# 699 • 1. – 5. august 2024

Dag 1 (av 5):

Å gå i land på Tverrøya (den siste gråværsdagen)

Over fire år hadde gått siden sist jeg ble med Helle utover til sommerstedet hennes i Fleinvær sørvest for Bodø. Det var meldt sol og finvær i dagevis framover, så vi gledet oss stort til å kunne tilbringe noen dager her ute i havgapet i ro og fred. I tillegg til å feriere, var det en del mindre arbeidsoppgaver på eiendommen som ventet, og Helle skulle dessuten opparbeide seg bedre erfaring med å manøvrere motorbåten.

Fra hurtigbåtkaia på Sørvær lempet vi sekkene om bord  i motorbåten, før vi selv skrevde over ripa. Verken Helle eller jeg er noen sjøulker, og har begrenset erfaring med båtlivet. Men etter litt knot med å få påhengsmotoren i riktig stilling (det er en stor fordel at propellen er under vann, fant vi ut), kom vi oss ut fra land. Ganske raskt innså vi at båten var for baktung, men etter å ha forflyttet meg til baugen ble det bedre.

Et av formålene med turen er at Helle skal få øvelse i å manøvrere motorbåten. 

---

Dette var fjerde gangen jeg gikk i land på Tverrøya – ei lita, men ganske høyreist øy med tre hus som alle er fritidseiendommer. Det føles bestandig godt å komme hit, der naturens egne lyder er nærmest enerådende. Og nå var vi her igjen. Himmelen var fremdeles grå, men i dagene framover var det meldt bare godvær, så dette så vi lyst på. Oppe ved huset satte jeg meg ned på trammen og bare speidet fornøyd utover denne vakre skjærgården. Her skulle vi være i flere dager!

Å gå i land på Tverrøya… den siste gråværsdagen…

---

Endelig tilbake igjen!

---

Det var også folk på naboeiendommene, gamle kjente av Helle. Mens kvinnfolkene fikk skravle uforstyrret ute, gikk jeg inn og begynte med middagen. Mens jeg sto der foran komfyren kom plutselig hunden til naboen løpende inn på kjøkkenet og ville hilse. Hyggelig det, men jeg fikk jaget den ut igjen og lukket døra.

Selv om vi var noe slitne, ble vi likevel sittende og prate på stua til godt over midnatt. En god del oppussing har funnet sted siden forrige gang jeg var her, ei vinterlig 17. mai-helg i 2020. En del gamle møbler og annet inventar var fjernet, men mye var også tatt vare på. Enkelte gjenstander fra den tida da Helles besteforeldre bodde her, knytter det seg minner til og hører på en måte til her. Dessuten er flere av de gamle bruksgjenstandene dekorative.

---

Dag 2 (av 5):

Hver gang vi møtes

Sakte, men sikkert trakk skydekket seg unna, og det ble etter hvert en fin dag, selv om sommervarmen lot vente på seg. Nede ved kaia for å se om båten lå fortøyd slik den skulle, kom vi i prat med den andre naboen på Tverrøya – en driftig kar på 69 år som nettopp var ferdig med å male huset. Her hadde han og kona holdt hus helt siden i mai, med bare sporadiske ærend inn til Bodø. Han så for øvrig for seg å skifte ut den litt medtatte flytebrygga med ei nyere, men når det ble var uvisst.

Båten lå i og for seg slik den skulle, men jeg strammet opp et av tauene for sikkerhets skyld. Også en del andre mindre arbeidsoppgaver ble utført både ute og inne de neste timene. Ellers nøt vi bare dagen, været og samværet.

Til tross for at temperaturen ikke er all verden, setter vi oss ute.

---

Hver gang vi møtes har vi det bra.

---

Ni måneder hadde gått siden sist Helle og jeg møttes, før jeg reiste utenlands. Men det var som om vi ikke hadde vært borte fra hverandre et døgn, bortsett fra at vi hadde veldig mye på hjertet. Det er bestandig trivelig å treffes og tilbringe litt tid sammen, særlig på et så flott sted som Fleinvær.

Til middag varter Helle opp med selvdyrket salat som tilbehør til en velsmakende gryterett.

---

Naboen, som er en foretaksom mann, forteller villig.

---

På kvelden gikk Helle og jeg oppover mot varden – et gammelt sjømerke på øyas høyeste punkt. Turen tar bare fem minutter langs en smal sti, og er nærmest en selvfølgelighet om man oppholder seg på øya. I ellevetida ble vi vitne til en vakker solnedgang, og på vei nedover igjen observerte vi enkelte grågås som gikk i stien foran oss. Et par minutter seinere ble en skokk gås som satt i det høye gresset bak uthuset skremt opp. Grågåsa er minst like naturlig her ute som mennesker, og et vakkert syn.

Den fem minutter lange gåturen oppover mot toppunktet av Tverrøya kommer en ikke utenom.

---

«Steinkjerringene» langs leia er gamle og vakre kulturminner – så også denne på Tverrøya.

---

Ute i Vestfjorden sier sola takk for seg…

---

… og på gjensyn!

---

Dag 3 (av 5):

Det kunn’ ha vorrre verre vær i værret

I dag kom varmen sigende, og det ble etter hvert en fullkommen sommerdag. Det passet i grunnen veldig bra, siden vi hadde tenkt å ta oss over mot ei av naboøyene vha. motorbåten i løpet av dagen.

Etter bare å ha latt humla suse hele formiddagen, gjorde vi oss klare for båttur etter middag. Igjen var det Helle som «sto til rors» for treningens skyld. Når en holder til på ei ubebodd øy, kanskje alene, er det en stor fordel å kunne klare å komme seg fram og tilbake alene uten å være avhengig av folk som kan skysse en. Vi rundet sørsida av Tverrøya, og satte kursen østover mot Fleinværs største øy, den ubebodde Ånsøya. Ei stor hegre fungerte nærmest som siktepunkt, der den sto i vannkanten like ved vika der vi hadde tenkt å legge til.

Øvelse gjør mester.

---

Fleinværs største øy i sikte.

---

Kjente meg straks igjen på denne frodige øya som vi rodde til for sju år siden. Den gang spekulerte vi på hvorfor ei så innbydende øy ikke hadde bebyggelse, og tenkte kanskje at det var dårlige havneforhold her. I ettertid fikk vi vite at øya fra gammelt av hadde blitt ansett som et felles beiteområde for de som drev med tamdyr, den gang Fleinvær hadde fast bosetning på flere av øyene. Vi fortøyde båten etter beste evne, og la ut på tur sørover Ånsøya.

Ånsøya er et utmerket turområde utenom allfarvei.

---

I sør ruver Fugløya (t.v.) og Kunna (t.h.).

---

Ved ei lita tjønn inne på øya slo vi oss ned og stelte i stand en aldri så lien piknik. Og siden været og temperaturen var så bra, hadde vi det på ingen måte travelt med å komme oss tilbake. For å si det med han «Sverre nord i verret», en låt av Halvdan Sivertsen: Det kunn’ ha vorre verre vær i verret enn det herre.

Vi finner oss til rette ved ei lita tjønn.

---

Det kunn’ ha vorre verre vær i verret enn det herre.

---

Det kveldes, og det er på tide å komme seg tilbake.

---

Tilfeldigvis får vi med oss solnedgangen på vei oppover mot huset.

---

Dag 4 (av 5):

Når sommerdagen ligg utover landet

Til en forandring var jeg den første til å stå opp – til nok en nydelig dag. Etter frokost tok jeg med meg kaffekoppen og tuslet ut på terrassen i barføttene. Der satte jeg meg og lyttet til den ene klassikeren etter den andre fra «rockens middelalder». Havet lå blikkstille, og bare en sjelden gang duret en motorbåt gjennom sundet. På sommeren, i hvert fall i helgene, er det folk i de fleste fritidsboligene i Fleinvær.

Men vi kunne ikke drive dank hele dagen, så etter hvert var det på med arbeidshanskene. Lys skulle monteres, søppel håndteres og gelender males, for å nevne noe. Dessuten måtte vi bli ferdig med mest mulig av husarbeidet i løpet av dagen ettersom vi skulle dra relativt tidlig i morgen. Men det er i grunnen godt å ha litt å gjøre på et sånt sted, slik at ikke latskapen tar fullstendig overhånd.

Når sommerdagen ligg utover landet.

---

Vedlikeholdsarbeid.

---

Atter stunder det mot kveld.

---

Etter at solnedgangen hadde blitt iakttatt fra terrassen, tok vi med oss ei kanne med nykokt kaffe og gikk opp til varden og satte oss. At kalenderen viste august måned, da nettene for alvor blir mørkere, satte ingen begrensninger. Her ble vi sittende ei god stund. Nede ved huset igjen hadde jeg ikke lyst å legge meg denne milde seinsommernatta, så jeg satte meg like godt ute på terrassen med noen edle dråper i glasset før jeg til slutt tok til vett. Da sendte sola på ny sine rødmende stråler over hav og land.

Nok en solnedgang beundres – denne gangen fra terrassen.

---

Sola går ned, mens vi går opp.

---

Oppe ved varden nyter vi den siste kvelden i lag.

---

29 meter over havet går praten om alt og ingenting.

---

En ny dag er i emning idet jeg går og legger meg noen minutter over klokka fire.

---

Dag 5 (av 5):

Førr ei dame!

Det aller meste av husarbeidet var unnagjort i går, så det var i grunnen bare å få i seg litt frokost og pakke sekkene før vi lukket og låste og gikk ned mot kaia. Vi begynte å få dreisen på denne motorbåten nå, og såpass elegant som vi forlot kaia denne gangen hadde vi ikke prestert før. Og med «vi», så mener jeg Helle. Det var hun som førte båten, i henhold til det vi hadde blitt enige om før avreise. Vi kom fram til at hun fra nå av var i stand til å komme seg til og fra Tverrøya på egen hånd når været er brukbart.

Også hevingen av påhengsmotoren og fortøyningen gikk fint, og dermed var det bare å stige i land og vente på hurtigbåten. Her på Sørvær var det også flere andre som skulle med båten innover til Bodø. Bl.a. kom vi i prat med en musiker som ifølge Helle skulle være en sentral ressursperson i Fleinvær. Hurtigbåten la til, og dermed var nok en super turopplevelse fullbyrdet.

De tre fritidsboligene på øya vendes ryggen.

---

Farvel til Tverrøya.

---

Førr ei dame!

---

Framme.

---

Litt venting må vi tåle, da vi har beregnet god tid.

---

Hurtigbåten ankommer, og med det er et eventyrlig opphold i skjærgården over.