# 678 • 12. – 15. oktober 2023
Dag 1 (av 4):
Info
- Start: 18:05
- Framme: 18:15
- Starttemp.: + 4°C
- Vær: Overskyet.
Til gårds
Ifølge kalenderen til Stavassdalens venner var Stavassgården ledig for utleie stort sett hele seinhøsten. Og når jeg tenkte over det hadde jeg aldri overnattet på gården før, til tross for utallige turer innover Stavassdalen. Jeg var på leiting etter ei egnet hytte der Helle og jeg kunne tilbringe noen dager før vinteren gjorde sin entre, og da hun ga sin tilslutning var saken avgjort.
Noe forviklinger ble det likevel før vi kom oss av gårde. Etter å ha tatt imot Helle på jernbanestasjonen skulle nøklene til Stavassgården hentes på Esso Trofors, men der var det til min store forbauselse lukket og låst. Innehaveren var i begravelse, og bensinstasjonen åpnet ikke igjen før i morgen. Nå var gode råd dyre! Det løste seg ved at innehaveren kom innom bensinstasjonen etter begravelsen, slik at vi fikk utlevert nøklene.
Etter litt forviklinger er vi omsider kommet oss til Stavassdalen.
Med tanke på alt vi hadde drasset med oss, var det praktisk å kunne disponere ei av trallene som sto ved brua. Allerede var det i ferd med å mørkne. Framme ved gården kom ei dame med hund forbi, som vi slo av en liten prat med. Hun var det eneste mennesket vi så i løpet av hele turen.
Denne tralla kommer til god nytte.
Til gårds.
Dagen er allerede på hell.
Kjøkkenet står åpent for enhver turgåer, mens for resten av huset må en ha nøkkel og betale leie. Vi fyrte opp både på kjøkkenet og i stua, og etter hvert begynte varmen å spre seg. Stearinlys og telys ble tent, og vi fikk det riktig så koselig i det gamle huset. Likevel følte vi begge for å ta en tidlig kveld, og slik ble det.
15 år er gått siden sist jeg var inne på denne stua, i forbindelse med et klassetreff.
Trivselsfaktoren er høy på den avsidesliggende fjellgården.
Når begge vedovnene er tatt i bruk tar det ikke lang tid før varmen sprer seg i huset.
Dag 2 (av 4):
Info
- Start: 17:10
- Tilbake: 19:30
- Starttemp.: + 4°C
- Vær: Delvis skyet / sol → klart. Overskyet og regn mot kveld.
I skjømminga
Helle, som hadde stått opp før meg, hadde tent opp i begge ovnene da jeg fikk stablet meg på beina og gått ned den bratte loftstrappa. Ettersom det var viktig å få kontakt med omverdenen i løpet av dagen, måtte vi legge ut på en fire km lang tur til Langvassåsen, der det er telefondekning. Vi drøyde det imidlertid såpass at det var begynt å bli skjømt da vi la i vei.
Overraskende nok fikk vi dekning oppå en liten bakketopp kun 2 km unna gården, der vi fikk avklart en del ting. Dermed så vi i grunnen ikke noe poeng i å fortsette helt til Langvassåsen, og snudde derfor. Før vi kom tilbake til gården hadde det blitt såpass mørkt at hodelykta måtte fram.
Ingen livstegn i det laftede fugleburet.
På tunet står også et toetasjes uthus med mye fyringsved og et forseggjort utedo med kunst på veggene.
Langt på dag legger vi ut på tur.
I skjømminga.
Etter å ha fått kontakt med omverdenen snur vi.
På vei tilbake begynner det for alvor å mørkne.
Utover kvelden begynte det å regne, men skulle vi klare å holde det varmt måtte vi innimellom ut og hente mer ved. Det er et formidabelt vedlager Stavassdalens venner har sørget for, men jaggu tok vi godt for oss!
