# 681 • 22. februar 2024
Info
- Start: 10:25 (Hostel María)
- Framme: 18:20 (palmeralmuseet)
- Starttemp.: + 19°C
- Vær: Sol fra klar himmel → overskyet.
Middelhavets oase
Til tross for Elches tre (!) oppføringer på UNESCOs verdensarvliste er sjansen for å høre skandinaviske språk i byen med sine 235 000 innbyggere minimal. Det skyldes nok hovedsakelig beliggenheten litt inne i landet, godt unna Costa Blancas ettertraktede badestrender. Derimot virker byen å være attraktiv blant spanjoler.
Elche, eller Elx på valenciansk, kan skilte med Europas største palmeskog. Denne er ikke viltvoksende, men er gjennom hundrevis av år dyrket opp etter oasens prinsipper med et nettverk av vannkanaler, og omgir Elches gamleby fullstendig. Elche framstår dermed som en usedvanlig grønn by i en ellers nedbørsfattig del av landet, og «Middelhavets oase», som er byens slagord, er således høyst passende. Her skulle jeg tilbringe noen dager, og palmeskogens forskjellige deler var naturligvis hovedattraksjonen. Det falt seg naturlig å bevege seg langs breddene av den lille byelva El Vinalopó til å begynne med. Først nordover – deretter sørover.
Sett med norske øyne er vel byelva El Vinalopó mer som en bekk.
Elva som er over åtte mil lang starter som ferskvann, men ved Elche har vatnet blitt såpass saltholdig at ikke hva som helst kan dra nytte av det. Palmer, som tåler vann med en del saltinnhold, er derimot godt egnet. Ettersom det sentrale byområdet med gamlebyen var det vesentlige for meg, snudde jeg etter hvert og gikk sørover. Bruene over elva var mange – både gamle og nye, vakre og ikke fullt så vakre. Nok drikke hadde jeg heldigvis tatt hensyn til, da det var meldt 27°C. Verre var det med solkrem denne varme februardagen.
Så var det på tide å ta seg inn i palmelunden. Den kommunale delen strekker seg som en park langs østsida av elva med et usedvanlig vakkert turistkontor i den ene enden, praktisk nok. Sollys og harde skygger gjorde imidlertid betingelsene for fotografering vanskelige, men det var mye å se. I dammer og fontener holdt svaner, ender og duer til. Tok en kikk på ei gammel mølle, der de eldste delene visstnok er fra middelalderen. «Egget» og «Tårnet» var også særegne bygninger – om enn av nyere dato.
En del av Europas største palmeskog sett fra tårnet av byens katedral dagen i forveien.
Palmeral de Elche
Elches palmelund («palmeral»), ofte kalt palmeskog, er en kunstig oase som omslutter det historiske byområdet i Elche, sør i Alicante-provinsen, og er av andalusisk opprinnelse. Den består av 67 «huertas» (frukt- og grønnsakshager) og inneholder godt og vel 45 000 daddelpalmer fordelt på 144 hektar.
Palmelunden er et eksempel på innførsel av en ny type lønnsomt jordbruk. Oase-jordbruket ble introdusert i Europa under den islamske okkupasjonen av Iberia-halvøya, og i Elche er den originale formen bevart til dags dato.
Palmeral de Elche utgjør Europas største – og verdens nordligste – palmeskog. Det er verken en naturlig skog eller en kunstig eksotisk hage. Det er et jordbrukssystem av arabisk opprinnelse basert på oasens logikk. Alle de seinere kulturene i Elche har fortsatt med å utnytte dette jordbrukssystemet.
Palmetrærne har blitt et symbol på byen Elche og et identitetsmerke for innbyggerne. På 1600-tallet ble et bilde av en romersk jordmor med en hvit palme tilføyet byens våpenskjold. Daddelpalmen er dessuten et selvfølgelig innslag i byens tradisjonelle feiringer.
Noen studier antyder at palmer kan ha eksistert i Sør-Europa siden tertiærperioden, men ingen fossile bevis for dette er funnet til nå. I Elche-området ser det ut til at palmen er blitt innført av mennesker, og forskere peker da på fønikerne eller kartagerne.
På samme tid, i det første århundre e.Kr., beskriver den romerske forfatteren Plinio d.e. tilstedeværelsen av palmer langs hele kysten av Hispania. Det mest kjente arkeologiske beviset i Elche er iberisk lokalt tilvirket keramikk fra det første eller andre århundre e.Kr. Dekoren på denne keramikken viser palmen brukt i religiøse ritualer eller tilknyttet en bevinget guddom.
