# 694 • 2. juli 2024
Toner fra avgrunnen
Allerede dagen etter at jeg fikk oppleve et nyskrevet spel på Vefsn bygdetun, var det klart for et nytt utendørs arrangement – også denne gangen finansiert med midler fra Bodø 2024 – European Capital of Culture. Saksofonisten Håkon William Skog Erlandsen fra Mo i Rana er kjent for å ta med instrumentet sitt til de merkeligste steder, deriblant Mount Everest. Denne ettermiddagen skulle han opptre i Grane.
Korsdalskløven er en canyon like sør for Trofors, omgitt av rolige lier og skjult av skog på alle kanter. Jeg besøkte canyonen for første gang ei sommernatt for et par år siden. Dvs. jeg beveget meg kun langs med kanten av den. Da jeg fikk nyss om at Skog Erlandsen skulle holde konsert nede i canyonen, var jeg snar med å melde min interesse. Fra Grane bygdetun var det satt opp buss, men pågangen var såpass stor at den drøyt 3 km lange strekninga måtte kjøres i flere omganger. Framme ved utgangspunktet bar det oppover lia langs den historiske «Fiplingveien».
Fiplingveien var den kjent som på 1700-tallet, leia forbi Korsdalskløven og Båfjellmosetra.
Skog Erlandsen er en usedvanlig inspirerende person. Ikke bare fordi han er blant Norges fremste saksofonister og har turnert Europa rundt halve livet, eller fordi han har spilt i grotter, på isbre, til havs og to ganger på toppen av Mount Everest. Nei, også fordi han har kjempet personlige kamper mot tvil, manglende anerkjennelse og kroppslig forfall. Kamper han har kommet seirende ut av ved å sette seg skyhøye mål, og gjort alt som har stått i hans makt for å oppnå dem.
I denne turrapporten har jeg valgt å tone ned min egen turopplevelse til et minimum. I stedet lar jeg Håkon fortelle om sin nærmest utrolige reise fra en anonym tilværelse i Ytteren skolekorps til å spille virtuose saksofon-soloer foran titusener av begeistrede mennesker og klatre til topps på verdens høyeste fjell med instrumentet sitt på slep. Men ved å bryte ut fra de bakre rekker har han også fått merke den norske janteloven. Teksten i det følgende er basert på et radioprogram sendt på NRK P2 i 2023.
Nystekte sveler.
Saksofon på Everest
Håkon befinner seg godt inne i dødssonen, altså over 8000 moh., der luftas oksygeninnhold kun er en tredel av hva det er ved havnivå. Kun makkeren hans – en sherpa fra Nepal – er med. Vi er på dag 39 av ekspedisjonen, det er iskaldt, sterk vind, bratt og farlig. Sekken har laget hull i huden flere steder på ryggen og selv om han har inntatt te og nudler er Håkon frossen og trett etter nærmere førti timer uten søvn. Så kommer han på den gode gamle OL-floka.
Så der står jeg, i tretti minus, helsikes høyt opp på fjellet og synger «Vi slår en god gammeldags floke, så hopper vi opp og ned» til sherpaens store forundring. Men det funker. Det er smertefullt, men jeg vet at for hvert skritt jeg tar, kommer jeg nærmere målet. Et mål som handler om langt mer enn å bestige verdens høyeste fjell.
I snart førti døgn har jeg båret på noen ekstra kilo – en saksofon! Og på toppen skal jeg spille en melodi som jeg har komponert på veien. Hvis jeg får lyd i denne saksofonen da. Å herregud så pompøst, tenker du kanskje. Joda! Men det skjer noe med deg når du oppdager ditt eget potensiale. Når du faktisk begynner å tro på deg selv. Fuck janteloven, sier jeg. Og det sier jeg gjerne til den lubne, bleike korpsgutten som aldri får så mye som et lite blikk fra jentene. Førr han va’ eg!
En korpsgutts erkjennelse
Det er jo ingen ukjent stereotypi, at på skolen så blir de høye kjekke sportsguttene kjapt de som legger lista, mens de som spilte i korps, pugget geografi – nerdene om du vil – må føye seg. Og der hadde du meg. En småtjukk liten gullgutt med saksofon mellom hendene. En som hadde valgt bort idrett til fordel for musikk. Jeg så ingen grunn til å leke atlet når jeg kunne dyrke et talent som allerede lå der. Men jeg slet lenge med å akseptere at jeg spilte i korps.
