Siden jeg ville ankomme Sørfjorden i Rødøy etter mørkets frambrudd, måtte jeg ha klart for meg hvor teltet skulle stå. Det hadde jeg. Ved den nedlagte Nygård skole, som i dag er lokalene til «Basecamp Helgeland», visste jeg det skulle være godt egnet på bakgrunn av bilder. Eieren Wim Kok på Mo hadde blitt kontaktet før avreise, og jeg hadde fått aksept for å campe nettopp der.
Det ble ei stund å vente på Kilboghamn før ferga gikk, men hva gjør vel det når et godt oppvarmet venterom med gode sofaer står til disposisjon. Ladet opp telefonen fikk jeg også gjort. Etter den ti minutter lange overfarten, kunne jeg konstatere at også Sørfjorden kunne skilte med åpent venterom og toaletter. Ferga la fra land, mens jeg tok til å følge den to km lange veien sørover mot den gamle skolebygningen. Mørkt var det, og varmegradene var få.
For første gang i Sørfjorden.
Heldigvis har jeg ikke så langt å gå i kveld.
Med ei hodelykt som var løsnet fra pannebåndet ble det en omstendelig prosess med å få opp teltet. Det hadde meldt strålende vær til i morra, noe en fenomenal stjernehimmel med nordlys bar bud om, og jeg så fram til en vakker høstdag her inne i Sørfjorden. Men med oppklarningen ble det også kaldt utover natta. Så lenge jeg hadde hodet nede i soveposen var det til å holde ut, men med en utetemperatur under frysepunktet ble det uansett ei kald natt.
Dag 2 (av 3):
Info
Start: Ca. 9:00 (fra teltplassen) / 13:55 (fra fergeleiet)
Framme: 17:45 (Skivika)
Tilbake: 20:45 (fergeleiet)
Starttemp.:+ 2°C (kl. 9:00)
Vær: Lettskyet / sol.
Langs gård og grend
Da jeg passe frossen kom meg på beina litt før klokka ni, var både teltet og bakken dekket av rim. Siden jeg uansett måtte tilbake til fergeleiet for å benytte toalettet, fant jeg ut at jeg like godt kunne ta frokosten der også. Heiv det mest nødvendige ned i sekken og trasket i vei. Inne på venterommet var det godt og varmt, og varmere ble det da sola tok til å skinne på vinduene. Jeg hadde ikke før fått satt meg ned før søvnen tok meg.
Fullkomment uthvilt ble det så frokost og kaffe på benken utenfor i godværet, før jeg omsider var klar til å legge i vei søretter veien. Fra fergeleiet til den nedlagte gården Skivika er det ca. 7 km etter veien, selv om den siste biten er mer som en kjerrevei å regne enn en bilvei. Foruten ferge- og hurtigbåtkai, har bygdesamfunnet i Sørfjorden butikk, kafé og kirke. Posthuset ble« avviklet i 1997, og er i dag erstattet med et post i butikk-tilbud. Skolen ble nedlagt i 2004, men har de siste årene vært ei populær leirskole som har tatt imot hundrevis av elever.
En kjølig, men vakker oktoberdag.
Butikken i bygda har åpent to og en halv time hver dag, og går godt takket være både fastboende og hyttefolk.
Postkontoret 8190 Sørfjorden ble nedlagt i 1997, mens Kafe Sjøbua lever i beste velgående.
Langs landeveien.
Tilbake ved Basecamp Helgeland valgte jeg å pakke i hop rubbel og bit. For det første så jeg ikke for meg ei ny overnatting i minusgrader. For det andre ville det være mørkt når jeg var tilbake fra Skivika seinere i dag, og dermed vanskeligere å pakke. Storsekken ble plassert lagelig til, før jeg fortsatte ferden sørover fylkesveien.
Den nedlagte Nygård skole huser i dag lokalene til reiselivsbedriften Basecamp Helgeland.
Basecamp Helgeland
Nygård skole i Sørfjorden var i bruk i 87 år, fra den ble bygd i 1917 til den ble lagt ned i 2004. Lokalene ble i 2015 solgt til reiselivsbedriften Basecamp Helgeland med daglig leder Wim Kok fra Mo i Rana i spissen.
Basecamp Helgeland er et opplevelsessenter som legger til rette for friluftsbasert turisme, herunder overnatting. Det er gjort store investeringer og oppgraderinger av bygningsmassen gjennom de nærmere ti årene tilbudet har eksistert. For noen få år siden ble den nye spisesalen ferdig. Dermed kan en nyte sitt måltid til en fabelaktig utsikt gjennom store vinduer.
De siste årene har Basecamp Helgeland også drevet ei populær leirskole for sjuendeklassinger. I noen uker om våren har elevene kommet til Sørfjorden i hopetall, og fått oppleve samvær, samhold og friluftslivets gleder. Men så ble det brått slutt. Rana kommune sa opp leirskoleavtalen på bakgrunn av det som nok mange vil oppfatte som en formalitet eller bagatell: En CV som ikke var fullstendig oppdatert! Daglig leder ble heller ikke kontaktet av kommunen, slik at forglemmelsen kunne bli rettet opp i.
Til tross for at bedriften har hatt god inntjening (omsetning på 1,2 mill. kr. i 2023), har tapet av leirskolekontrakten ført til usikkerhet for framtida. Et slikt sted med en så unik beliggenhet burde uansett ha livets rett. De store taperne er vel først og fremst alle ungdommene som ikke får oppleve leirskoletilværelsen i Rødøys mektige natur, slik tidligere elevkull har.
Kilder: Rana Blad, 30.03.2022 og 25.08.2024.
Fra teltplassen nedenfor skolen er det fri utsikt utover fjorden mot bl.a. Telnestinden og Rødøyløva.