Kilder: UNESCOs verdensarvkonvensjon og palmeralmuseet i Elche.
«Egget» ble opprinnelig bygd til en utstilling i 1946, og huset byens arkeologiske museum fram til 1984.
Før jeg kunne besøke palmeralmuseet litt øst for den pittoreske gamlebyen måtte jeg vente på museets gjenåpning etter siestaen. Det passet i grunnen bra med en pause, da sulten begynte å melde seg. Og hva var vel mer naturlig enn å slå seg ned på en upretensiøs restaurant med uteservering i gamlebyens midte – et steinkast unna Basílica de Santa Maria?
La Basílica de Santa María – byens katedral, er bygd på ruinene av en moske.
Palacio de Altamira, ikke langt unna katedralen, har hatt forskjellige funksjoner opp gjennom tidene.
En oase i Europa
Det er oasen som er modellen for palmelunden i Elche. I dette jordbrukssystemet spiller palmene en essensiell rolle pga. evnen de har til å tilpasse seg tørre områder, lite nedbør og et saltholdig jordsmonn. Jorda blir tilført brakkvann fra Vinalopó-elva vha. et nettverk av kanaler. Palmetrærne har en rekke gunstige egenskaper: De tiltrekker seg fuktighet, beskytter avlingene mot vind, gir skygge og reduserer høye lufttemperaturer, fordamping og saltinnholdet i jorda.
Vannet blir drevet gjennom irrigasjonskanalene vha. tyngdekraften, akkurat som i naturlige vassdrag, og nettverket av kanaler har helt siden al-Andalus-perioden gitt forutsetninger for et intensivt jordbruk. Systemet har vedvart helt fram til i dag. Palmelunden i Elche, som kan minne om oasene i Midtøsten og Nord-Afrika, har tiltrukket seg geografer, botanikere, forfattere, osv. i hvert fall siden 1400-tallet. Den største utbredelsen hadde palmelunden på 17- og 1800-tallet.
Palmen som art er millioner av år gammel. Den er egentlig ikke et tre, siden den ikke har noe trevirke. I botanisk forstand er palmen en urt! Stammen består av en solid struktur av vegetabilske fibre, noe som gjør den svært bøyelig og motstandsdyktig mot vind. Daddelpalmene i Elche kan bli opp mot 30 m høye og nå en alder på 250-300 år. På verdensbasis er det ca. 3000 arter, men i Elche er det daddelpalmen som er den dominerende.
Befruktningen av palmene i Palmeral de Elche skjer vha. håndpollinering. Dette har tradisjonelt vært en oppgave for våghalser, da en må klatre opp og ned stammene for å kutte pollenholdig hanblomster og for å bestøve hunblomstene med disse.
Tradisjonen med å vifte med hvite palmeblader i opptog på palmesøndag er lang – første gang dokumentert i 1371. Likeledes bruken av slike som råmateriale for kunstferdig håndverk. Tidligere ble palmebladene lagt i bløt i mørke avlukker tre uker før palmesøndag slik at de bleknet, men i vår tid med tilgang på blekemiddel er prosessen ikke så langvarig. Den dag i dag er Spanias kongefamilie og paven i Roma mottagere av flettede hvite palmeblader, som blir overlevert fra Elche før påske.
Kilde: palmeralmuseet i Elche.
Irrigasjonskanalene danner et finmasket nettverk av rennende brakkvann fra Vinalopó-elva.
Å besøke palmeralmuseet, etablert i år 2000, var en selvfølge, men å prosessere all informasjonen var umulig, så det ble å avfotografere plansjene jeg syntes var av interesse, og lese gjennom på et seinere tidspunkt. Av det som var utstilt, syntes jeg kanskje kunsten som var laget av hvite palmeblader, og som det er tradisjon for at både den spanske kongefamilien og paven i Roma bærer på seg i den katolske påskefeiringa, var mest interessant.
De privateide huertos (frukthagene) ligger på rekke og rad. Mange er åpne for besøk, mens noen er avstengt. Jeg fulgte i grove trekk ei løype som i hovedsak gikk langs gater og gangveier («The outstanding palm tree route») med korte avstikkere inn i frukthagene. Sitrontrær, fiken- og daddelpalmer var det mange av. Vannet i irrigasjonskanalene rant som små bekker gjennom lundene. Så nærmet jeg meg turens høydepunkt – praktanlegget Huerto del Cura. Etter å ha betalt litt over fire euro var jeg inne.
I mange av frukthagene dyrkes det sitroner i rikt monn.