Det var mer populært å være toppscorer for et lokalt fotballag for gutter 14 år enn da jeg spilte solo i Barcelona-katedralen på samme tid. Jeg syntes det var så leit å ikke bli anerkjent i noe, bare fordi det ikke var definert som populært eller kult. På ungdomsskolen kalte de meg for «Lille-Håkon». Men de prisene jeg fikk som ung musiker, mulighetene og turneene som jeg fikk være med på i inn- og utland ble aldri applaudert, slik sportsprestasjoner ble.
Jeg skulle da heller ønske at jeg var høyere, og flinkere i sport – og populær blant jentene. Men det var en stemme i meg som sa at jeg ikke skulle gjøre som alle de andre.
Folk finner seg til rette rundt omkring i god tid før konserten begynner.
Skal du gjøre noe, gjør det skikkelig
Selv om jeg slet med å akseptere den stien jeg skulle følge, så lærte farsan meg noe viktig. Skal du først gjøre noe, så gjør det skikkelig. Dette har nok definert meg mer enn det jeg er klar over. Da jeg begynte på musikkonservatoriet i Tromsø tok jeg en avgjørelse. Skal jeg først virkelig bli saksofonist, så skal jeg pinadø prøve å bli en av de beste saksofonistene i verden. Og i et miljø med medstudenter og mentorer som forsto, anerkjente og støttet min målsetting, så var det bare å kjøre på.
I andre land som f.eks. USA hadde folk kanskje ikke hevet øyenbrynene engang av slike ambisjoner. Men når man er fra Mo i Rana tror jeg mange er enige om at oddsen for suksess kanskje ikke roper like høyt. Vi kan nok si hva vi vil om Norge og janteloven, men den som ikke anerkjenner at fenomenet lever livets glade dager er nok blind på mer enn begge øynene.
Jeg skulle ut i verden! Musikk er et internasjonalt språk, og der ute ble jeg tatt imot med mye åpnere armer enn hva Norge – og spesielt Nord-Norge gjorde. Da jeg opptrådte i utlandet var ikke lenger mine mål og ambisjoner noe som folk tvilte på. Det var snarere ei forutsetning for å bli tatt seriøst. Jeg var lei av å overbevise folk om at mitt talent hadde livets rett. Endelig skulle jeg føle meg sett, i motsetning av hvordan jeg ble tatt imot tidligere.
Å drømme er en drivkraft man ikke får kjøpt for penger. Din drøm er din eiendom. Ingen burde si noen ting på den eller prøve å moderere den. Men jobben om å realisere den – den må du gjøre sjøl!
Toner fra Håkon Erlandsens saksofon begynner å sive opp fra avgrunnen.
Epic Sax Guy
Mange tror nok at musikk handler mye om flaks og tilfeldigheter, men nei. Veien til toppen handler om å skjerpe ferdighetene og kunnskapen. Og jeg har ofret mye for å nå mitt mål. Men dæven så gøy det er når ting klaffer.
Jeg husker jeg var på europaturne med et internasjonalt storband som en av de 16 fremste ungdomsmusikerne i verden. Vi spilte på North Sea Jazz Festival. Og følelsen av å stå foran flere titusen mennesker og bare dose på med verdenseliten… Herregud, så sykt deilig! Jeg hadde siste solo på konserten, og når siste tone var spilt med Luis Diego Bonilla som dirigent, husker jeg jubelen fra publikum. Altså, det var flere folk som jublet for meg der enn det bodde mennesker i Mo i Rana.
«I’m goin’ places», det var det jeg tenkte. Det å reise på turne rundt omkring i Europa ble nå mer en vanlig jobb enn kun happenings. På jazzfestivaler, spennende konserter og som popsaksofonist. Vet du… livet det smilte fra øre til øre.
Det å ha vært gjennom så mange timer med øving, lange timer med terping på teknikk og teori… ja, det har tatt 15 år av mitt 33 år lange liv. Er det egentlig verdt det? Ja, det er det. Å stå på en scene framfor flere tusen mennesker og styre showet og lage liv – og få folk til å nå et euforisk stadium, det er nok kanskje den feteste jobben man kan ha i hele verden.
Og ikke minst, som en kontrast til å være han «Lille-Håkon» – en usikker, snill, beskjeden type, gjemt på andre rad i Ytteren skolekorps – sto jeg nå faktisk fremst på scenen. Stor og stilig – og til og med populær blant damene. Og stolt over å tørre å si at jeg stolte på min egen drøm.
