Med livet som innsats – motstandskvinnen Liv Grannes’ liv og virke

Liv Grannes ble født i Mosjøen i 1918, datter av Jørgen Albert Grannes og Emelie Anette, født Vedde. Faren var skolebestyrer ved Mosjøen kommunale høgre allmenskole, organist og assurandør på fritida, det vi i dag ville kalt forsikringsagent. Han var på mange måter en ressursperson i datidens Mosjøen som i 1930 ikke hadde nådd 2.000 innbyggere. Livs mor hadde jobbet som kontordame før hun giftet seg.

Hun vokste opp i lag med brødrene Nils og Einar som var henholdsvis to og tre år yngre enn henne i Chr. Qvales gate 3, på vestsida av Byparken. Nils var vitebegjærlig alt fra ung alder, mens Einar droppet ut av skolen for å jobbe i skogen. Einar var likevel den som skulle komme til å forfatte den svært sentrale boka om motstandsarbeidet på Helgeland, «I skyggen av Jupiter 1941-1944 – narrespill eller invasjon i nord?», som ble utgitt i 1989.

Søskenbarnet Randi bodde hos familien et år eller to mens foreldrene Erling og Dagfrid, etter å ha bodd mange år i Amerika, ryddet bruket Tangen på sørsida av Majavatnet. De skulle komme til å stå i begivenhetenes sentrum da det i 1942 kom til nærkamp mellom norske motstandsfolk og tyske gestapister på det lille bureisningsbruket under det som i ettertid har fått betegnelsen Majavatn-affæren, og som endte med både flukt og massehenrettelser i Falstad fangeleir.

I skoleferiene brukte Liv ofte å være på familiegården Granneset i Bjørnådalen, der to andre kusiner, Sigrun og Sigrid bodde. Sistnevnte var med på den dramatiske flukten fra Tangen og over fjellene mot kysten. De var ofte på hytta «Tøysenmoen» oppe ved Grannestjønna – ei idyllisk tjønn omgitt av skog og med mye fisk – like ovenfor gården. Etter hvert ble Liv med i Speideren i lag med sine venninner. Der lærte hun seg å klare seg i naturen, og hun deltok på flere samlinger rundt om i landet.

Examen artium tok hun ved Orkdal Landsgymnas i 1938, og da hun ble uteksaminert behersket hun både engelsk og tysk godt – en kunnskap hun i aller høyeste grad skulle få bruk for få år seinere. Deretter fulgte husmorskole i Kragerø og handelsskole, avbrutt pga. sykdom, i Trondheim.

Med Kompani Linge fikk motstandsbevegelsen vind i seilene, også på Helgeland. Våpen ble smuglet med båt fra Storbritannia til norskekysten, og fraktet til fots eller på ski videre over fjellene. Rundt omkring i terrenget ble våpnene skjult, slik at de var tilgjengelige når de skulle bistå de allierte styrkene etter en invasjon de var forespeilet. Motstandsgruppene var satt i stand av Special Operations Executive (SOE) og besto av norske soldater med militær utdannelse fra Storbritannia.

Det er viktig å huske at Kompani Linge var opprettet på britisk initiativ, til tross for det norskklingende navnet og at det besto av norske frivillige. Dette var kontroversielt hos den norske eksilregjeringen i London, som mente at britene tok seg vel mye til rette på norsk territorium. I årsskiftet 1941-42 sendte britene tre motstandsgrupper til Helgeland, «Archer», «Heron 1» og «Heron 2». Lederen ankom Helgeland først i april 1942, og de ble da mer velorganiserte. Hans navn var Birger Sjøberg.

Dagrun Grønbech: Motstandskvinnen Liv Grannes – et liv i krig og kjærlighet:

Etter at hun var ferdig med sin utdanning, vendte hun tilbake til heimbyen og begynte som kontordame ved Politikammeret her i 1940. Landet var da i krig og den unge kvinnen ble tidlig involvert i illegalt arbeid ved å forfalske papirer som skulle berge lojale nordmenn unna de tyske nazistene som hadde okkupert landet. Liv Grannes ble ganske tidlig vervet som en del av motstandsbevegelsen Milorg og i SOE (Special Operations Executive).

