«««# 693 • 1. juli 2024
I toner og ord – et spel om Dolstad kirkes tilblivelse
Med billett kjøpt på nett ankom jeg Vefsn bygdetun akkurat i tide før forestillinga «Å kom’ heim – et musikalsk spel om Dolstad-kjerko» begynte, og måtte dermed ta til takke med de bakre rekker, der utsikten til skuespillerne var svært begrenset. Følgelig ble bildene av så dårlig kvalitet at jeg søkte om å få benytte noen av journalist Håvard Eide i avisen Helgelendingen sine bilder – noe som gikk i orden. Videoene står jeg imidlertid selv for.
Teaterforestillinga i tre akter er ei storsatsing det har blitt jobbet lenge med av lokale krefter og som har latt seg realisere vha. økonomiske midler fra flere hold. Premieren var i går, mens framføringa som nå skulle finne sted var den andre i rekka av totalt fem forestillinger som ville utspille seg i løpet av drøyt 48 timer.
Litt yr er det i lufta da den andre av i alt fem forestillinger går av stabelen på Vefsn bygdetun.
Vi befinner oss på den viktige markedsplassen i Kulstadsjøen – Vefsns historiske nav, kan en vel si – snaut 150 år før noen bymessig bebyggelse begynte å vokse fram vel 3 km lenger inn, ved sjøen nedenfor Mo-gården. Det er det årlige Tiendebyttet, dit kreti og pleti har funnet veien. Det er handel og vandel, liv og røre. Øverst på dagsorden i det lille samfunnet innerst i Vefsnfjorden står ei ny kirke, da den gamle har forfalt og er i en slett forfatning. I begivenhetenes sentrum står kapellan Spentrup og den lokale jenta Ellen Kierstine.
Etter beste evne forsøker fostermora å overtale kapellanen til å inngå ekteskap med Ellen. (Bilde: H. Eide.)
Fra Helgeland Museums nettsider:
Den unge Ellen Kierstine ankommer Tiendebytte sammen med fostermora Maren. Ellen Kierstine er utålmodig og full av liv – det er så mye som må utforskes. Ikke minst søker hun svar på hvem hun sjøl er og hvor hun kommer fra.
Fostermora er sjuk, og har avtalt å gifte bort en uvitende Ellen Kierstine til den nyansatte presten Søren Spentrup. Det blir romantiske forviklinger når Ellen Kierstine først møter Niels, en ung og kjekk tømrer, og samen Herringbotn-Jo, som ser mer enn folk flest.
Fostermora er ikke særlig begeistret for beileren Niels, som Ellen har et godt øye til. (Bilde: H. Eide.)
Ellen er freidig til sinns og ikke redd for å si hva hun mener. Hun taler Spentrup midt imot, og foreslår frimodig den lokale tømreren Niels som byggmester for den nye kirka. Niels har nemlig «gått i lære hos en ekte kirkemester» i Trondhjem, og skal visst være både flink og sterk ifølge henne. Presten fnyser hånlig over forslaget som han synes er fullstendig latterlig. Han vil hyre inn fagekspertise fra rikets hovedstad, København.
Manusforfatteren har lagt inn en touch av lokaliseringsstrid, som helgelendinger av i dag ikke akkurat er ukjente med. Alterneset og Lindset lenger ut i fjorden er i dette teaterstykket to foreslåtte steder for bygging av nykirka, mens noen – deriblant representanter for den samiske befolkninga – vil ha kirka bygd lenger inn i landet. Det ender imidlertid opp med at kirka vedtas bygd på samme sted som den forfalne gammelkirka.
Samene blir til stadighet hetset og truet av bygdefolket. En viktig grunn til dette er den gjengse forestillingen om samenes mestring av trolldomskunster, og at evnene blir brukt i ond hensikt. Det er en utstrakt oppfatning i folket om at samer kan sette gand i både mennesker og dyr, og gjennom dette forårsake ulykker, så vel som sykdom og død.
I den gamle kirka på Dolstad har man lyktes med å sperre inne en del samer, og det gjenstår i grunnen bare å sette fyr på bygningen. Slik vil gudfryktige bygdefolk eliminere både samene og den svarte magien de besitter. Også en ung mann som påstås å være klarsynt og som bærer økenavnet Herringbotn-Jo blir tatt til fange. Hans mor var jordmor under Lisbeth klokkers fødsel, men spedbarnet døde. Lisbeth er overbevist om at dette skyldtes samekvinnens bruk av svart magi.
Samen «Herringbotn-Jo» blir lagt i bakken av klokker Jacob, for deretter å bli tatt til fange. (Bilde: H. Eide.)
Prost Anders Dass, sønn av dikterpresten Petter Dass, ankommer Dolstad. (Bilde: H. Eide).
En eller annen setter så fyr på gammelkirka, og røyken begynner å sive ut. Men så griper prost Anders Dass inn: «Vi har ikke brent en heks eller en trollmann på bål i dette landet på snart førti år» sier han, og ser ut til å mene at heksebrenning og den slags er noe som mer og mer tilhører fortida. Lisbeth med sin innbitte forakt for samene protesterer høylytt, og hevder at det beviselig er mye trolldom her. Prosten gjør seg streng, og befaler at fangene må slippes fri. Og ut kommer de – harkende og hostende av all røyken.
I grevens tid blir samene sluppet ut av den brennende gammelkirka, der de har sittet fanget. (Bilde: H. Eide).
Herringbotn-Jo er selvfølgelig lettet over å ha blitt sluppet fri i siste liten. Det kommer fram at han er på disse trakter for å lete etter søstera si som ble fratatt familien i veldig ung alder pga. fattigdom. Gleden er derfor stor da han finner Ellen etter så mange år – ikke minst for den unge damen selv. For Ellens del, som praktisk talt hele livet har bodd i fosterhjem, begynner brikkene å falle på plass. Hun har funnet seg selv – og hun er også overbevist om at hun har funnet kjærligheten i Niels tømrer.
Publikum legger ut på en knapt 200 m lang spasertur til kirka, der tredje og siste akt foregår.
På seinsommeren 1735 står den splitter nye Dolstad kirke ferdig, litt tilbaketrukket ved Skjervas bredd. Ellen og Niels gifter seg, noe som lenge har ligget i kortene, men kapellan Søren Spentrup ser ikke ut til å bære noe nag i det hele tatt. På denne store dagen er prost og magister Anders Dass tilbake på Dolstad for å innvie den nye kirka. «Måtte kirken tjene dere godt – i hverdag og fest, i gode og onde dager» lyder det fra prekestolen, før prosten med sin malmfulle røst erklærer Dolstad kirke for innviet.
Bruden Ellen blir ledsaget oppover kirkegulvet av sin nylig gjenfunnede bror, Jo. (Bilde: H. Eide).
Anders Dass (1675-1736), slik han er portrettert av en samtidig kunstmaler. (Bilde: Årbok for Helgeland 1986).
Om forestillinga
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke klarte å henge med i absolutt hele handlingsforløpet fra min bakre posisjon i publikum, og noe av innholdet måtte granskes i etterkant, bl.a. vha. avisreportasjer o.l. for å få ordentlig tak på det. Så skal det også sies at det var flere parallelle historier i ett og samme stykke. «En historie fra da kirka ble bygd – om å finne seg selv, trua, håpet og kjærligheten», som det heter i programmet. Var det to ting jeg savnet, så var det en tribune og en forteller.
Men med unntak av disse påpekningene, var «Å kom’ heim» en flott opplevelse. Lyden var meget god og skuespillerprestasjonene like så. Musikken understreket dramaet og intensiteten i stykket. Kostymene må det ha blitt jobbet mye og omstendelig med, fordi det oste 1700-tall av både leg og lærd. Og når man til slutt entret kirka fikk man ikke bare med seg siste akt i skuespillet, men også velklingende toner og sang komponert av Tore Bruvoll og framført av dyktige utøvere.
Fra programmet:
Ideen om et spel på Dolstad har ligget og modnet over flere år. Da Bodø 2024 lyste ut midler gjennom programmet ARCTICulations of Faith, grep vi sjansen og planla en storsatsing. Vi retter en stor takk til alle våre samarbeidspartnere, som gjør dette prosjektet mulig.
På scenen står 45 lokale aktører i alderen 8 – 75 år akkompagnert av syv musikere. Til sammen har vi vært mellom 70 og 80 mennesker i sving for å få produksjonen i havn.
Fra Helgeland Museums nettsider:
«Å kom’ heim» er en krysning mellom friluftsteater og kirkespill i tre akter som utspiller seg på området rundt bygdetunet og Dolstad kirke i Mosjøen. Historien er inspirert av virkelige hendelser og personer, men også av myter og sagn og regelrett dikt og løgn.
Prosjektet samler flere titalls frivillige aktører som sammen med et profesjonelt kunstnerisk team står for iscenesettelsen. Kultur i kirken – Vefsn (KKV) og Mosjøen Byspill AL er prosjektansvarlig, og samarbeider med Helgeland Museum, Vefsn teaterlag, musikklinja MVS, Vefsn kulturskole og Dolstad menighet.
Engasjerte kunstnere
Manus: Ketil Kolstad
Musikk: Tore Bruvoll
Regi: Hanne Brincker
Koreografi: Ada Einmo
Instruktører: Marit Thrana, Julie Valla, Martha Mikalsen
Medvirkende
Miriam Endresen, Oliver Bang Skreslett, David Solvang, Minda Marie Fiskum, Julie Valla, Anders Bertelsen, Sander Konradsen, Elise Myrvoll, Knut Steffenak
Musikere
Tore Bruvoll, Elisabeth Turmo, Carl Ninian Wika, Jøran Hatten, Erlend Bjørnå, Ole Jørgen Røssvoll, Håkon Drevland