# 669 • 18. august 2023

 

Info
  • Start: 10:15 (Bordvedneset, Skjervosen i Mosjøen)
  • Framme: Ca. 14:45 (Kruna)
  • Tilbake: 18:15 (Kruna, etter å ha snudd innunder Reinfjellet)
  • Starttemp.: Ca. + 16°C
  • Vær: Sol fra klar himmel.

Godt begynt er halvt fullendt

Endelig var dagen kommet da jeg skulle gå den historiske «Jamtfjellvegen» i hele dens lengde fra Vefsnfjorden til Røsvatnet. I luftlinje kun tre mil, men i terrenget en god del lengre. Bl.a. må en over tre røslige fjellrygger, og på det meste opp i en høyde av drøyt 900 moh. Å gå denne tradisjonsrike farleia som dagstur var over det jeg var i stand til. Derfor hadde jeg til hensikt å overnatte på ei hytte omtrent midtveis. At turen skulle ende i fiasko måtte jeg til slutt bare innse.

Men det begynte i hvert fall godt. Fra Skjervosen, der elvene Vefsna og Skjerva renner ut i fjorden, startet jeg i et glimrende seinsommervær med å gå gjennom Mosjøen – først Sjøgata, så Elveparken, for deretter å følge Vefsnvegen oppover mot Olderskog.

Med store vyer legger jeg i vei fra Vefsnfjorden med mål om å nå Norges nest største innsjø, Røsvatnet.


Nord-Norges største sammenhengende trehusbebyggelse finner vi langs den pittoreske Sjøgata i Mosjøen.


Elveparken strekker seg drøyt 650 meter langs Vefsna, mellom Nye Øybrua og Gamle Øybrua.


Et yngre utenlandsk par sto og gransket karttavla da jeg la i vei innover marka. Turstiene er breie og fine å gå, og de er etter hvert blitt godt skiltet. Men motbakkene oppover mot Mosåsgården på knapt 260 moh. er seige, og hjertepumpa får kjørt seg, særlig med oppakning på ryggen.

I Mosåsen nærturområde er både stiene og skiltingen av høy kvalitet.


Oppe ved den for lengst nedlagte gården sørøst for Mosjøen var det påkrevd med en mat- og drikkepause. Mens jeg satt og tok inn næring dukket det utenlandske paret opp igjen, og deretter en familie med bærspann. Mosåsgården er nok et naturlig turmål for mange, passe langt unna byen og med fri utsikt i flere retninger, bl.a. mot Visttindan og Finnknean. Den gamle gårdsbebyggelsen er det ingenting igjen av. Kun noe privat fritidsbebyggelse av nyere dato er å se her i dag.

Dessverre er den gamle stua borte på Mosåsen, men utsikten er vel omtrent slik den alltid har vært.


Mosåsen (Finnhaugen)

Vefsn bygdebok, Gardshistorie for Vefsn, Særbind 8b, s. 316-321:

Mosåsen er første gong nemnt i ei militærrulle frå 1663/64, med Jens Rasmussen som brukar. […] Stadnamnet Findhougen er første gong nemnt i ei sak frå 2.6.1646. […] Då Jens Rasmussen flytta på Finnhaugen, hadde det nok i lang tid vore ein samisk buplass her oppe.

[…] Den gamle vegleia mellom Vesterbukta ved Røssvatnet og Mosjøen gjekk over Mosåsen. For folket frå Langvatnet og Nordåsen var det naturleg å følgje denne leia når dei skulle gå til Mosjøen eller Dolstadkyrkja.

Farleia vestover frå Røssvatnet går sør om Jamtfjelltinden og vidare på nordsida av Holmvatnet. Derifrå er det sti over Reinfjellet gjennom Laedtiebaalka og Fjellskarddalen, ned til Middagstjønna. Stia går vidare over åsen forbi Mølntjønnene, over Finnhaugen og ned til Litlenget på Olderskog.

Heile vegen er bortåt fire mil lang. Delar av vegen er varda, og heile vegen vart merka på 1990-talet. Sjøl om merkinga har forfalle, er dette ein veg som enno er i bruk som tursti. Frå Mosåsen til Dolstad kyrkje er det 6-7 km.