[…] De fleste opplysningene vi har om Liv Grannes kommer fra hennes sønn, Jørgen Chr. Hauge. Etter at hun var død fant han en koffert på loftet. Der lå Georgesmedaljen hun hadde mottatt for sin innsats under krigen. Den hadde hun aldri vist ham før. Jørgen begynte å utforske morens hemmelige liv som agent. Blant annet undersøkte han Liv Grannes Sjøberg sin mappe fra SOEs arkiv i National Archives i London.

[…] Som kontordame ved politikammeret i Mosjøen fikk Liv tilgang til dokumenter og muntlig informasjon som kom til å bli viktig i motstandsarbeidet. Hun ble tidlig rekruttert til det lokale motstandsarbeidet. Liv utstedte falske pass og sørget for at dokumenter ble borte eller «forsvant», i tillegg til å skjule motstandsfolk. Da Gestapo fikk mistanke om hennes virksomhet, ble hennes telefon avlyttet og hun ble overvåket.

SOE var det Churchill som sto bak. Organisasjonen skulle operere i okkuperte områder, og bidra til å opprettholde inntrykket overfor Hitler om at en forestående invasjon av Norge var reell – den såkalte Operasjon Jupiter. I virkeligheten var det et narrespill, men det bidro til at store tyske styrker ble stående i Norge. Churchill og Roosevelt forberedte i stedet en invasjon i Normandie.

Liv var kontakt for SOE, men i Mosjøen var det små og gjennomsiktige forhold og hun måtte passe seg i alt hun foretok seg. Hun rapporterte til det nordiske hovedkontoret i Stockholm, som besto av én mann – Malcolm Munthe. Men at Gestapo, som holdt til få kvartaler unna politikammeret, hadde henne mistenkt, var det ingen tvil om. Ved en anledning ble Liv testet av Gestapo, da en mystisk mann kom innom og ville ha pass. Hun gjorde så, hvorpå hun ringte Gestapo og informerte om hendelsen.

En av oppgavene til Liv var å finne trygge tilholdssteder for soldatene, og et av stedene hun plukket ut var hos sin onkel på det veiløse bureisningsbrukt Tangen på sørsida av Majavatnet.

Dagrun Grønbech: Motstandskvinnen Liv Grannes – et liv i krig og kjærlighet:

I perioden 1941-1944 ble det ført store mengder våpen innover Visten-området. Det var en svært risikofylt aksjon som involverte mange enkeltpersoner og som satte både aksjonistenes og deres familiers liv i fare. […] Liv støttet troppen der hennes yngste bror deltok, ved å finne skjulesteder og dekkruter i våpensmuglingen. Et av skjulestedene Liv var med å ordne, var hos sin onkel på Tangen gård ved Majavatn.

[…] Tangen gård ved Majavatn ble et senter for våpentransporten fra England til Helgeland. Men tyskerne fattet mistanker til trafikken og gikk til aksjon. 6. september 1942 kom det til trefninger mellom norske og tyske soldater.

Represaliene for opprullingen av den illegale våpentransporten og de drepte tyskerne var grufulle, og endte med at 24 unge menn, stort sett fra Grane, Vefsn og Vevelstad, ble henrettet på Falstad 8.-9. oktober 1942. Med «majavasstragedien» fikk motstandsarbeidet seg en kraftig knekk, men det skulle etter hvert bli gjenopptatt.

Livs tante og onkel på Tangen, Dagfrid og Erling, og dattera deres, Randi på 20 år la ut på en lang og krevende flukt over ville fjell utover mot kysten i lag med fire Linge-soldater som var direkte innblandet i trefningene tidligere på dagen.

Etter en uke på flukt havnet de på nytt i en dramatisk skuddveksling, der lensmannen i Bindal og hans betjent måtte bøte med livet. Med på flukten var også en annen kusine av Liv, nemlig Sigrid (23 år) fra Granneset i Bjørnådalen som var på besøk på Tangen denne dagen.

Fra Bindalen la Linge-soldatene og familien på Tangen ut på flukt igjen, østover, via nordenden av Majavatnet og videre over til Sverige der familien kom seg i sikkerhet. Verre gikk det med Livs to yngre brødre, som seinere i krigen ble arrestert for motstandsarbeid. Den ene havnet i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, mens den andre mottok dødsdom ved Akershus festning. Men begge overlevde!

