannet døgn. Som jeg fryktet! Elva hadde flommet opp til et fryktinngytende monster. Frådende og brølende slapp elva seg nedover fjellsida. Her måtte jeg altså over! Det var bare å mobilisere alt av mot og viljestyrke og gå i krigen mot vannmassene!

Her får jeg meg en stri tørn!

---

Også denne gangen gikk forseringa greit, og selv om elva viste seg fra ei helt annen side nå enn da jeg gikk oppover, oppsto det ingen farlige situasjoner. Elva var stri, men den var ikke den verste jeg har vadet. Husker med gru elva i Melfjordbotn i 2009 og elva nedenfor Jengelen i 1997, som var adskillig verre. Våt på føttene var jeg fra før av, og etter kryssinga var det ikke mulig å bli våtere. Det fikk bare våge seg. Nå var det bare å følge stien nedover til bygds.

Fra snaufjellet bærer det ned i lavereliggende strøk.

---

Regnet opphørte, og langt nede i sørvest kom profilene av Vega og Søla til syne. Stien var derimot våt og sleip hele veien, og stedvis rant det vann i den. Jeg var tilbake på Kviting ganske nøyaktig to døgn etter at jeg la i vei herfra. Turen til Nylandsvatnan i Toven ble en av de ytterst få turene i år der jeg ikke møtte folk.