Huerto del Cura
Huerto del Cura, erklært som «nasjonal kunstnerisk hage» i 1943, har et areal på 12 000 m². Her finnes et bredt utvalg av middelhavsplanter og tropiske planter, arrangert på en harmonisk måte for å skape en stemning av ro og hvile. Palmetrærne er naturligvis her som ellers de mest framtredende.
En utsøkt samling palmer og kaktuser fra alle verdenshjørner, med mange varianter som har blitt tilpasset det lokale klimaet, kan en nyte synet av. I tillegg blir det kultivert spanske middelhavsarter som sitrontrær, appelsintrær, granatepletrær, johannesbrødtrær og kinajujubetrær i Huerto del Cura. Det har dessuten over tid blitt tilført en mengde vakre planter fra subtropiske strøk.
Juvelen i kronen er likevel imperiumspalmen (Palmera Imperial), særlig fordi den er så sjelden. Dette er en unik daddelpalme med sju kraftige «greiner» som går ut fra den nederste delen av stammen og strekker seg oppover som en bukett. Symmetrien gir den en spesiell skjønnhet, og gjør den til en eksepsjonell palme blant palmer. Den er oppkalt etter, og dedikert til, keiserinne Elisabeth av Østerrike («Sissi») som besøkte palmelunden i 1894.
Kilde: VisitElche.com
Den praktfulle botaniske hagen Huerto del Cura er et anlegg av nasjonal verdi.
Det var nærmest som å komme inn i Edens hage. Stier buktet seg langs rennende vann, rundt fontener og dammer, mellom alskens vekster og forbi benker, byster og statuer. I noen av dammene svømte det fisk. De naturlige duftene lar seg derimot ikke beskrive. Huerto del Cura er selvsagt også en del av verdensarven selv om denne parken ikke har noen større funksjon som spiskammers. I løpet av dagen hadde det skyet over, og varmen ble mindre påtrengende. Dessuten ble fotoforholdene bedre.
Byste av keiserinne Elisabeth av Østerrike (1837-1898) som besøkte Elche og Huerta del Cura i 1894.
Imperiumspalmen er hagens største stolthet.
Et vell av mexicanske kaktusarter.
Som en Edens hage.
Det er bestandig greit å ha litt informasjon å støtte seg på.
Ferden fortsatte langs «palmeruta» på veier og stier. Enkelte palmer hadde grodd på en slik måte at de hadde fått et uvanlig eller merkelig utseende – og disse hadde pådratt seg egne kallenavn, som pipa, kobraen, oksen, katapulten og skruen. Siste del av ruta var litt dårlig merket, så GPS-en og brosjyren måtte fram noen ganger. Endte opp i gamlebyen igjen, der jeg kom forbi en svær replika av Dama de Elche – et unikt arkeologisk funn utenfor Elche. Det hele ble avsluttet med en kald «pinta».
«Oasis Mediterráneo» – Middelhavets oase – er byen Elches slagord.
To andre kulturskatter
Damen fra Elche
(Spansk: Dama de Elche, valenciansk: Dama d’Elx) er en 56 cm høy byste av kleberstein, oppdaget i 1897 under en arkeologisk utgravning i La Alcudia et par km sør for Elche. Bysten er stilt ut i Spanias nasjonalmuseum for arkeologi i Madrid. Bysten er kjent som en iberisk artefakt fra det 5. eller 4. århundre f.Kr., men håndverket antyder en sterk hellenistisk påvirkning. Ifølge The Encyclopedia of Religion antas Damen fra Elche å ha forbindelse med Tanit, Kartagos gudinne og beskytter.
Mysteriespillet fra Elche:
(Spansk: Misterio de Elche, valenciansk: Misteri d’Elx) er et spansk mysteriespill om Jomfru Marias død, himmelfart og kroning. Verket er fra middelalderen, og siden midten av 1400-tallet har spillet blitt framført i Santa Maria-basilikaen og i gamlebyens gater i Elche.
Mysteriespillet er et levende vitnesbyrd om europeisk religiøst teater fra middelalderen. Mer enn 300 frivillige tar del i forestillingen som tiltrekker seg hele byens befolkning når spillet går av stabelen hvert år 14.-15. august.
I 2001 ble verket innskrevet på UNESCOs liste over menneskehetens immaterielle kulturarv.
Kilder: Venamicasa.com og Wikipedia.org.
En svær replika av den nesten 2 500 år gamle iberiske bysten «Dama di Elche» står på et av byens torg.
Tags: eksotisk turmuseumtematisk stiverdensarv