Om flyktningene, flukten og lensmannsdrapene i Bindalen

Om de dramatiske hendelsene på Tangen og majavasstragedien

Allerede da sjefen for de lokale motstandsgruppene, underlagt SOE, Birger Sjøberg, og den lokale kontaktpersonen for SOE ved politikammeret i Mosjøen, Liv Grannes møttes for første gang var det nok god kjemi dem imellom. Dette til tross for at Sjøberg var 13 år eldre enn Liv. De ble forelsket – og det passet dårlig. De skulle selvsagt samarbeide, men det var ikke gunstig for moralen hos Sjøbergs underordnede at lederen deres brukte tid på noe annet enn motstandsarbeidet.

Selv om Sjøberg framsto som en dyktig organisator og en jovial fyr, reagerte flere – etter som tida gikk – på en noe skjødesløs og lite diskre framtoning med tanke på at fienden lenge hadde hatt mistanke om det illegale motstandsarbeidet. Våpenbæringa  involverte flere og flere frivillige, og var slett ikke hemmelig lenger for mange sivile nordmenn. Og tyskerne i Mosjøen hadde selvsagt øyne og se med og ører å høre med.

Før sankthans 1942 tok Sjøberg til orde for en sankthansfest ved hovedkvarteret ved Sirijorda i Eiterådalen. Han var fornøyd med at 40 tonn våpen var båret over fjellet og mente dessuten at en fest ville bli et kjærkomment avbrekk i tilværelsen. Nestkommanderende Bjarne Mathisen mente det var en dårlig ide, men det var nettopp han som ble satt til å hente seks inviterte kvinnfolk fra bygda, deriblant Liv. Og fest ble det, med trekkspill og dans, men under ulmet misnøyen.

Liv følte at motstandsarbeidet ble stadig farligere, særlig etter at en lokal milorg-representant ringte, stikk i strid med instruksene, og ba om å få plassert to agenter. Dette ble fanget opp av Gestapo vha. telefonavlytting. Nå begynte det for alvor å brenne for Liv, som valgte å ta ut ferie allerede neste dag. Hun tok toget til Trondheim, og oppga som grunn at hun skulle avslutte en forlovelse der, men før hun kom så langt gikk hun av på Majavatn for å besøke slekta på Tangen.

På Tangen møtte hun på Linge-soldaten Mathisen, som ikke var særlig begeistret for henne – og vice versa. Han fortalte at Sjøberg var forlovet med ei jente i Skottland og hadde ført Liv bak lyset. Etter hjemkomsten fra Trondheim konfronterte Liv kjæresten om den angivelige forlovelsen, hvorpå Sjøberg taper ansikt og blir rasende på Mathisen. Men ting roer seg og Liv tilgir Birger.

Mens Liv oppholdt seg i Stavassdalen i lag med Birger, ble hun oppsøkt av sin onkel, Erling. Det gikk rykter i Mosjøen om at hun var britisk agent, og han vil ha henne hjem for å avkrefte ryktene. Hele familien sto i livsfare om Gestapo fikk vite om aktiviteten hennes. Men Liv tok ikke sjansen på å dra tilbake, og ble værende. Til slutt vendte hun likevel tilbake på jobb, da planen om å evakuere henne med fly til England med sjøfly fra Selvær skjærte seg pga. storm og umulige landingsforhold.

En Gestapo-offiser, som trolig var betatt av Liv, informerte henne om at hun måtte flykte. Hun kom seg over grensen og videre til Stockholm, til den britiske ambassaden, og derfra over Nordsjøen til England. I London begynte en ny hverdag for Liv. Hun fikk i oppdrag å håndplukke og utruste SOE-agenter til kamp i Norge. I gamlelandet satt Birger i en fortvilet situasjon. Moralen var unektelig laber etter majavasstragedien, og Sjøberg etterlyste flere ganger eksakt dato for invasjonen.

De korresponderte per brev, og Liv ba Birger om å se til de etterlatte etter majavasstragedien. Omsider kom Birger seg til London og forelskelsen blusset opp igjen. De giftet seg i Sjømannskirken i London 5. juni 1943, og det neste halve året beskrives av Liv selv som ei svært lykkelig tid. Men så fikk Birger ordre om å vende tilbake til Helgeland, der han skulle fortsette våpentransporten. Kampånden var på vei tilbake, etter at sjokket etter henrettelsene på Falstad hadde dempet seg.

