# 666 • 3. – 4. august 2023
Info
- Start: 16:20 (Bardal)
- Framme: 19:10
- Tilbake: 7:45 (Bardal) / 13:45 (Levang fergeleie)
- Starttemp.: + 8°C
- Vær: Delvis skyet / sol → overskyet / regnbyger.
Vardevakt for ei natt
Veter har det vært mange av på Helgeland – både langs kysten og innover fjordene. Det forteller både stedsnavn og folketradisjonen. Mye tyder på at det omfattende varslingssystemet med bruk av ild på framstående og lett synlige fjellknauser har røtter helt tilbake i eldre jernalder, men systemet er særlig godt kjent fra 900-tallet og fram mot 1300-tallet. Siste gang det var i bruk i sin opprinnelige hensikt, var under Napoleonskrigene (1807-1814), da Danmark-Norge var i krig med Storbritannia.
Ofte blir vetene feilaktig kalt varder, og oppsynsmennene vardevakter, noe det finnes en identifiserbar årsak til, og noe jeg vil komme inn på etter hvert. I dag finnes det få spor etter disse eldgamle forsvarsanleggene i våre strøk. Men ei rekonstruert vardevaktbu – et lite krypinn murt opp av stein – er å finne på Innerneppelen (Veten) ovenfor bygda Bardal. Der oppe på den gamle vaktposten 500 m over Ranfjorden hadde jeg tenkt å vokte leia i natt.
En av de merkede stiene oppover mot Veten starter ved gårdstunet på Gjærbakken.
I området rundt Bardal finnes det flere spennende turmål. Bardal kirke var utgangspunktet da Helgelands svar på Trolltunga, Nepsteinen, ble besøkt for noen år siden, og et par år tidligere, da Helle og jeg overnattet i den imponerende steinhytta «Borgen», fulgte vi en bratt sti opp fra gården Enga. Av flere mulige ruter oppover mot Veten, valgte jeg denne gangen å gå via gården Gjærbakken. Stien tar av mot venstre et lite stykke bak husene, og er lett å finne.
Det gikk jevnt og trutt oppover lia, stien var god, og merkinga så nærmest nymalt ut. Etter hvert som jeg kom høyere, ble skogen mer glissen, og utsikten mot bygda og fjorden begynte å gjøre seg gjeldende. Ifølge Nesna bygdebok, som Bardal tidligere var en del av, er navneformen «Berdall» den eldste skriftlige. Samme kilde forteller at «Bardal» trolig har oppstått som en skrivefeil, som så har blitt videreført. Elva «Bera» som betyr bjørnebinne, skal visst ligge til grunn for navnet.
Bardal har sognet til både Hemnes og Nesna, før bygda i 1964 ble innlemmet i Leirfjord kommune.
Også videre oppover fjellsida var det greit å ta seg fram, men da formen ikke er av beste merke lenger ble det stadig vekk en pust i bakken. Den såkalte «Geita» – ei flyttblokk med en diger varde oppå – fungerer som en veiviser, da den vises på lang avstand nedenfra. Ovenfra blir den derimot liggende i skjul, og det er kanskje derfor det står en annen varde bare noen få titalls meter ovenfor Geita, da denne er godt synlig når en kommer ned fra toppen.
«Geita» er en god veiviser når en kommer nedenfra.
Det er bestandig en tilfredsstillelse å nå toppen av et hvilket som helst fjell, nærmest uansett høyde, men akkurat denne toppen som er utstyrt med både vardevaktbu og en ferdig oppstablet vete, i tillegg til ei tavle med en lang og informativ tekst, var av det ekstraordinære slaget. Fant meg en utmerket sitteplass, og gjorde klart for matlaging og en viktig fotballkamp, der Bodø/Glimt skulle forsøke å kvalifisere seg til Europa. Så fikk jeg ta en nærmere titt på «fasilitetene» her oppe etter hvert.
Etter en ikke altfor anstrengende topptur, er planen å tilbringe natta her oppe på det historiske stedet.