Turens mest komiske episode inntraff med meg i hovedrollen på vei inn etter å ha vært ute og hentet ved. På de få skrittene bortover mot uthuset brydde jeg meg ikke om å knyte skolissene. Det gikk fint det – helt til jeg kom inn igjen og lukket døra bak meg. Lissa ble klemt mellom døra og dørstokken med den følge at jeg fikk overbalanse og gikk «på hau». Veden flagret i alle retninger, og la seg over hele kjøkkengulvet. Ifølge Helle var det «litt av et syn». Hendelsen gikk hardt utover kneet.
Middagen inntas godt utpå kvelden.
Vi jafser i oss med stor appetitt.
Det er tilgang på elektrisitet på Stavassgården, generert av et solcellepanel, for de som har behov for den slags. Men vi ønsket å leve mer i pakt med fortida, og så ikke behovet for å ta det i bruk. Maten ble laget på vedovnen, og belysning sørget levende lys for. Denne kvelden var det ikke snakk om å legge seg tidlig, så vi ble sittende og drikke vin inne på stua utover kvelden og natta, hele tida med omhyggelig omsorg for både lys og vedovner.
Dag 3 (av 4):
Info
- Temperatur: + 3°C
- Vær: Delvis skyet / sol → klart. Overskyet på natta.
Fra forfall til fordums prakt
Vi hadde fyrt såpass før vi la oss at det fremdeles var en behagelig temperatur i huset da vi sto opp. Til langt utpå dagen så vi dermed ikke noe behov for å fyre, selv om det bare var noen få plussgrader utendørs. Varmen hadde «satt seg» i veggene.
Enda en dag skulle vi være her på gården, og vi begynte nærmest å føle oss hjemme. Etter å blitt ferdig med nødvendige, men også hyggelige arbeidsoppgaver som å hente vann i elva, ved i skøtet og tatt oppvasken, satte jeg meg i en gyngestol inne på stua med en kopp nykokt kaffe. I bokhylla fant jeg et album med en gjennomgang av gårdens historie – et stort og viktig arbeid ført i pennen av Ragnar Lund. (Alt dette kan for øvrig leses på Stavassdalens venners nettside.)
Vi begynner nærmest å føle oss hjemme etter to overnattinger på loftet.
Stedets boksamling inneholder noe for enhver smak – også fotoalbum og gamle gjestebøker.
Stavassgården sett fra bredden av Stavasselva.
Det var i år 75 år siden Stavassdalen ble fraflyttet for godt, etter en bortimot 200 år mer eller mindre sammenhengende bosettingshistorie. Gårdens historie kulminerte med krigsårene på 1940-tallet, da den ble et sentralt sted i forbindelse med den illegale våpnesmuglingen fra Storbritannia til Norskekysten og videre over fjellene mot innlandsstrøkene. I det følgende vil jeg presentere utdrag med bilder fra den historiske gjennomgangen av Ragnar Lund, publisert i 2007.
Gården i Stavassdalen
Jorda i Stavassdalen er mager og garden var frostutsatt slik at det var vanskelig å dyrke korn og poteter der. Men det var rimelige forhold for fedrift, og det ble hoveddriftsformen. Ellers var det utmarksnæringer som jakt og fiske som ble god tilleggsnæring. Elg fantes ikke før i slutten av 1800-tallet. Skogbruket var det ikke noe av før Engelskbruket tok til med sin virksomhet i slutten av 1860-åra. Da ble det også mulighet til å kunne tjene penger på skogsarbeide. En annen måte å tjene penger på var å løype bjørkenever og bork for salg på Tiendebyttet i Mosjøen.
Johan Lien, sønn til bruker nr. 14, Mikal Lien (1927-43), forteller at det skal være forsøkt dyrket korn ved Stavatnet og at det skal ha vært en kornlåve der.
Det var ingen tvil om at det var vanskelig å livnære seg i Stavassdalen, særlig i bureisningsperioden. Det var harde tider, og noen ganger måtte man ty til tigging. Det var liten stabilitet på gården, og familier kom og gikk. Til tross for disse dårlige forhold, var det i perioden 1758-1792 to bruk på gården. Hvordan de ordnet driften mellom seg vet vi ikke, men husrester på sletta nedenfor den siste gården kan være fra denne tiden. Men fra ca. 1792 var det alltid bare ett bruk her. Og i perioden 1815-1819 ser det ut til at garden har vært ubebodd.
I fjellgårdens tidligste fase, på 1700-tallet, skal det ene av to gårdsbruk ha ligget på denne sletta.
I 1925 sto det mange bygninger på gården.
Samferdsel
Nærmeste nabo har all tid vært Utigarden på Nedre Hjortskardmoen. Dit var det 7-8 km langs en sti som gikk over Grønfjellaksla, Dempa og om sørenden av Langvatnet. Denne stien var i bruk helt til den nye skogsbilveien ble bygd på sørsiden av Stavasselva i 1970-åra av Statskog. Det ble også bygd ny gangbru (hengebru) over Stavasselva nedenfor gården. [Denne brua ble skiftet ut med dagens bru i 2008.]
Den gamle ferdaveien til bygds og til handelssentra som Fellingfors, Trofors og Mosjøen gikk på nordsiden av Stavasselva. Til Ner-Svenningdalen var det 11-12 km og til Trofors noe kortere. […] Først var det bare en gangsti/kløvsti. Senere kunne man på sommerføre kjøre med hest og drog eller sommerslede. Omkring 1920-åra var veien såpass bra at en kunne kjøre med bekkvogn (hestevogn med to store hjul).
Men det var bru over Stavasselva på samme sted som gangbrua er nå, ved bilveiens ende på sørsida av elva. Brua var så solid at man kunne kjøre over med hest.
Hovedhuset slik det så ut i 1940 – like før gården gikk inn i sin siste og mest dramatiske fase.
Stavassdalen i krigsårene
I 1942 under okkupasjonen ble det drevet en utstrakt våpentransport fra kysten (Visten og Velfjord) til forskjellige lagre i området, også til Stavassdalen. Det var selvsagt et meget farlig foretak. Mange unge menn var med på dette, bl.a. Bjarne og Magnus Lien. I september 1942 kom tyskerne med en tropp på 10-15 mann ledet av to fra Gestapo i Trondheim og en mann fra «Rinnanbanden». Både Bjarne og Magnus ble arrestert og senere henrettet. Men dette er en annen historie.
I 1944 ble også Mikal og Henry Lien og Willie Paulsen arrestert og sendt til fangeleirene Falstad i Nord-Trøndelag og senere Grini rett vest for Oslo. Johanna og Mary bodde i Ner-Svenningdal hos Mikal Nilsen til fangene kom tilbake.
1946: Befaring i forbindelse med trefninger under krigen. Likene av flere falne ble båret til bygds.
Gårdshusene i Stavassdalen i 1957 – ni år etter at gården ble fraflyttet.
Forfall
Etter at familien Paulsen [de siste gårdbrukerne] flyttet fra stedet i 1948, var det ingen som tok på seg ansvaret for vedlikehold av garden. Husene stod slik i ca. 20 år og forfalt, og det var trolig lekkasje i takene som stod for de største råteskadene, særlig i sommerhuset og fjøsen. Men husene og det som var inni, ble nok også oppfattet av noen som herreløs eiendom, og noe ble fjernet og noe ødelagt. Hva som egentlig skjedde i denne perioden er ikke helt klarlagt.
[…] Forfallet på gården og husene gikk relativt fort og noe hærverk forsterket nedgangen. Men hovedhuset, spesielt kjøkkenloftet, ble ofte benyttet av turfolk mens det ennå gikk an å oppholde seg der. På en av turene som Torstein og Ragnar foretok til Stavassdalen, bar Torstein en rund liten vedovn som ble satt opp på kjøkkenloftet. Den var i bruk i mange år.
Etter mange år med forfall, ble det gjort forsøk på å gjøre noe med stedet. Husene ble revet, og av restene skulle det bygges ei hytte. Det var Trofors skilag som skulle utføre arbeidet. Hytta ble satt opp med bare tre tømmervegger. Veggen mot sør stod åpen med bare en presenning foran. Dugnadsånden tok slutt, og slik ble hytta stående i mange år. Folk som var glad i stedet så med fortvilelse på det som skjedde.
Noen ildsjeler snakket sammen og mente at noe måtte gjøres. Ideen om å danne et venneselskap tok form, og i år 2004 ble «Stavassdalens venner» stiftet. Et nytt liv kunne ta til i Stavassdalen.
Ca. 1970: Hytta som ble satt opp av restene etter de gamle bygningene ble aldri fullført, og forfalt.
Tilbake til fordums prakt
28. august 2005 ble det nye våningshuset på Stavassgården innviet med pomp og prakt og festligheter. Dette året var det nøyaktig 250 år siden de første brukerne i Stavassdalen tok til her, i året 1755. Arrangementet ble på sett og vis startskuddet for nytt liv i og rundt den historisk interessante fjellgården etter å ha vært i forfall nesten siden krigens dager.
Da den nyetablerte interessegruppa «Stavassdalens venner» ble stiftet året i forveien, var det nærmest bare en plankehaug igjen av den nevnte hytta. De siste restene ble revet og ei tømring ble skaffet til veie fra Derut i Litj-Fiplingdalen. Etter over 1500 dugnadstimer så et nytt våningshus dagens lys på Stavassgården.
Siden er et toetasjes uthus og flere andre bygninger reist rundt gårdstunet, og inne i hovedhuset er det blitt riktig så lekkert. Da Lomsdal-Visten nasjonalpark ble offisielt åpnet 26. juni 2009, ble ett av åpningsarrangementene lagt til nettopp Stavassgården med mye folk fra fjern og nær til stede. Samme dag ble det svært så innbydende utedoet, tilpasset rullestolbrukere, åpnet. Året før hadde ei ny flott bru over Stavasselva og en brei og fin gangvei kommet på plass.
I dag framstår den gamle Stavassgården som ei perle. Den er tilbakeført til fordums prakt. Spørsmålet er om den noen gang har framstått lekrere og i bedre forfatning enn det den nå gjør. Med kun få hundre meter unna parkeringsplassen er den et yndet utfartssted for folk i alle aldre og en naturlig port til Lomsdal-Visten nasjonalpark.
Vi skriver 2023 og kan slå fast at Stavassgården er blitt tilbakeført til fordums prakt.
Etter en sein middag gikk jeg ut og fyrte opp et bål. Det må være et av de lengstlevende bålene jeg noen gang har fyrt opp. Dette var årets siste tur, og jeg så ingen grunn til å ta kveld. Bålet brant resten av kvelden, og mens Helle la seg i totida ble jeg sittende ute ved flammene hele natta, helt til det så smått begynte å lysne ved morgengry.
På Stavassgården lever vi det gode liv på gammelmåten, uten strøm, telefon og internett.
Selv blir jeg sittende ved bålet natta gjennom, der jeg minnes alle årets turer med glede.
Dag 4 (av 4):
Info
- Start: 10:00
- Framme: 10:05
- Starttemp.: + 2°C
- Vær: Delvis skyet / sol. Sluddbyge.
Vinter i emning
I løpet av natta hadde temperaturen falt helt ned mot nullpunktet, noe som kom til syne på benkene, der det dannet seg ei syltynn ishinne. På morgenen kom det feiende inn en kortvarig sluddbyge, selv om det var blitt plussgrader igjen, og jeg konstaterte at nysnøen hadde lagt seg langt nedi fjellsidene. Nå som bålet var slukket ble kulden mer merkbar, og det hersket liten tvil om at en ny vinter var i emning.
Et uforglemmelig opphold på Stavassgården var over. Av årets 26 turer ble denne siste turen den mest langvarige med tre overnattinger. Her levde vi på gammelmåten uten strøm og uten telefon og internett. Selv om alt dette er uunnværlig i hverdagen, så var det en opplevelse å bli hensatt til fortida da slike goder ikke fantes. Det ble advart mot mus, og feller var satt ut, men vi verken så eller hørte noe. Etter å ha skrevet i hytteboka og gjort rent etter oss tok vi trallene og trillet det korte stykket bortover mot parkeringsplassen.
Det er en ende på alt.
Kvitfjellet er blitt enda kvitere. Kun to dager seinere setter vinteren inn for fullt med nysnø både høyt og lavt.
Tags: Hellehytteturlokalhistorie