6. juni 1944 kom endelig de alliertes invasjon. Ikke mot Norge, som både Hitler og den norske motstandsbevegelsen trodde, men i Normandie på nordkysten av Frankrike. Dette skulle bli kjent som D-dagen, og bli et avgjørende vendepunkt i verdenskrigen. Invasjonen i Normandie feires som en seier – også hos Liv og venninnene hennes i London. Kun tre dager seinere blir imidlertid Birger drept av en splint fra en håndgranat i Stavassdalen. Liv mottar beskjeden med sjokk og vantro.

Om dramatikken i Stavassdalen, der Sjøberg, Lynghaug og Kaspersen blir drept

Der var vanskelig for Liv å ta inn over seg at ektemannen var død etter kun ett års ekteskap, og hun søkte om å få reise til Norge, noe som ble avslått. I stedet fikk hun jobb i Forsvarets overkommando, der hun var til frigjøringen året etter. Nazi-Tyskland kapitulerer 8. mai 1945, og friheten hun hadde kjempet så hardt for var blitt virkelighet.

Med stor glede mottok hun budskapet om at brødrene hennes hadde overlevd fangenskapet i Sachsenhausen og dødsdommen ved Akershus festning. Tilbake i Norge, var det Liv som måtte organisere begravelsen til Sjøberg. Liket måtte fraktes fra stedet i Stavassdalen der Sjøberg falt, og til Dolstad kirke. Hun hjalp også flere etterlatte økonomisk med penger hun hadde fått fra SOE, noe myndighetene ikke gjorde.

Liv oppsøker ei hytte i Vilhelmina i Sverige, der Birger skulle ha bodd før han gikk inn i vinterkrigen (1931-40), for å finne ut mer om den avdøde ektemannen. Men noe vesentlig klokere blir hun ikke. Så går ferden til Stockholm, til den adressen Birger hadde oppgitt at hans foreldre bodde. Men der finner hun ingen ved navn Sjøberg, og må reise tilbake med uforrettet sak. I begravelsen til Birger hadde hun stusset på at ingen fra Sjøbergs svenske familie hadde møtt opp eller gitt lyd fra seg.

I november 1945 skriver generalmajor Colin Gubbins om Liv: «Liv Sjøberg blir sett på i Nordland som en moderne Jeanne d’Arc. Hennes mot og inspirasjon kan ikke verdsettes høyt nok». Disse rosende ordene kommer i forbindelse med at hun blir tildelt den svært høythengende George Medal. Med det blir hun Norges høyest dekorerte kvinne, og en av de høyest dekorerte personer i landet.

Liv var i en kort periode svært ettertraktet av forfattere og media, men mye av det hun hadde bedrevet var hemmeligstemplet, og hun kunne dermed ikke takke ja til henvendelsene. Derimot kritiserte hun myndighetene som hun mente gjorde altfor lite for å hjelpe krigsofrene.

Krigen – med stor K – var allerede historie, og til tross for bitterhet og skuffelse både overfor tyskerne og narrespillet rundt den allierte invasjonen som alle trodde på, men som aldri kom, var det en gryende optimisme i folket, og babyboomen var like om hjørnet. Etter et par års studier i London fikk Liv jobb på psykiatrisk klinikk på Blindern i Oslo. Her fordypet hun seg i jobben som sosialkurator, og var glødene interessert i faget så vel som av pasientenes ve og vel.

Året er 1957. Liv nærmer seg 40 år da hun treffer den tre år eldre Jens Christian Hauge. I likhet med Liv Grannes selv, er Hauge ingen hvem som helst. Sønnen Jørgen Christian Hauge som har gått gjennom korrespondansen i form av brev dem i mellom, mener at alt tyder på at de var stormende forelsket. Hauge var fortsatt gift, men allerede før han traff Liv var forholdet på mange måter over.

Hauge var en ruvende skikkelse i motstandsbevegelsen, og hadde vært leder for Milorg gjennom den siste halvdelen av krigen. Etter krigen var han forsvarsminister i seks år, først i Gerhardsens andre regjering og deretter i Torps regjering, før han trådte av i 1952. Et par år seinere gikk han over til å bli privatpraktiserende høyesterettsadvokat. Mot sin vilje ble han utnevnt til justisminister i Gerhardsens tredje regjering, men denne statsrådposten bekledde han bare i kortere tid.

