# 677 • 10. oktober 2023

 

Info
  • Start: 13:50 (Sjøsiden senter, Mosjøen) / 14:45 (Haukland)
  • Framme: 16:15 (avkjørsel, Herringvegen)
  • Starttemp.: + 5°C
  • Vær: Overskyet. Regn.

Men min ild skal ikke dø – Andreas Haukland 150 år

Denne turartikkelen er foreløpig ufullstendig, og vil følgelig bære preg av dette. Fra her jeg befinner meg i utlandet, har jeg ikke tilgang på kildemateriale fra Nasjonalbiblioteket. Dette gjelder bl.a.:

  • Hanseth, T.: Andreas Haukland: Liv og diktning (1972)
  • Haukland, A.: Ol-Jørgens Barndom (1902)
  • Haukland, A.: Udvé (1903)
  • Haukland, A.: Hvide Nætter (1904)
  • Haukland, A.: Hjemvé (1905)
  • Haukland, A.: Flo og fjære (1929)

Tre av bøkene i den selvbiografiske romanserien har jeg lest, men foreløpig ikke den siste, Hjemvé. Heller ikke hans kanskje beste bok, Flo og fjære og biografien om Haukland av Tor Hanseth har jeg lest ennå. Artikkelen vil bli ferdigskrevet innen utgangen av mai 2024.

Mosjøens første statue ble avduket i 1973, hundre år etter at forfatter Andreas Haukland (1873-1933) ble født. Det var en høytidelig markering med mye oppmerksomhet rundt både forfatteren og arrangementet, ikke minst i lokalavisen Helgeland Arbeiderblad. Femti år seinere er forfatteren praktisk talt glemt. Og ingen leser vel bøkene hans lenger?

Det var reint tilfeldig at jeg selv oppdaget at Mosjøens største skjønnlitterære forfatter ville fylt 150 år i år, og det om bare en drøy måned. Dette måtte jeg få til en tur av, og jeg bestemte meg for å lage et todelt turopplegg. Første del ville hovedsakelig foregå i miljøet i og rundt Sjøgata, der Andreas hadde sine første leveår preget av sult og fattigdom, mens jeg i siste del ville sette kursen til Haukland ved Fustvatnet, dit han ble satt bort som åtteåring og der han vokste opp i landlige – men ikke konfliktfrie omgivelser.

På et naustloft i Sjøgata ble Andreas Haukland født i 1873 av en enslig syerske.


Høstdagen rant opp med regn, og nysnøen lå langt nedi Øyfjellet og vitnet om at vinteren ikke var langt unna. Et typisk «innevær» med andre ord. Men det var blitt 10. oktober – dagen da Andreas Haukland ville fylt 150 år, og denne høyst personlige markeringen tok jeg på alvor. Den ildfulle røsten fra fattigfolket skulle gjøres stas på!

Jeg gikk ned i Sjøgato, herunder Nergato, til å begynne med. Dette er Mosjøens eldste bydel, og det er nesten et under at så godt som hele dette mer eller mindre autentiske bymiljøet fra 1800-tallet er blitt tatt vare på. «Riv alt sammen» het det i reguleringsplanen som Vefsn kommune fremmet i 1970. Her skulle det nemlig bygges parkeringsplasser. I dette arbeiderklassestrøket ble Andreas Haukland født i 1873 og her trådte han sine barnesko.

De første årene i Andreas’ liv var preget av fattigdom, sult og mobbing – men også av lek og kameratskap.


Barndom i Sjøgata og oppvekst på Haukland

Sitat fra Norsk biografisk leksikon:

Andreas Haukland ble født på et naustloft i Mosjøen som sønn av en fattig sypike. Sin svenske far så han aldri. Etter noen barneår i stor fattigdom ble han 8 år gammel satt bort til gården Haukland utenfor Mosjøen.

Mer utfyllende tekst vil komme på et seinere tidspunkt.

Et postkort fra Haukland, trolig fra tidlig på 1900-tallet. Hit var det Andreas ble satt bort som åtteåring.


Fra Fru Haugans Hotel – Nord-Norges eldste hotell med røtter fra 1794 gikk jeg gatelangs mot Byparken, der altså statuen av Haukland befinner seg. Ingen folk var å se, men en blomsterkvast var lagt ned ved sokkelen. Statuen var Mosjøens første, og ble avduket en sommerdag for femti år siden – hundre år etter at forfatteren ble født og nesten like lenge etter at Mosjøen fikk bystatus. Året før, altså i 1972, kom det ut en biografi om Andreas Haukland, ført i pennen av Tor Hanseth.

Mosjøens første statue ble avduket i 1973 – hundre år etter at forfatteren ble født.


Et omflakkende liv

Sitat fra Norsk biografisk leksikon:

Etter konfirmasjonen begynte han et omflakkende vandrerliv som kramkar og anleggsarbeider, først på Helgeland, senere også i Sør-Norge og i Sverige.