Men som med medaljer flest, så har også denne ei bakside. Når jobben din er å lage fest ca. 200 dager i året, ja, da blir det mye fest. Stereotypen om sliten alkoholisert jazzmusiker var nå noe jeg ikke bare hadde hørt om, men noe jeg var i ferd med å bli.
Ekstrem livsstilsendring og dypere selvinnsikt
Med et høyt alkoholinntak over tid og en stadig dårligere fysisk form, skuffer han både seg selv og sine nærmeste. Ei endring måtte til. Og da ei endring så heftig at han ikke kunne tillate seg å fortsette sånn som han hadde gjort til nå. Håkon begynner likegodt å trene seg opp til «world’s hardest competition» – extreme triathlon. I løpet av få år klarer han – ved siden av å være profesjonell musiker – å bli semiprofesjonell ekstrem-triatlet.
Hygge og alkoholinntak var godt og vel halvert, og jeg la da merke til at denne livsstilen som musiker og atlet ga meg mye mer enn bare å stå opp fyllesjuk i en ny by. For om jeg nå var på europaturne, så kunne jeg springe i Alpene eller svømme i Gardasjøen, kontra det å sove på Gardermoen eller spy på Heathrow. Så denne komboen ga meg mye mer meining som musiker, og musikken ga meg masse energi til idretten. Det var jo en vinn-vinn-situasjon.
Men det som er mest spennende med å gjøre noe nytt, som å hoppe i vannet og tørre å svømme fra den trygge brygga, er at plutselig så finner du ut at du er jævla god til å svømme. Og da kommer mulighetene som du ikke ante finnes. Og det var da ting virkelig eskalerte. For den dagen fikk jeg en telefon – en telefon som endret alt.
Tåkeheimen – en lifechanger
Etter en liten rehab hos ho mamma og han pappa pluss et par gode år med trening og konkurranse, så skjedde det som MÅ skje når en tør å tråkke nye stier: Nye muligheter presenteres. Og man blir satt i en posisjon om å ta vanskelige valg. Skal jeg tørre å prøve noe nytt? Eller skal jeg fortsette med det komfortable? Slike veiskiller tror jeg vi er mange som har stått framfor, og de dukker stadig opp.
Det som er rart i slike situasjoner er at jeg merker hos meg, så er det frykten som rår. Ikke frykten for at det skulle gå helt skeis om jeg prøvde meg på noe nytt, men frykten for hva jeg går glipp av om jeg ikke tør å prøve. Altså FOMO – fear of missing out. For jeg har merket flere ganger i livet at det er bedre å angre på noe du HAR gjort enn noe du IKKE TURTE å gjøre.
Og det skjedde da Hanne, ei dame som representerte ei veldig lita bygd på Helgelandskysten, ringte meg og sa: «Hei Håkon! Du, vet du, vi har et problem.» «Ja vel, Hanne, hva er problemet?» «Vi skal arrangere en konsert på Norges minst tilgjengelige turistforeningshytte, men vi finner ingen musikere som er spreke nok.» Oi oi oi, tenkte jeg, ha ha, herregud! Nå står jo planetene på rekke og rad, englene synger i kor og skyene åpner seg og hele pakka. «Vet du hva? Hanne, I’m in!»
Jeg pakket sekken med saksofon, konsertklær, mat, drikke, data, miksebord, anlegg, 50 m slengledning, olje, bensin og et aggregat, og gikk opp til Tåkeheimen (1073 høydemeter over havet) for å spille konsert. På folkemunne så gikk det gjetord om at det endelig skulle bli konsert der oppe, så flere hundre tok den seks timer lange turen til Tåkeheimen for å se på. Og det ble helt magisk!
Jeg har nå godt og vel 3000 opptredener i min ryggsekk, og jeg kan med trygghet si at denne her var den som betydde mest. For det å stå framfor et folkehav på North Sea Jazz Festival i Rotterdam til snaue 200 personer på toppen av Svartis-breen på Helgeland… ja, vet du, det er en vanvittig kontrast. Men det som var så spesielt her var naturen. Naturen var selve scenen. Den skapte en magi mellom meg og publikum.
Vi delte et øyeblikk hvor tida sto stille. Noen satt med øynene igjen, noen med tårer og noen med smil. Et øyeblikk hvor jeg innså hva min rolle i verden faktisk er. Og det er akkurat dette her: Musikk, natur og opplevelser. Derfor finnes jeg. Nysgjerrig og opplyst etter denne konserten, så måtte jeg bare utforske mer av denne ideen. Jeg spilte på fjelltopp etter fjelltopp, i grotte og på hav. Overalt hvor det var natur var jeg ofte å finne på merkelige plasser – med saksofon.