Til tross for at Hauge representerte Arbeiderpartiet, var han konservativ av natur. Han forventet at Liv skulle innta en mer husmorlignende rolle når det kom barn til verden. For Hauge fløt jobb og fritid over i hverandre, og ikke sjelden inviterte han høytstående og innflytelsesrike personer med hjem. Liv var rett nok en handlekraftig og uredd kvinne, men hun var også beskjeden, og fant seg nok i et mer tilbaketrukket liv etter tidligere års livsfarlige sysler. Dette er sønnen Jørgens oppfatning.

En dag Jørgen husker veldig godt, er 21. april 1973. Da kom faren inn på gutterommet og informerte sønnen om at dette ville bli en vanskelig dag for hans mor, Liv. Det gjaldt en helsides VG-reportasje om Birger Sjøberg. Det hadde kommet fram at Sjøberg ikke var den han hadde gitt seg ut for å være. Hans egentlige navn var Nils Berdahl, og han var slett ikke svensk. Han kom fra Å i Åfjorden.

Nils Berdahl viste seg å ha vært en notorisk svindler som var ettersøkt av politiet. Han hadde stukket av fra kvinner og barn, før han i 1937 bosatte seg i Sverige. Her hadde han begynt å ta i bruk pseudonymet Birger Sjøberg. To år seinere vervet han seg til vinterkrigen. Hauge var lite glad for reportasjen og hadde forsøkt å stoppe den. Men han anså likevel mannen som patriot. Sjøberg hadde gitt sitt liv i kampen for et fritt Norge, og Hauge mente det var smålig å trekke fram forhistorien.

Nils Berdahl ble altså drept under dramatiske omstendigheter i Stavassdalen i 1944, 38 år gammel, og er gravlagt på Dolstad kirkegård i Mosjøen som Birger Sjøberg. «En svensk frivillig» som det står på gravsteinen. Liv Elisabeth Hauge døde i 2004, 86 år gammel, og er gravlagt på Nordstrand kirkegård på Oslos østkant. Jens Chr. Hauge døde i 2006, 91 år gammel. Han fikk statsbegravelse og er gravlagt på Vestre gravlund på Oslos vestkant.

Liv Grannes’ fremragende innsats i motstandsbevegelsen har de siste årene kommet frem fra glemselens mørke. Midt på 1990-tallet, da Liv nærmet seg 80 år gammel, ble hun spurt om å skrive litt om innsatsen sin under krigen, noe hun takket ja til.

I boka «Spor etter mødrene» skriver hun:

Det tok atskillig tid før nordmenn begynte å interessere seg for kvinnenes innsats under krigen og okkupasjonen. Det var en feil som kvinnene selv måtte rette opp. Det var ikke å vente at mennene skulle gjøre det. Jeg syntes ikke at jeg hadde noe interessant å fortelle, og forholdt meg derfor taus.

De som fikk meg til å forandre syn var kvinnelige venner som sa: «Kvinnene må fortelle, selv om de ikke alle har verdenshistorie å fortelle, om den feilen som er gjort skal kunne rettes opp.»

Jentenes innsats måtte bli av en annen art enn guttenes. Krav til mot og offervilje, var vel noenlunde de samme, men jentenes våpen var jo sjelden geværer og sprengstoff, men heller kvinnelist, omtanke og tilsynelatende uskyldighet.

‘Nur de Männer sind Verbrecher’ [Bare menn er kriminelle] sa Gestapo. Takket være denne dyptgående germanske menneskekunnskap kunne jeg sammen med mine jevnaldrende venninner, Inggjerd Hole og klassekamerat Randi Sjølberg, utføre en utstrakt meldingstjensete for Milorg og enklere transporter, med mindre risiko enn guttene.

Til enklere transporter kunne det også tilhøre f.eks. å frakte en radiosender i en ryggsekk fra Mosjøen til Majavatn på et tog nokså fullt av tyske soldater. Å bake brød til frihetskjemperne og å holde dem skjult når de var ettersøkt var militære oppgaver i et land okkupert av fienden. Disse militære oppgavene hadde kvinnene et bedre håndlag med enn mennene.