Brua over Ørjedalsbekken

Fra ei av infotavlene ved rasteplassen:

Ørjedalen er en høgtliggende sidedal til Susendalen.

Fra Ørjevatnet renner Ørjedalsbekken nedover og ut i Susna. Brua over Ørjedalsbekken var en viktig del av vegsambandet fra Hattfjelldal og opp gjennom Susendalen. Den gamle brua er ei steinbru i rundbue, bygd på samme kunstferdige måte som den noe større brua over Unkerelva lenger nede. Etter hvert ble den erstattet av dagens bru, men den gamle står fortsatt.

Kryssing av Susna

Fra ei av infotavlene ved rasteplassen:

Elva Susna renner fra Børgefjellet og ned gjennom Susendalen. Delvis i stryk og fosser, innimellom også i rolige brede partier. Kryssing av denne elva har ofte vært et behov. Sommers tid og uten båt, var det om å gjøre å finne de beste partiene for å komme over.

Ved liten vannmengde kunne vadesteder leites opp. Andre ganger oppsøkte en steder der elva var smal, kanskje også med knauser og steiner i elveløpet. Finnspranget er et slikt sted der elva går i et stryk med store steinblokker i elveløpet.

Jon Zakariassons dåder og udåder

Fra ei av infotavlene ved rasteplassen:

Det fortelles at en fremmed kar kom streifende inn til […] Susendalen rundt året 1815. Noen har ment at han var finnlender, men det tyder mer på at han var svensk same fra Åsele-trakten. Langbeint og rødhåret skulle han iallfall ha vært, slik det ble fortalt. Den samiske befolkninga skiftet boplasser gjennom sommer og vinter, og mens de var borte, oppbevarte de både eiendeler og mat i de særegne burene som stod på fire rotstokker.

Jon Zakariasson ga seg straks på røverstien, han plyndret penger, sølv og matvarer i burene rundt om i dalen, noe som var betraktet nærmest som ei dødssynd. Derfor spesialiserte han seg også på flukt over elva, ikke minst ved å hoppe over på de store steinblokkene i Finnspranget.

Jon Zakariassons død

Fra ei av infotavlene ved rasteplassen:

En gang ble han tatt på fersk gjerning under et innbrudd. Han brukte da fluktvegen over Finnspranget, og kom seg i første omgang unna forfølgerne. Disse løp likevel langs elvebredden og tok seg over elva noen kilometer lenger oppe.

Fra Kulturpunkt.no, der han benevnes som Jo Zakariassen eller «Store-Jo»:

Nede ved Mjølkelvskaret kommer de på skuddhold og Jo faller til jord. Han er stygt skadet og klarer ikke rømme. De to karene har liten sympati for Jo der han ynker og klager sin nød. Han ber om å bli utlevert til myndighetene for å få sin straff men karene er redde for selv å bli straffet og bestemmer seg for å gjøre kort prosess. De setter en kule i Jo, sleper liket til Mjølkskarelva og dumper tjuvradden i vannet. De siste sporene Jo setter i Susendalen er blod i snøen.  

Jo Zakariassen hadde ei gjev samekofte og denne tok den ene av karene. Han lappet over kulehullet ved skulderen og brukte kofta som sin egen. Men dette gjorde at folk fattet mistanke til hvem de to karene var. Mange år seinere tilsto den ene av karene udåden på Store-Jo.

Sagnet om sølvskatten i Børgefjellet

Fra ei av infotavlene ved rasteplassen:

Sagnet sier at Jon Zakariasson hadde gjømt tjuvegodset i ei berghule inne i Børgefjellet. Ingen visste nå hvor. Men en nærmest blind kar som hadde hjulpet til med bæring, kunne som eneste tegn fortelle at suset fra en foss hørtes fra gjemmestedet. Om en slik skatt finnes er høgst uvisst. Det som er sikkert, er at flere gjennom årene har lett med stor innsats. Kikket inn i huler og undre steinhellere, særlig der duren av fossefall høres svakt i bakgrunnen.

Finnburet – Hattfjelldals eldste bygning

Fra Kulturpunkt.no:

På Fagerbakken i Ørjedalen står det et samebur i ensom majestet. Dette er Hattfjelldalens eldste bygning og tømmeret er tidfestet til 1770. Årstallet 1502 er funnet innskåret i tømmeret men dette stemmer ikke med annen tidfesting. Buret er bygget på tradisjonelt vis på fire stolper og med døren som vender mot øst og soloppgangen. Buret er restaurert to ganger. Først i 1930 av Etnografisk museum, så i 1990 i regi av Sijti Jarnge.