[…] Mosåsen har lenge vore eit viktig utfartsområde, og garden på Mosåsen vart tidleg eit ynda turmål. Nikolina og Nils Forsmo selde kaffi i helgene, også etter at dei hadde flytta ned av Mosåsen. Ei tid hadde Røde Kors kaffisal på skisøndagar.

Sidan – i 1966 og 1967- dreiv Ingebjørg og Åsmund Aufles kafé her oppe. Dei hadde nettopp gifta seg, og då Åsmund vart delvis permittert frå jobben på veveriet, lånte dei stua på Finnhaugen av kommunen. Ingebjørg bakte Mor Monsen, steikte vaflar og mjølkekaker. Dei kokte kaffi, og Walter Grønvik køyrde opp brus med tohjulstraktoren. Den siste serveringsdagen var jonsokaftan 1967.

Mosåsens Venner, som vart stifta 2. april 1990, legg til rette for friluftsliv i Mosåsen. Med Mosåsen meiner dei heile skogområdet sør for Olderskog.

Østenfor Mosåsgården er det færre folk å se. I mitt tilfelle – ingen. Dessuten er det slutt på alt av skilting og merking for øvrig, så det gjelder å vite hvor en skal. Gjennom det intrikate og innfløkte stisystemet med tett skog rundt, får en satt navigasjonsevnene på prøve. Den gamle leia for Jamtfjellvegen er tegnet inn på kart i et kapittel av Kjell Jacobsen i boka «Ferdaveger – vandringer i Nordland». Denne var mal da jeg selv møysommelig stiplet opp leia fra Olderskog til Røsvatnet på papirkartene.

Her skal en ikke ned i terrenget, men rett fram.


Allerede rett bak bebyggelsen på Mosåsen blir en konfrontert med et stidele. Videre bærer det litt opp og litt ned, litt hit og litt dit. I en u-sving skar jeg rett ut i terrenget. Overhodet ingen tegn til den gamle leia var å se, men ifølge kartet var jeg likevel på rett kurs. Jeg tok meg så ned i en djup elvedal, der Skjerva renner. Elva var større enn antatt, og å komme seg over tørrskodd var fåfengt. Vannflaska var tom, men om Skjerva som renner forbi gårdsbruk egner seg som drikkevann var jeg i tvil om, så jeg lot være å fylle opp.

Det krevende terrenget begynte jeg nå å bære preg av, og nå ventet ei uhyre seig li oppover fra elva. Særlig nederst ved elveløpet var det bratt, og jeg måtte ty til regelrett klyving, der både hender og knær måtte tas i bruk. Sekken kjentes tung og strabasene i sola hadde gjort meg fryktelig tørst. På toppen av lia, ikke så langt unna Kruna-gården, måtte jeg bare legge meg på rygg og ta meg inn igjen. Ei lang stund ble jeg bare liggende i ørska og se opp i tretoppene. Forhåpentligvis ville jeg komme meg etter hvert.

Dyktig sliten blir jeg liggende på rygg og myse opp i tretoppene, uten helt å komme til hektene igjen.


Tida gikk, men jeg kunne ikke ligge her hele dagen om jeg skulle komme fram før det ble mørkt. Den åpne hytta øverst i Haustreisdalen var ikke lenger målet for kvelden. I stedet satset jeg på å slå meg ned ved Middagstjønna like ovenfor skoggrensen. Men kroppen spilte ikke på lag. Jeg var tappet, tom for energi og dehydrert. Snakk om å undervurdere landskapet og overvurdere egen kapasitet! Likevel tvang jeg meg selv til å slentre meg sørover langs Langvassvegen og videre innover Skjervvasselva.

Den dårlige merkinga var frustrerende, og da jeg innså at jeg hadde fulgt en sti til noen hytter på feil side av Sesseltjønna istedenfor den rette leia mot Middagstjønna, ga jeg rett og slett opp. Fikk døyvet den verste tørsten med noen munnfuller kvalmende myrvann og avtalt henting. I nevnte kapittel av Jacobsen anbefaler han å starte ferden langs Jamtfjellvegen ved Kruna, noe jeg definitivt burde tatt mer på alvor. Men, som det heter: Godt begynt er halvt fullendt, for turen blir å fortsette i 2024!

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial