# 674 • 18. september 2023

 

Skogstuene – en etter en

Da andre bind av bokverket «Vefsnavassdraget» kom i hus for noen år siden ble man presentert for en hel del ny informasjon som ikke har vært særlig tilgjengelig før. Boka som tok for seg skogsarbeiderliv og skogstuer, kunne framvise en stor mengde detaljerte kart, der skogstuer, tufter og tomter, i tillegg til mange andre kulturminner fra det tradisjonelle skogbruket, var plottet inn med presis posisjon vha. GPS. Noen av disse punktene lå ved – eller nært innpå – «Litjfjellet rundt-leia», og jeg så for meg å en gang gjøre skogstuene til et tema for en tur rundt fjellet.

Gjennom samtlige år fra 1990 til 2022 har jeg startet denne turen mellom kl. 10:00 og 12:00. I år ville jeg starte tidligere for å unngå mørket på slutten av turen. Fasiten ble tidenes treigeste tur rundt fjellet, og mørket unngikk jeg heller ikke i år. Den første avstikkeren gikk mot Heggneset skogstue mellom jernbanen og veien oppover mot den nedlagte Svenningdal stasjon.

I lange tider var Heggneset skogstue i Sverre Heggnes’ eie, og blir den dag i dag godt tatt vare på.

---

Tilbake i stasjonskrysset, var det å ta en titt på «Skogstua», eller Strendene skogstue, som den egentlig heter. Den har en beliggenhet som har gjort den egnet for diverse sammenkomster og foreningsliv opp gjennom tidene helt siden den ble oppført i 1946. I det siste har den vært samlingspunkt under den såkalte «Svenningdagen – verdens minste bygdedag», der det har foregått aktiviteter for barn og voksne, utstillinger, utgangspunkt for fiskekonkurranser i elva, samt pub med eller uten live-musikk.

«Skogstua» har gjennom årenes løp huset mange slags aktiviteter.

---

I dag er dessverre forfallet kommet så langt at det er uvisst om skadene i det hele tatt lar seg reparere. Om det ikke ganske kjapt settes i verk en redningsaksjon vil vel Skogstua en vakker dag kollapse.

Forfall.

---

La merke til at Vestersivegen var kantklippet, og det til gagns. Krattet som var i ferd med å spise seg stadig lenger inn i veibanen var borte, og forholdene var blitt mer oversiktlig for alle som ferdes langs veien.

Vestersivegen har fått seg en grundig klipp.

---

Den gamle trimboksen av tre på Båfjellneset er siden i fjor blitt byttet ut med en mer sjarmløs sak.

---

Været var av aller beste sort da jeg la i vei oppover fra dalen, men dagsformen kjentes ikke spesielt bra ut. I tillegg til en blund både ved Skardforsen og oppunder Litjfjellet, ble det flere småpauser, og allerede nå visste jeg at dette kom til å bli en dryg tur med alle stedene jeg skulle innom.

Nysnøen har fremdeles ikke lagt seg i Storklumpen.

---

På vei oppover mot den breie nord-sørgående ryggen som fører mot Stavassdalen fløy det plutselig opp tre ryper – et nokså sjeldent syn i dag, men ikke for 30 år siden. I Storklumpen var det ikke tegn til nysnø, mens det i Brurskanken og Geittinden oppe i nordøst lå et tydelig hvitt dryss. Lukttinden og Dårtindan trådte også uvanlig godt fram i det klare høstværet.

I Geittindmassivet er det tydelige tegn på at vinteren nærmer seg.

---

Etter å ha tatt meg ned den bratte lia mot Stavassveien, kom turens desidert lengste avstikker. I stedet for å følge veien mot Svenningdalen, gikk jeg i stedet innover Stavassdalen til veis ende. Fra snuplassen fortsatte jeg vel 150 m langs en sti oppover til venstre mot Stavasshytta – også dette ei opprinnelig skogstue. Siden det ikke var folk her og det var lagt til rette med bålplass, rikelig med kvist og tilgang på rennende vatn, fant jeg det både beleilig og på tide med en lengre pause her ved Stavasshytta.

Hytta, som eies av Statskog, var selvsagt låst, men jeg satt godt på trappa. Klarte å velte kaffevatnet utover bålet uten andre konsekvenser enn at jeg måtte hente meg nytt vann i bekken og starte på nytt igjen.

Ved den tredje skogstua, «Stavasshytta», vis-à-vis Stavassgården, tar jeg langpausen.

---

Etter to timers hvile la jeg i vei med nye krefter langs Stavassveien i hele dens lengde. Den opprinnelige planen gikk ut på å ikke bare besøke skogstuene, men også tufter og tomter der det har stått skogstuer før. Men jeg innså nå at dette ville bli et for ambisiøst prosjekt. Dagene er ikke uendelig lange på høsten.

Langs Stavasselva.

---

Det ante meg at det ville bli mørkt innen jeg nådde Johan Lund-stua, som var den fjerde og siste skogstua jeg hadde sett for meg å besøke. Og ganske riktig – da jeg nærmet meg Nedre Hjortskardmo var det blitt såpass mørkt at jeg så det lite hensiktsmessig å legge i vei innover granskogen. Litt irriterende var det, men tre av fire var vel likevel godkjent. Dessuten kan den gamle Johan-Lund-stua sikkert besøkes seinere en gang.

Siden fjorårets runde rundt fjellet hadde gårdbruker og kulturmenneske Steinar Lund gått bort. Blant utallige ting han var engasjert i, samlet han gjenstander fra langt tilbake i tid i et lite, men rikholdig gårdsmuseum i nettopp Johan Lund-stua. Ellers kan det nevnes at gapahuken ved Langvatnet der jeg tok hovedpausen i fjor, ble ferdigbygd kun et par uker etterpå.

Under en pause på Langvassåsen ser jeg at jeg har blitt kontaktet av «Leve Helgeland» om utlån av bilder.

---

For hvert minutt som går blir det gradvis mørkere langs Vestersivegen sørover dalen.

---

Hadde ikke før passert gårdstunet til Finn David Lund, før hundene til Magne Lund startet opp et voldsomt leven. Ble tilbudt skyss av Magne de resterende 3,5 km, men jeg takket nei da jeg ville fullføre turen for egen maskin. For øvrig er det bestandig trivelig å treffe på Lund-karene, og vi tok oss selvsagt tid til en prat. For Magnes del var det den forestående elgjakta som opptok ham mest nå, da jaktlaget hans snart skulle sette kursen mot Hattfjelldalen.

Skritteller-appen viste over 40 000 skritt på den over tolv timer lange turen, da jeg var tilbake. Til tross for tidenes tidligste start, ble det tidenes seineste tilbakekomst – noe en lengre trase enn normalt, flere avstikkere, mange pauser og min egen kondisjon må dele på skylda for.