Fra Riksantikvaren.no:

Slike bur eller stabbur har vært brukt av både reindriftssamer og fastboende samer til oppbevaring av matvarer eller gjenstander, eller som soveplass om sommeren. I enkelte områder er de hevet over bakken på lave eller høye stolper som skulle forhindre at dyr kom seg inn i buret. 

Ørjedalen og den gåtefulle jamten Ørjan Gregusson

Fra bokverket «Norges land og folk», bind 18: «Nordlands amt» av Amund Helland (utg. 1907):

Ørjedalen skal ligesom Ørjevatn efter sagnet have navn efter en jemtlænding Ørjan, som i midten af det 17de aarhundrede ryddede her, men snart blev fordrevet af finnerne. Efterat finnerne to gange havde afbrændt hans huse, flyttede han, efter sagnet til Ranen.

J.M. Ingebrigtsen skriver i «Storjorden» (1923) om hvor Ørjan Gregussen slo seg ned:

En gammel lappekone av de familier som hadde Ørjedalen til tilholdssted, blev spurgt om hvor Ørjan bygde paany naar de hadde brændt op for ham ved Ørjevatne, svarte: «Aa, dæ va midt i vatne!». Gaarden Ørjevatn ligger nu betydelig langt østenfor vatnet, men vatnet er i tidens løp, av det iløpende vasdrag, fylt med jord og grus, og har i Ørjans tid sandsynligvis rukket helt til gaarden Ørjevatne, og Fagerbakken er antagelig omtrent paa det landet av Ørjan bebyggede sted.

[…] Før Hattfjelldal i 1680-aarene blev ryddet, bestod befolkningen kun av renlapper.

K. Jacobsen: «Fra Jamtland til Vefsn – innflytting på 1600- og 1700-tallet» i Årbok for Helgeland 1999:

Det finnes […] en forholdsvis kjent tradisjon om at Ørjevatnet i Hattfjelldal skal ha fått sitt namn etter jamten Ørjan Gregusson som sammen med broren Gregus skal ha prøvd seg som nybygger der kort tid etter 1645. De vart fordrevet av samene og Ørjan endte som bonde i Jamtlia i Rana. Hans livsløp der er rimelig godt kjent, og i slekts- og bygdetradisjonen vart han omtalt som «Gammeljamten».

Tradisjonen om disse brødrene har tydeligvis vært mest levende blant deres etterkommere i Rana. En av dem, Ole Tobias Olsen (f. 1830) som i 1873 vart sokneprest i Hattfjelldal er trolig den som har formidlet tradisjonen om deres opphold ved Ørjevatnet til J.M. Ingebrigtsen. O.T. Olsen skriver i kallsboka for Hattfjelldal at Ørjan og Gregus kom fra Hammerdal i Jamtland. Ørjan Gregusson er oppgitt født ca. 1625.

I «Gårdhistorie for Hattfjelldal», særbind 6c, utelukkes det ikke at navnet kan ha et annet opphav:

Tsjekkeren Vaclav Marek gjengir i boka «Samene i Susendalen» et sitat av reindriftssamen Lars Børgefjell, som opplyste følgende: «Ørjedalen ska’ ha navnet sitt etter denne Ørjan Gregusen. Sier dom, og det kan så vara. Men det er merkelig dette, at det eldste samiske navnet på dalen ligner mye på dette. Vi kaller den Orrevuemie og sjøen Orrejaevrie.

[…] Just Knud Qvigstad gjengir Orjoen-johke om Ørjedalsbekken i boka «De lappiske stedsnavn I Finnmark og Nordland fylker (Qvigstad 1938).

J.M. Ingebrigtsen – folkeminnesamleren fra Fagerbakken

Fra han kjøpte Kjerkstad i 1879 midt i dagens kommunesenter og startet opp som handelsmann der samme år, fikk Johan Mathias Ingebrigtsen (1851-1944) kjennskap til et skattekammer av sagn og tradisjonsstoff fra Hattfjelldalens bygder og grender. Hit kom nemlig mang en farende forbi – og noen kunne fortelle fengslende historier fra både samtida og fortida. Kjerkstad med sin landhandel var i mange år et naturlig samlingspunkt for folk fra alle krinker og kroker i kommunen.