Den istandsatte veten står som et monument over dette en gang så velfungerende forsvarssystemet. At det i tillegg finnes ei gjenoppbygd vardevaktbu her – riktignok av enkleste type – gjør at en kommer tett innpå historien. Jeg kunne nesten se for meg vardevaktene som holdt oppsyn over fjorden i tider med ufred.
Hugltinden, en annen velkjent vete ved munningen av Ranfjorden, var godt synlig herfra. Innover fjorden kunne Brennsla, Brennberget og Veten på toppen av Hemneshalvøya ses. De to sistnevnte er kjente veter, mens Brennsla øst for Bardal er mer usikker. Enda lenger innover fjorden finnes flere veter.
Veten står som et monument over fortidas forsvar.
Veter varsler
Fra Riksantikvarens hjemmesider:
Et flammende bål kunne ses fra store avstander. Veter, et reisverk av tre, på høytliggende steder har vært vanlig over hele Europa, også i Norge. Dette var i hundrevis av år den raskeste måten å varsle om, og å mobilisere mot fiender.
[…] I følge Snorre var det Håkon den gode som på 950-tallet innførte veter som varslingssystem i Norge. Vetene var vedstabler som ble reist på bestemte fjelltopper nær kysten og «inn i landet så langt laksen gikk». Vetene ble tent når fienden nærmet seg for å mobilisere leidangen som var datidens forsvarsorganisasjon.
Landet var inndelt i skipreider som skulle stille skip, mannskap og proviant til Kongens rådighet for et bestemt tidsrom. Alle angrep på landet kom på den tiden fra sjøsiden. Snorre sier videre at det ikke gikk mer enn sju netter fra den første veten var tent i sør til den nordligste på Hålogaland.
Veteordningen omtales i de gamle landsdelslovene, spesielt omfattende i Gulatingsloven. Den beskriver detaljert når vetene skal tennes, hvem som skal holde vakt, hvilke plikter vetevakten har, straffen for å forsømme vakten, tenne veten i utrengsmål og for ikke å tenne veten når det skulle vært gjort.
Senere ble veteordningen regulert av både Magnus Lagabøters Landslov av 1274 som gjorde det påbudt å bygge vakthus med tak og fire dører, og Christian IVs Norske Lov av 1604.
Vetesystemet inne i landet og mot svenskegrensa ble først bygd på 1600-tallet. Gjennom dette århundret ble systemet opprustet over hele landet og fikk sin største utbredelse på 1700-tallet under den Store nordiske krig. Angrep fra Sverige hadde på denne tiden avløst farene fra sjøen. Systemet med vetevakt var i bruk siste gang i årene 1807-1814 då Norge var i krig med England under Napoleonskrigane.
Ved årtusenskiftet ble det igjen reist og tent veter over hele Norge. Men denne gangen var det ikke for å varsle om fremmede inntrengere eller krig, men som en symbolsk mobilisering for fred.
Studerer vi kart ser vi at det ved høyder og topper ofte forekommer navn som knyttes til vetene. Navnene kan ha for- eller etterstavelser med vakt, vete, vite, varde eller våtta, avhengig av hvor i landet vi befinner oss.
Mellom vetene måtte det være fri sikt til den nærmeste veten i minst to retninger.
Til verge og vern
Wikipedia:
I Skandinavia ble veter trolig benyttet så tidlig som i eldre jernalder, men kan ha vært i bruk tidligere. I Norge er det spesielt to perioder som er kjent for vetebygging og vetetjeneste. Den første er fra Håkon den godes tid frem til begynnelsen av 1300-tallet, mens den andre er fra Christian IVs tid til frem til 1814.
[…] Når krig truet, ble vardene bemannet, og ved et eventuelt angrep ble bålene tent, slik at meldinger om at alle våpenføre menn skulle samles for å verge landet, kunne sendes over store avstander. Disse bålplassene måtte vedlikeholdes, det vil si at skogen rundt måtte ryddes, og fyringsved skaffes tilveie. Å ta vare på eller vedlikeholde ble i gammel tid betegnet som «å vøle» eller «vårda».