1913 giftet Haukland seg med den tyske Elisabeth Hessler. Ekteparet slo seg ned på Østlandet, hvor Haukland forsøkte seg som gårdbruker flere steder inntil han gikk konkurs 1922, og gården ble solgt på tvangsauksjon. Dagen etter auksjonen forlot ekteparet Norge for aldri mer å vende tilbake.

Etter et opphold i Tyskland slo de seg ned på Capri, hvor Haukland døde av slag 1933, dagen før han ville ha fylt 60 år. Parets eneste barn, sønnen Hauk, var omkommet i en ulykke et par år tidligere.

Midt i tenårene bega Andreas seg ut på et omflakkende og eventyrlig liv som kramkar og rallar.


Forfatterskapet

Sitat fra Norsk biografisk leksikon:

Andreas Haukland fikk tidlig utgitt et par mindre betydelige bøker, men den egentlige debuten kom 1902 med novellesamlingen Bonsaks fortællinger. Historier fra Nordland. Samme år kom første bind av den selvbiografiske romanserien om Ol-Jørgen, Ol-Jørgens barndom.

De to debutbøkene og de tre neste bøkene i serien om Ol-Jørgen – Udvé, Hvide nætter og Hjemvé – tilhører det beste Andreas Haukland har skrevet. Her er en originalitet i stoffvalget og en friskhet i uttrykket som hans påfølgende bøker skulle komme til å mangle.

Hauklands naturlyriske bøker, I de store skoge, Havet, Nybyggerhistorier, Eli Svartvatnet, Vildmarkens barn, Elg og Navar-Nils, virker i dag hule og uoriginale, men i samtiden slo de godt an både blant kritikere og lesere, og de ble oversatt til flere språk.

Haukland forsøkte seg også som samtidsdikter, men den patosfylte stilen kunne ikke skjule at personskildringen var overfladisk. 1923 begynte han på en serie romaner fra sagatiden. Heller ikke disse romanene ble vellykkede, og de ble allerede i samtiden regnet som overfladisk underholdningslitteratur.

Mot slutten av sitt liv vendte Haukland tilbake til det dramatiske selvbiografiske stoffet han hadde bygd på i sine første bøker. I romanen Flo og fjære, kanskje hans beste bok, skildrer han den såkalte engelskbrukstiden i Vefsn, perioden 1865-85, da et britisk selskap kjøpte opp og hugde ut skogene i området. Etter at de hadde drevet intensivt i 20 år, trakk de seg ut og etterlot seg et utplyndret distrikt og store sosiale problemer.

Haukland selv var et barn av denne tiden og kunne gi presise bilder av den sosiale uorden og kollisjon mellom gammelt og nytt som denne perioden førte med seg. Selvbiografisk grunnlag har også hans siste bok, Landeveiens folk. Hauklands etterlatte boksamling og manuskripter oppbevares på folkebiblioteket i Mosjøen.

«Men min ild skal ikke dø» – lausunge, eventyrer og flammende agitator.


Nå var det naturlige neste skritt å komme seg til Haukland, nord for Mosjøen, i nærheten av der elva Fusta renner ut fra Fustvatnet. På denne gården ble guttungen satt bort som åtteåring i 1881, og hos fosterfamilien jobbet han som gjeter og tok del i gårdsarbeidet gjennom hele oppveksten. Her var det også at Andreas på et seinere tidspunkt tok etternavnet sitt fra.

Det hadde vært «innafor» å gå hit fra Mosjøen mht. distanse, slik forfatteren til stadighet gjorde i sin ungdom langs datidens landevei – en ferd han beskrev i Utvé, da han skulle treffe sine jevnaldrende på tiendebyttet og endte opp med å bli lærling hos en gammel omreisende skreppehandler. Men med tanke på den korte tida med dagslys på denne tida av året, valgte jeg likevel å ta bussen. Litt før klokka tre hoppet jeg av på nettopp Haukland.

Framme ved busstoppet Haukland.


Haukland slik det ser ut i dag med Fusta rennende i forsenkninga i bakgrunnen og Vardefjellet bak der igjen.


Hauklands selvbiografiske romansyklus om «Ol-Jørgen»

Tekst vil komme på et seinere tidspunkt.

Bilde fra Helgeland Arbeiderblad, 23. juni 1973 i forbindelse med avdukingen av statuen i Byparken.


«Flo og fjære»

Tekst vil komme på et seinere tidspunkt. Akkurat denne boka har jeg tilgang til på nasjonalbibliotekets nettbibliotek, men jeg har ikke fått lest den ennå.

Ved brua over Fusta velger jeg å avslutte turen.


Ettermæle

Sitat fra Norsk biografisk leksikon:

Andreas Haukland var en av våre første proletar- og rallardiktere, men store deler av forfatterskapet er sterkt preget av utvendig naturromantikk og mystikk, gjerne knyttet til Nordland.

Mer utfyllende tekst vil komme på et seinere tidspunkt.

«En av våre første proletar- og rallardiktere.»


Som nevnt i innledningen, er denne artikkelen / turrapporten på langt nær ferdigskrevet, hovedsakelig grunnet manglende tilgang på bakgrunnsstoff og kildemateriale. Den vil som tidligere nevnt bli fullført innen utgangen av mai 2024.

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial