# 689 • 30. – 31. mai 2024
Dag 1 (av 2):
Info
- Start: 21:45
- Framme: 0:20
- Starttemp.: + 15°C
- Vær: Delvis skyet / sol → overskyet. Vind mot natt.
Som manna fra himmelen
Nok en gang ankom jeg det gamle handelsstedet Rørøy på østsida av Vega seint på kveld med hurtigbåten fra Brønnøysund. I år ville jeg holde meg på innersida av øya og legge turen 7-8 km sørover, via grenda Kjul. Hovedmålet for turen var nemlig å ta meg opp på den 278 m høye Kjulsveten – en markant fjellrygg som strekker seg på kilometervis fra nord til sør, og er synlig på flere mils avstand.
En bil stoppet, og jeg ble tilbudt skyss av en ung mann, hvilket jeg takket nei til. Jeg anser disse vandringene over øya som en vesentlig del av turopplevelsen. Det handler liksom ikke bare om å komme fortest mulig fram. Hyggelig var det uansett. Jeg hadde fått nyss om en gapahuk ved den lille Rørøyfossen, nederst i Fersetelva (Vegas største vassdrag) og var spent på om jeg kunne få øye på den. Det gjorde jeg. Ikke at det var aktuelt å besøke den på denne turen, men kanskje i forbindelse med kommende turer.
Gapahuken ved Fersetelva ligger kun et steinkast unna Kjulsveien.
To rådyr hastet i skjul et stykke foran meg, før veien bikket nedover mot den vakre grenda Kjul med sine langstrakte åkrer mellom hav og fjell. Jeg hadde kun vært her med bil før, så langt tilbake som på midten av 1990-tallet, så dette var i praksis nye trakter for meg. På Nordkjul visste jeg at det skulle befinne seg en gammel bautastein, lokalt kalt «Spåa» (spøet). Og ganske riktig, en flott bautastein viste seg i veikanten ved det første huset en kommer til.
«Spåa» er en rundt tusen år gammel bautastein som vitner om lang tids bosetning.
Også på Tjøtta finner vi en bautastein med navnet Spøet, og både Kjul og Tjøtta gjør hevd på at det er nettopp deres spø som inngår i det landskjente sagnet om Helgelandsfjellene. Hvem som har rett skal være usagt, men det er i hvert fall snakk om et gammelt bakstredskap som skal ha tilhørt Lekamøya, og som hun kastet fra seg under flukten fra Hestmannen ei sommernatt for lenge siden. Ifølge Vega bygdebok, Vol. 3 lå bautasteinen på Kjul lenge jevnet med jorda, før den i 1971 ble gjenreist.
Nord-Kjul.
Nord-Kjul var tilbakelagt, og en kilometer lenger sør ble også husene på Sør-Kjul passert. Gårdsbruket Sandmo hadde gjennom 15 år et populært gårdsbakeri, før virksomheten ble avviklet i 2021. Dessverre fikk jeg aldri besøkt bakeriet, men hadde det fortsatt vært i drift, skulle jeg lagt inn et besøk i morgen.
Sør-Kjul
Den asfalterte veien opphørte, og videre sørover var det grusvei. På denne turen hadde jeg ikke noen eksakt formening om hvor jeg burde slå opp teltet, men jeg så vel for meg at et av de små nesene som stikker ut i havet kunne være aktuelle. Men etter å ha tatt meg langs en åker nedover mot Langhalsan, et av stedene som aspirerte til teltplass, kunne jeg konstatere at stedet var overgrodd med høyt gress, og dermed uegnet for telting. Dessuten var det en sur vind her ute som gikk gjennom marg og bein.
På vei mot nye turopplevelser.
Gresset er høyt og vinden frisk – men vakkert er det like fullt nå ved midnatt.
Siden det var fjære sjø tok jeg snarveien over fjæra innover mot skogkanten igjen i håp om å finne meg en mer brukelig – og lunere – plass. Plutselig lyser ei hvitmalt grillhytte mot meg, skjult av den mørke skogen på tre kanter – men ikke mot sjøen! I alle dager! Men var den låst eller var den åpen? Det ville jeg snart få svar på. Få minutter seinere kunne jeg åpne døra på grillhytta, som jeg forsto var tilgjengelig for allmennheten. Dette var nærmest som «manna fra himmelen» akkurat når jeg trengte det!
Ei åpen grillhytte dukker opp når man trenger det som mest.
I hvert fall en av benkene var både lang og brei nok til å fungere som seng. Primus, vannflasker og mat kom opp av sekken, og det samme gjorde hodelykta, siden det var ganske så mørkt innendørs. Men hytta ga ly for vinden, og det var noe jeg verdsatte høyt akkurat nå. Det var uaktuelt å tenne opp i grua, siden det var så seint. Etter å ha spist meg mett, var det i grunnen bare å ta kveld. Skulle jeg komme meg opp på Kjulsveten og nå hurtigbåten fra Rørøy 8 km lenger nord, måtte jeg opp tidlig.
Dag 2 (av 2): Kjulsveten
Info
- Start: 9:00
- Framme: 10:30
- Tilbake: 12:35 (grillhytte) / 15:40 (Rørøy)
- Starttemp.: + 15°C
- Vær: Overskyet. Vind. Litt tåke rundt toppen. Regn på tilbaketuren mot Rørøy.