Og til slutt tenkte jeg – for tredje gang i mitt liv: Ja, skal jeg fortsette med dette her, så må jeg gjøre det skikkelig. Jeg ville ha hele verden som arbeidsplass, og bestemte meg for noe skikkelig. Jeg skal klatre det høyeste fjellet på alle kontinent i verden, og på vei opp på hvert fjell så skal jeg komponere musikk, inspirert av naturen, folkene og opplevelsene mine på veien. Og på hver fjelltopp så skal jeg spille så mye som det er menneskelig mulig å gjøre.
På toppen av verden
Tilbake på Everest står det kun Hillary Step igjen mellom meg og toppen. En smal rygg vi skal over, hvor det går 4000 meter rett ned i Tibet på den ene sida og 3500 meter rett ned i Nepal på den andre sida. Uten tvil en seksjon jeg har gruet meg masse til. Men akkurat denne traseen, den har jeg også forberedt meg mentalt på i lang tid. Det er dødstungt, men toppen kommer nærmere og nærmere, og nå er det ingen tvil om at jeg kommer til å nå den.
Det er nesten 30 minus og jeg hører begge lungene mine pipe fordi de er så utslitte. Men nå er vi framme. Jeg ER her! Og jeg kan endelig speide utover «absolutt hele verden». Og på dette tidspunktet så er det ingen i verden som er høyere enn meg med begge føttene plantet på jorda. Absolutt ingen! Lille-Håkon, korpsgutten fra Mo i Rana, på toppen av verden. Og for første gang på veldig mange timer kan jeg endelig sette meg ned og nyte… bittelitt.
Men så er det bare å komme seg på jobb, for her skal det presteres. Jeg pakker opp saksofonen og gjør meg klar til å spille. Jeg har reist i flere måneder for å komme meg hit, og ofret så mye. Penger, relasjoner og det vanlige livet – og masse, masse tid. Og alt det skal nå komme ut gjennom EN saksofon. Jeg legger leppene mine på munnstykket, fullt vitende om at de kommer til å fryse fast. Jeg trekker det lille jeg har av pust igjen – og blåser.
Men det kommer ikke ut en eneste lyd. Det er bare et «pfhhh». Det er ikke en glose i verden som kan beskrive det jeg føler. Jeg prøver igjen. Fortsatt ingenting. «Come on, Hakon», roper han. «Come on, Hakon», roper Tenzing, klatrebuddyen min, og jeg prøver igjen. Så kommer det. En utrolig skjør melodi, påvirket av pustebesvær og med slurvefeil pga. frostskader. Så kommer det en melodi som er verken er glad eller trist, men majestetisk og respektfull i sitt rette element.
Der oppe så låt det helt forferdelig, det er jeg den første til å innrømme. Men tenk på alt som ligger bak. Det er nettopp det jeg brenner for. For det handler ikke om kvaliteten på det man tror man skal prestere på 8848 moh. Det handler om reisen. Min reise, din reise, alle sin reise – uavhengig av mål, meining, hvordan reisen har vært, er, eller kommer til å bli.
Jeg var verken den kjappeste eller treigeste på Everest – eller den første eller den siste. Men for min del er det øyeblikket på toppen – et høydepunkt på en reise som jeg er stolt av, og som jeg gleder meg til å fortsette. Mitt mål, mitt Everest er ikke nådd før du som lytter kan komme til operaen i Oslo og høre på stykket «Seven Summits», se bilder, video og bli med på reisen derfra.
Og det er det min reise handler om: Motivere og inspirere andre til å finne SITT mål. Sitt Everest, sin symfoni eller sin utfordring – og tørre å gå for det. Jeg synes ikke det er feil å satse stort, tørre å være ambisiøs og «dra litt på». Det skal ikke være en motreaksjon mot janteloven, for den driter jeg rett og slett i, men det skal være en inspirasjon til å tørre å tenke annerledes.
Og så lenge man tør å gjøre ting skikkelig, nøye, seriøst og med sunne verdier, så er alt som står mellom oss og selve målet kun hardt arbeid – og en SYKT… FET… REISE.
Kilde: NRK P2: Sommer i P2 (11.08.2023) som ligger på håkonerlandsen.no