Fra gammelt av, og før Ingebrigtsens tid, hadde prestene i sognet tilhold på gården de helgene det var preken i kapellet. Da kom sognepresten med følge reisende over fjellene og Røssvatnet helt fra Dolstad ved Vefsnfjorden. Som et minne fra denne tida har et kråskap blitt bevart (det såkalte presteskapet) med navnetrekkene til prestene som tok husly her. I alt er det tolv navnetrekk – det første fra 1749 og det siste fra 1832 av Christian Qvale.

I 1893 var det slutt på karrieren som handelsmann på Kjerkstad, og i 1901 tok Ingebrigtsen til som gårdbruker på det nylig utskilte bruket Fagerbakken i Ørjedalen, før han fem år seinere kjøpte gårdsbruket på nordsida av Ørjevatnet for den nette sum av kr. 320,-. En av eiendelene han tok med seg fra Kjerkstad var det nevnte klenodiet av et skap.

Sønnen Ingebrigt overtok gården i 1919. Johan Mathias fikk dermed bedre tid til å dyrke interessen for lokalhistorie. Med bedre tid og fred og ro rundt ørene kunne han skrive ned det han hadde ervervet seg av kunnskap om Hattfjelldals bosettingshistorie, sagn og fortellinger som han mente kunne ha allmenn interesse. I tillegg kunne han innhente ytterligere opplysninger fra både samer og nordmenn og skaffe til veie nødvendige dokumenter fra det offentlige.

Manuset til «Storjorden» var ferdigskrevet i desember 1922, men trykt og utgitt først året etter. I 1961 kom andre opplag og til 100-årsjubileet i 2023 ble tredje opplag utgitt, bearbeidet til en moderne språkdrakt og publisert av Tor Erik Bolstad. I tillegg til «Storjorden – Hattfjelldalens bebyggelse m.m.» skrev J.M. Ingebrigtsen boka «Hattfjelldalens Finner» som ble utgitt i 1934.

I 1944, et knapt år før frigjøringen av landet, døde Johan Mathias Ingebrigtsen, 94 år gammel på Fagerbakken. Han gjorde en uvurderlig innsats i å samle tradisjonsstoff fra Hattfjelldal-bygdene mellom to permer, og i ettertida har vel boka «Storjorden» oppnådd mer berømmelse enn hans eget navn.

Bygdeboka «Storjorden» – et historisk dokument

I dag anses «Storjorden – Hattfjelldalens bebyggelse m.m.» som et viktig historisk dokument både lokalt og regionalt. Med den systematiske gjennomgangen av gårdene i kommunen, slektshistorie, levekår, osv., kan boka på 192 sider betraktes som ei bygdebok langt forut for sin tid. Men i tillegg til gårds- og slektshistorien – som utgjør omtrent halvparten av boka – blir vi presentert for mye tradisjonsstoff, sagn og fortellinger som kanskje ikke ville ha overlevd om de ikke hadde blitt skrevet ned.

Boka tar utgangspunkt i sagnet om Heming Unge – sønnen til høvdingen på Torgar som ble fostret opp hos et par gamle samer et sted på indre strøk. Dette knytter Ingebrigtsen opp mot et annet gammelt sagn – nemlig sagnet om Storjorden, som bl.a. Petter Dass kommer inn på i «Nordlands Trompet». Gravhauger med gravgods skal ha blitt påvist i Krutå-området ved Røssvatnet, hevdes det, noe som vitner om norrøn tilstedeværelse i førkristen tid, uten at noe sikkert kan sies om fast bosetting.

Etter svartedauden skal samene ha regjert de store innlandsområdene ene og alene gjennom århundrer, før det på 1600-tallet og et par århundrer framover i tid slo seg ned nordmenn stadig lenger innover ødemarka. En ikke ubetydelig innvandring kom fra Jemtland på 16- og 1700-tallet. I starten var nok denne «folkevandringen» en følge av at Jemtland ble avstått fra Norge til Sverige etter freden i Brømsebro. Ingebrigtsen ramser opp en rekke gårder der en jamte skal ha vært rydningsmann.