[…] Veter blir gjerne delt i de som tilhører stamlinjene for rask varsling og de som tilhører nettverk for lokal varsling. De som tilhører stamlinjene, har gjerne lange sprang mellom hver vete, avstanden er rundt 15-30 km mellom de enkelte. Dette gjorde det mulig å tenne dem i rask rekkefølge og slik sende beskjed om ufred. Disse vetene lå ofte slik til at det ikke var mulig å se dem nede i dalene, derfor var det lokale vetesystem som varslet videre.
I de lokale vetesystemene var det typisk 4-7 km mellom de enkelte vetene, slik at det måtte tennes langt flere for å sende beskjed over samme avstand som for stamlinjene.
[…] Under Christian IV på 1600-tallet ble trusselen fra Sverige avgjørende for plasseringen av vetene. Systemet ble nå lagt fra svenskegrensen innover Østlandet og Trøndelag, med avgreininger innover dalførene. Enkelte veter fra denne perioden har blitt bevart frem til nyere tid. Disse viser at de stort sett besto av 3 – 3,5 m lange stokker stablet i en ring på mellom 4 og 5 m. Ved vetene ble det satt opp vetehytter av tre eller stein.
[…] Veter blir ofte omtalt som varder, men dette er steiner som er samlet i haug eller oppreist som grensemerker eller veimerker. Begrepet brukes også om sjømerker. «Varde» brukes ofte om en vete uten at forskjellen presiseres nærmere.
[…] Det er med Christian IVs norske lov fra 1604 at sammenblandingen av «vete» og «varde» oppstod. Begrepet «vetevakt» (vita vorðu, vita vorðr) ble oversatt til «vedvarder» i kapittel IV Udfare- eller Landsværnsbalken: «Er der feide formodendis paa riget, da skal vædvarder oc vardehusze færdig gjøris.
[…] Barneregla «Elle melle, deg fortelle» handler om mobilisering av krigsskip i leidangen, en ordning innført av Håkon den gode på 900-tallet. «Elle melle» – ilden melder. «Skipet går, ut i år» – krigsskipene gikk ut. De var utstyrt med årer, og roerne satt «rygg i rand, to i spann». (Kilder oppgis i den norske Wikipedia-artikkelen om veter.)
Mot fjellet Neppelen litt lenger ut i fjorden, som jeg besteg høsten 2012.
Veten på «Veten»
Fra infotavla på toppen:
Veten på «Veten»
Du står nå på fjellet «Veten», ifølge kartet, 506 meter over havet. Ettersom mange fjell rundt om i Norge har dette navnet, kan vi kanskje kalle fjellet Bardalsveten. […] Og er du her en klar dag og snur deg mot øst, ser du TV-senderen på Vettahaugen i Hemnes, og på bakgrunn av navnet på fjellet kan vi altså gå ut fra at det har vært «sendt» viktige meldinger til folket i distriktet fra den kanten lenge før TV var oppfunnet.
[…] Om den veten du ser her på «Veten» er en rest av det landsomfattende systemet eller er en del av et lokalt varslingssystem, er det ingen som vet. Men mye tyder på at den ble holdt i hevd etter 1814, men vi vet ikke når den første veten ble reist her.
Tidligere ordfører i Nesna, gårdbruker Einar Enga fra Bardal, kunne fortelle at hans besteforeldre hadde vært med å kjøre brensel opp til veten på «Veten». Og da er vi nok tilbake i 1820-åra. De kunne også fortelle om vakthold i vardevaktbua. Det kan bety en viss beredskap, sjøl om Norge var blitt en del av unionen med Sverige [1814 – 1905].
Einar Enga kunne også fortelle at da han som liten gutt var her oppe – og da er vi kanskje rundt 1905, ettersom Enga var født i 1891 – fant han rester av brent tremateriale og morkne stokker som var ramlet utfor skrenten ved varden.
Historia vet å fortelle at siste gang (den eneste?) det brant fra Bardalsveten var antakelig i 1814. Men den samme historia forteller også at varden ble tent fordi månen sto opp og vardevaktene trodde at det var Hemnesveten som brant.
En annen variant av den historia er at en gjeng gjetere som var på leiting etter hester i Mofjellet hadde gått seg vill og måtte overnatte i fjellet, og der gjorde de opp bål for å holde varmen. Dette bålet ble misforstått og dermed luet det fra Bardalsveten.
Det som er helt historisk sikkert er at på denne tida sto det svenske soldater i Norge, svensker som hadde kommet over grensen nord for Saltfjellet. Og det lokale heimevernet var nok i høg beredskap. Så vi skal ikke undre oss over at man tente på veten uten å være helt sikker på hva man så. Når man i tillegg ser standarden på vardevaktbua som ligger her, skjønner man lett at vardevaktene kanskje gjerne ville ha både varme og «litt action» (?)
Bardal lokalhistorie- og museumslag vil takke alle som gjorde det mulig å restaurere dette gamle historiske stedet i 1995.
Lokale krefter restaurerte på 1990-tallet både veten og det tilhørende losjiet.
Nyttårsaften 1999 ble veten tent, og veden på marka kan muligens stamme fra den tid.
Det kunne vært interessant å få et innblikk i hvor mange som besøker denne fjelltoppen med det spesielle kulturminnet, men dessverre manglet det bok i trimkassen. Etter hvert begynte det så smått å mørkne. I tillegg til månen som sporadisk dukket opp i skyene, kunne jeg se lys fra bebyggelse langt inne i landet, og jeg lurte på om det kunne være Hauknes ved Mo.
En naturlig «navlestreng» forbinder Bardalsøya med fastlandet på fjære sjø.
Noen timer seinere har fjorden flødd, og øya er ikke lenger landfast.
Liggeunderlaget var lagt til rette inne i vardevakthytta for lengst, og i totida på natta krøp jeg inn. I tillegg til hodelykta gjorde et stearinlys susen. Sovepose hadde jeg ikke giddet å drasse med meg hit opp, men jeg hadde godt med klær. Jeg lå i og for seg godt, og det var nok litt lunere enn ute. Men det var trekkfullt, og etter hvert gjorde en sur vind som blåste rett gjennom bua det temmelig hustrig.
Vardevakten sover på jobb.
Kun en times tids søvn ble det, før jeg hadde blitt såpass kald at jeg krøp ut igjen. Burde definitivt hatt sovepose med. Nå er det vel ikke en vetevakt verdig å legge seg til å sove, men litt av konseptet var jo nettopp å teste ut hvordan vaktbua fungerte. Konklusjonen var at den er stor nok til å få strekt ut kroppen. Skydd for nedbør gir den nok – men ikke vind!
Ytterst i Ranfjorden stikker Hugltinden på Hugla opp – en velkjent vete.
Innover fjorden er sikten uhindret mot Brennberget innenfor fjordarmen Utskarpen.
I femtida var jeg klar til å forlate Veten på Innerneppelen. Da hadde jeg vært ti timer på toppen, og sett hvordan dagslyset forsvant og kom tilbake igjen. Nedover gikk det lekende lett i fint terreng og langs god merking. Ei rype flagret opp – den tredje jeg så i løpet av hele turen. Litt nedenfor Geita la jeg meg likegodt på rygg og slumret ei stund, da det ble i minste laget med søvn i natt.
De første solstrålene spres over Bardalsbygda grytidlig på morgenen.
Nede i bygda var jeg lite gira på å traske nærmere to mil langs veien til Levang. Derfor forsøkte jeg noe så sjeldent som å haike. Problemet var at det ikke fantes trafikk så tidlig på morgenen. Etter en time hadde det kun passert anleggstrafikk, og jeg måtte bite i det sure eplet og bestille taxi. Men da jeg måtte begynne å forklare Nordland Taxi hvor Bardal var, og det ble veldig mye rot fram og tilbake, ga jeg også dette alternativet opp. Da var det bare en utvei – å benytte seg av apostlenes hester.
Med små og større pauser var strekninga unnagjort på fem timer. Det ble likevel et stress på slutten for å nå ferga til Nesna, men det gikk med noen få minutters margin. God trim ble det i hvert fall.
Tags: Langs landeveiennattvandringsteinhyttetopptur-kystvardevakthytteveter