På rett kjøl
Kom meg opp i åttetida, og en time seinere var jeg på farten. Etter en mai med mye sol og uvanlig høye temperaturer, var det i grunnen et behagelig turvær på månedens siste dag med en overskyet himmel og en jevn bris. Utgangspunktet for toppturen er lett å finne, da det er satt opp skilt ved veien. At det gjøres en formidabel jobb av frivillige med å holde merkinga av turstiene på Vega i god hevd har jeg visst lenge, og stien oppover mot Kjulsveten var i så måte intet unntak.
En beveger seg først i kanten av noen rullesteinfelt, før stien snor seg stadig mer sørover og oppover. For en stor del er terrenget snilt, men et par steder må en ty til enkel klyving. På 140 meters høyde deler stien seg. En kan da velge å gå Hestskardet videre sørover, først i flatt lende og så nedover mot Hestvika sørøst på Vega. Men skal en opp på Kjulsveten er det bare å gyve laus oppover ei bratt li, der det enkelte steder er lagt ut tau for å holde seg fast i.
Ingenting å klage på her.
En ny dag med nye muligheter et sted på Helgelandskysten.
Godt skiltet og godt merket.
Gamle rullesteinstrender finner en både på yttersida og innersida av Vega.
På snaufjellet tok vinden adskillig mer, og oppe på toppen blåste det såpass at både jakke og lue måtte på. Det skyete været tok til dels form av tåkeskyer som kom og gikk, og de høyere Vegtindan i vest var bare sporadisk synlige den tida jeg oppholdt meg her oppe. I klarvær skal både Lovund og Træna være innen synsvidde, men absolutt ikke i dag. Konstaterte at den gode gamle boka i toppvarden var byttet ut med digital registrering som en kan gjøre på ei nettside med det velklingende navnet «Vegatur».
På rett kjøl.
Kjul kommer av norrønt kjǫlr og betyr kjøl, dvs. bunnkonstruksjonen av et skips midtlinje. Et eller annet trekk ved dette området må ha minnet om en kjøl på et skip, og det er vel ganske innlysende at det er snakk om den langstrakte bergryggen som strekker seg langs østsida av Vega som har gitt assosiasjoner til et hvelvet skip med kjølen opp. Navnet på bergryggen har altså vært Kjǫlr, seinere Kjul. I neste omgang har så denne «Kjølen» gitt navn til gårdene nedenfor. (Kilder: O. Rygh og SNL.no.)
Nordover.
Toppen er nådd, men noen skrivebok i toppvarden finnes ikke.
Kjulsveten – til verge og vern
Fra Helgeland Museum (Kulturpunkt.no):
Kjulsveten var del av et «vetesystem» som ble utbygd i Håkon den godes tid (ca. 933 til 961) En vete var del av et varslingssystem for å varsle om ufred eller fiender i landet. Det var også en beskjed om å samle alle våpenføre menn for å møte inntrengeren. På toppen ble det lagret brennbart materiale og det var en vaktordning på 24 timers bolker der lokalkjente, frie og våpenføre menn måtte stå vakt.
Det tok ca. sju dager å tenne alle vetene fra sør til nord i landet når beredskapen var på topp. Systemet med vetene ble opprettholdt frem til 1814.
Kjulsveten var synlig for hele Vega, bortsett fra yttersida. De hadde god utsikt nordover og sørover i skipsleia og det ble spesielt holdt utkikk etter angrep sørfra, men også mot nord der det kunne komme plyndringsraid fra russere eller kvener. Kjulsveten var knyttet opp til veter på Vetfjellet på Alsten, Hornsveten i Velfjord og Heilhornet, Lysingen og Veten på Hamnøyfjellet.
På midten av 1600-tallet var det hyppige konflikter med Sverige og det ble utbygd et soldatlegdsystem. Vetesystemet ble rustet opp og det var høy beredskap. Det var en kaptein Børge Juul som var utstasjonert på Vega for å organisere militærvesenet der. Han holdt til på Vika der han hadde lett tilgang til Kjulsveten og de som kom etter ham fortsatte å være utstasjonert der.
Vikatinden i vest med grenda Vika nedenfor, der vardevakttjenesten på Vega var organisert fra.
Mot grenda Floa og Floavatnet i nord.
Floaksla i nordvest ligger inntullet i skyer.
Sørover.
Nordøstover mot Kjul.
Kjulsveten ble trolig etablert på 900-tallet, og inngikk i et forsvarssystem som var operativt til 1814.
Østover mot øya Ylvingen med Høyholmstindan og Andalshatten i bakgrunnen.
Etter en time med hvile og pakking i grillhytta tok jeg fatt på tilbaketuren mot Rørøy. Allerede fra start merket jeg regndråper i lufta – og ganske visst, snart begynte det å regne. Mye gås å se. Sekken, som har vært min trofaste følgesvenn gjennom 28 år siden jomfruturen i Børgefjellet i 1996, synger nå definitivt på siste verset. Etter så lang tids bruk har den blitt overmoden for utskiftning. Siden dette etter alt å dømme var den siste turen med den gamle sliteren, er det bare å takke for lang og tro tjeneste.
Det er regn i lufta på tilbakeveien.
Så var også Kjulsveten besteget.
Tags: bautaforhistoriegeologisagnettopptur-kystveter
