# 653 • 10. februar 2023

 

Toppen av isfjellet

Vinterkulde, mørketid og uvær ble satt på pause med et ti dagers opphold på Costa Blanca. Heller ikke her var det sommer, men med temperaturer mellom ti og tjue grader var det likevel stor forskjell fra forholdene i gamlelandet.

Jeg hadde fått anbefalt den 6,5 km lange turen over Serra Gelada – ei frittliggende fjellrekke ytterst på kysten mellom småbyen Albir, der jeg holdt til, og den vesentlig større turistmagneten Benidorm. Fjellrekka skulle visst bestå av syv topper – nærmest som en slags miniatyrutgave av De syv søstre hjemme på Helgeland, med topper under halvparten så høye. Turen er likevel spektakulær nok, da en på lange strekninger beveger seg langs en stupbratt fjellkant.

Første etappe går opp til masta (som skimtes til høyre på bildet).

---

I likhet med turen til fyret i fjor, startet jeg opp ved det store ankeret nede ved stranda i Albir, før jeg tok meg gatelangs oppover mot innfallsporten til Serra Gelada naturpark. Herfra bærer det brått og brutalt oppover fjellsida langs en velbrukt sti, merket med gule og hvite streker. Spesielt bratt eller utsatt er det ingen steder, men de seige motbakkene kjennes når en begynner å nærme seg toppen på 435 moh., der det står ei mast.

Den verste kneika er unnagjort, og fra toppen skues det tilbake mot El Albir og Altea.

---

Litt unna masta tok jeg meg en god hvil, da jeg med ett hørte en stemme bak meg. Vedkommende var norsk, noe som kom til uttrykk i form av en telefonsamtale. Det burde vel ikke overraske på disse kanter.

Jeg befant meg nå på det høyeste punktet på Serra Gelada – eller på toppen av isfjellet, for å si det sånn. Serra Gelada betyr nemlig «isfjellet» eller «frostfjellet» på valensiansk / katalansk. På spansk, dvs. kastiljansk, skrives det Sierra Jelada. I måneskinn, sett fra Middelhavet, kan de stupbratte klippene gi en illusjon av et isfjell. Men mer trolig er det at navnet har sin bakgrunn i det kjøligere mikroklimaet i fjellene, som enkelte dager i året kan bringe kuldegrader, frost og rim.

Serra Gelada («Isfjellet») er ei frittliggende fjellrekke ytterst på kysten mellom Albir og Benidorm.

---

Også i overført betydning befant jeg meg på toppen av isfjellet. Som kjent er bare om lag ti prosent av ethvert isfjell synlig over vannoverflata, mens resten ligger skjult i dypet. Etter å ha skumlest boka «70 fjellturer på Costa Blanca» av Sverre Ording Fjeld og lastet ned appen «Spain Topo Maps», hadde det for alvor begynt å gå opp for meg hvilket eldorado denne kyststripa er for friluftsliv av den typen vi er vant til fra Norge om sommeren. Jeg hadde så vidt begynt å skrape i overflata.

Fra masta gikk det an å følge en vei et stykke videre, men etter hvert slynget den seg nedover mot lavlandet på innersida av fjellene. I noen minutter fulgte jeg veien, før jeg tok av til venstre ved et skilt, så gjennom litt skog og mot kanten av stupet. Fra nå av begynte den virkelig opplevelsesrike delen av turen.

Videre fra masta følges en vei et lite stykke, før ferden fortsetter over den taggete fjellryggen.

---

Et raskt tilbakeblikk mot den høyeste toppen i Serra Gelada (435 moh.).

---

På kanten av stupet.

---

De neste kilometerne førte stien meg oppover og nedover de syv toppene. Stien fulgte for det aller meste fjellkanten, som på venstre side stupte loddrett ned i havet. Flere hundre meter under meg kunne brenningene både ses og høres, der de brøt mot den steinete stranda.

Toppene ligger på rekke og rad.

---

Nok et tilbakeblikk: Mot bl.a. det eiendommelige landemerket Penyal d’Ifach ved byen Calpe.

---

Disse klippene er visstnok blant de høyeste på hele Den iberiske halvøy.

---

Møtte på noen turgåere her og der, de fleste spanjoler, nederlendere og nordmenn, hadde jeg inntrykk av. Men det var et engelsk par jeg ble stående og prate med ei sund nede i et søkk mellom to av toppene. De kom gående motsatt vei, og skulle avslutte i Albir. Ellers fløy det opp skokker av duer hist og pist.

Så var det på han igjen – enda en topp, heldigvis ikke av de høyeste.

---

På vinteren er som oftest temperaturene svale ved Middelhavet – ei årstid velegnet for fjellturer.

---

Jeg nærmer meg slutten av en opplevelsesrik tur.

---

Benidorm ser man så godt som hele veien der det ikke er vegetasjon eller annet som hindrer utsikten, men nå nærmet jeg meg for alvor. Etter at den siste kneika var unnagjort, satte jeg meg ned og så rett ned mot byen. En ung og ivrig labrador kom og hilste i all vennskapelighet, før eieren huket den til seg.

Benidorm.

---

Terrenget begynte å helle nedover, før det bar bort på et platå der det sto et digert kors – La Creu de Benidorm. Etter det jeg har lest meg til, er ikke plasseringen helt tilfeldig. For å styrke landets økonomi hadde Franco-regimet på 1950-tallet åpnet opp for masseturisme, og den ene turistdestinasjonen etter den andre så dagens lys i de påfølgende årene. Men blant de innfødte, der kristendommens tradisjonelle verdier hadde stått sterkt, vekket de nye impulsene avsky.

Benidorm var blant de stedene som raskt fikk ord på seg for å være en syndens pøl, og særlig bikinien ble et symbol på den uanstendige og utsvevende livsførselen blant turistene. I 1962 ble det holdt en prosesjon, der en stor del av lokalbefolkningen deltok. Benidorm-korset ble båret gjennom byen og opp på fjellplatået, der det ble plassert godt synlig fra stranda. I 1975 rev vinden ned korset, men det ble reist på nytt.

I dag er La Creu de Benidorm, som har elektrisk belysning om natta, et populært turmål. 

---

En vei buktet seg som en slange nedover mot byen, via boligområder med asiatiske stedsnavn som Tokyo, Taiwan, o.l., før jeg var nede mellom skyskraperne. Sju av Spanias 20 høyeste skyskrapere finner en i Benidorm, og kun fire bygninger i hovedstaden Madrid er høyere enn den over 200 m høye Residencial Intempo i Benidorm – dette til tross for at byen ikke har mer enn vel 70.000 fastboende. Nede ved Avenida del Mediterráneo (Middelhavsavenyen) tok jeg bussrute 10 tilbake til Albir.

Avslutningsvis følges en vei som slynger seg ned mot Benidorm.

---

Fra Benidorm kan en enten ta buss, trikk eller taxi tilbake til Albir.