Stadige konflikter mellom nybyggere og samer går igjen i «Storjorden» – flere ganger med døden til følge. På 1700-tallet gjaldt dette særlig gårdene ved Røssvatnet, mens det på 1800-tallet var mest dramatikk i den til da villmarkspregede Susendalen. Innflyttingen fra Sør-Norge til Susendalen ble sett på som en trussel fra samisk hold. Etter hvert sank imidlertid konfliktnivået, men de to folkeslagene blandet seg ikke, ifølge bygdebokforfatteren.

I nødsåret 1812 døde folk av sult på kysten som følge av uår og handelsblokade, mens det på indre strøk var bedre livsbetingelser. Det florerte av vilt i skogene, og folk klarte seg. Men skulle en gjøre handel måtte en gå på milevis over fjell. Noe av det mest interessante med «Storjorden» er etter min mening beskrivelsene av de lange farleiene over fjellene mot handelsstedene ved Vefsnfjorden. Disse var det en hel del av, og Herringbotnet ble en sentral «stasjon» for de langveisfarende.

Gjestfriheten og hjelpsomheten i Vefsn var fenomenal på denne tida, fortelles det om, men dette endret seg etter at «skogdriften oppe i fjelddalene tok sin begyndelse i 1866 og mange fremmede strømmet til for at drive i skogen, idet disse ikke alltid for pyntelig frem i beruset tilstand». Også miljøkonsekvensene etter rovhogstene beskrives: «De klimatiske forhold blev paa grund av avskogningen i høilig grad forandret – kjøligere, veksterligheten mindre og tildels ogsaa mere frostlent (nattefrost)».

Saga og sagn: Storjorden

Det kan kanskje være passende å avslutte med å si litt mer om de gamle sagnene om Heming Unge og Storjorden som J.M. Ingebrigtsen innleder boka si med.

I legenden om Heming Unge, beskrevet i sagalitteraturens Hauksbók og Flateyjarbók, kan det tyde på at Heming bodde ei tid i Hattfjelldalen, da sendemennene Aslak Skreia m.fl. dro for å søke ham opp. Om Heming, som ifølge sagaene var en ung og fremragende idrettsutøver fra Torget i Brønnøy, har levd eller bare er en sagnfigur, er usikkert.

Sitat fra «Storjorden» (1923) s. 9:

De skulde nemlig fra «Torgir» [Torget] seile nord og ind en fjord, lægge til ved Framnæset – formentlig Halsøen – og naar de kom op der, vilde de finde en veisti som gik op igjennem en skogdal. Veien vilde bli større naar de kom længere op i dalen, men det vilde ta 4 dage førend de kom frem til han Hemming. Tilslut vilde de faa se en lysning i skogen, og der var han Hemming.

Kanskje var det på Storjorden Heming oppholdt seg – en gård eller ei hel bygd som skal ha ligget i de indre strøk av det vidstrakte Vefsn, men som svartedauden skal ha lagt øde rundt 1350. Sagnet om Storjorden er kjent fra langt tilbake i tid, og Petter Dass (1647-1707) omtaler det i «Nordlands Trompet»:

Der løber i Vefsen en gammel Fra-Savn
Alt om et Land-Stykke, Stor-Jorden ved Navn,
Som end er u-dyrket og øde.

I de neste versene mer enn antyder Petter Dass at det var svartedauden som utraderte Storjorden, som så mange andre gårder i Vefsn. Verdt å merke seg er at sagnet om Storjorden allerede da «Nordlands Trompet» ble ferdigskrevet på slutten av 1600-tallet blir benevnt som et «gammelt frasagn» som dikterpresten mente var nevneverdig i sin beskrivelse av Nordland. Med andre ord var fortellinga om Storjorden å betrakte som både velkjent og gammel allerede for 330 år siden.

Ifølge historiker Kjell Jacobsen (Helgeland historie, bind 2, s. 172) er det imidlertid liten grunn til å feste lit til sagnet, som har store likhetstrekk både i form og innhold med en mengde tilsvarende sagn fra andre steder. Det er altså et såkalt vandresagn som har gått på folkemunne i mange hundre år, før det for hundre år siden ble nedskrevet i nettopp «Storjorden». Uansett så har sagnet en aura av eventyr over seg, og mang en gård ble jo uomtvistelig utslettet av byllepesten midt på 1300-tallet.