Kirka var overraskende stor, der den sto like ved veien, hvitmalt og flott med en velstelt kirkegård på sør- og østsida. Jeg tok meg tid til å beundre den over hundre år gamle kirkebygningen fra forskjellige sider når jeg nå først var her. Hvem vet om man noen gang kommer tilbake? Slik det er beskrevet og sånn det framkommer på kart, kalles hele bygdelaget på østsida av Sørfjorden enkelt og greit for Sørfjorden. Bygda kan så inndeles i to grender: Oldervika (ved kaia og butikken) og Nygård (ved den tidligere skolen og kirka).
Ikke langt unna skolen står kirka.
Sørfjorden kirke
Sørfjorden kirke er ei langkirke med 130 sitteplasser som ble innviet i 1916. Kirkeklokka er fra den tidligere hovedkirka i Rødøy som ble revet i 1885.
Fra Rødøy menighets nettsider:
Kirken var opprinnelig bygget med 192 sitteplasser på gulvet samt 45 på galleriet, men på grunn av nyere brannforskrifter er dagens antall sitteplasser betraktelig redusert.
I forkant av byggingen var det en del diskusjon om hvor kirken skulle stå, med tanke på avstand fra særlig Melfjorden. Melfjordens bygdefolk samlet seg og krevde at kirken måtte bygges enten i Oldervik eller på Klubben, slik at de fikk kortere reisevei og kirken ble et mer naturlig samlingspunkt for både Sørfjordens og Melfjordens befolkning. De truet sågar med at innsamlede midler fra dem ikke skulle benyttes til byggingen dersom kirken ble satt opp på Nygård, der den faktisk står i dag.
Kirken ble likevel bygget på Nygård etter innstilling fra formannskapets byggekomité, med den begrunnelse at grunnforholdene i Oldervik ikke var egnet for bygging av kirken og at sannsynligheten for veiforbindelse noen gang til Klubben var forsvinnende liten. De anså området rundt Nygård for mest sannsynlig å bli mest befolket framover i tid med tanke på dyrket mark og jord, og dermed det mest naturlige stedet for å reise kirkebygget.
Kirken har siden 1916 blitt restaurert to ganger. Første gang var i 1960-1961. […] Foreløpig siste restaurering ble utført i årene 2010-2016.
Folk fra begge sider av Sørfjorden, i tillegg til Melfjorden, har sognet til denne kirka i over hundre år.
Langs gård og grend.
Ved gården Hellvika slutter fylkesvei 7402, og dermed også asfaltert vei. Videre sørover er det grusvei et stykke, før det er å ta seg fram på noe som kan karakteriseres som kjerrevei eller traktorvei – dels ganske fin, dels temmelig steinete. Jeg hadde sola midt i trynet, men det endret seg da jeg rundet Skivikneset og veien vridde seg østover mot Skivika. Passerte et skilt som viste vei til noen jettegryter. Hadde jeg vært her på ei lysere årstid, ville jeg nok tatt avstikkeren, men nå gjaldt det å utnytte siste rest av dagslys.
Ved Skivikneset krommer veien seg østover – og nedover.
Skivika viste seg som et usedvanlig vakkert sted, sørvendt med skrånende jorder nedover mot fjorden. Og på andre sida, mellom sør og vest, ruvet de majestetiske Strandtindan, Liatinden og Okstinden. Både jorda og husene så ut til å bli holdt i hevd, selv om gården virket fraflyttet. I dag har nok husene funksjon som fritidsboliger. Sporene fra tidligere generasjoners liv og virke var ikke vanskelig å få øye på. Oppe i bakken sto en gammel fjøsmur og i fjæra ei båtstø som for alt jeg vet kanskje fortsatt er i bruk.
Skivika.
Båtstøa vitner om at fisket var vel så viktig for de nordlandske fiskerbøndene som avlingene.
Sola sender sine siste stråler over Sørfjorden for i dag.
Sola gikk i skjul bak Okstinden i vest, og kom ikke fram igjen. Det var likevel lyst nok til å fortsette langs kjerreveien rundt den markante Skivika, og et lite stykke østover. Fra den steinete fjæra kunne jeg se et stykke innover Gjervalen – en vel 6 km lang fjordarm som er forbundet med Sørfjorden, og ergo del av det samme fjordsystemet. Hadde jeg gått et stykke videre, til Skivikklubben, ville jeg nok sett helt inn i fjordbotnet, men den storsteinete fjæra tilsa at nok var nok. På tide å snu!
Innover fjordarmen Gjervalen.
På vei tilbake tok det ikke lang tid før høstmørket festet grepet. Framme ved Basecamp Helgeland tok jeg med meg den ferdigpakkede sekken og fortsatte nordover. Ett rådyr ble observert på turen. Også denne natta så ut til å bli kald, men i det varme venterommet led jeg ingen nød.
Nysnøen har lagt seg i Strandtindan og Liatinden.
Liatinden og Okstinden er mektige kulisser i vest.
Dag 3 (av 3):
Info
Start: 10:20 (fergeleie)
Framme: 11:10 (Setervik)
Tilbake: Ca. 12:20 / Avskjed: 13:10
Starttemp.: + 3°C
Vær: Sol fra klar himmel.
På vent
Natta ble langt mer behagelig enn den forrige. Ingen reisende kom innom venterommet – verken i går kveld eller nå på morgenen. Ettersom den aktuelle ferga ikke skulle gå før i ettida, var det bare å smøre seg med tålmodighet. For å korte ned ventetida hadde jeg tenkt å loffe langs landeveien igjen – denne gangen nordover. Etter frokost la jeg i vei.
Det var fremdeles rim på marka da jeg startet opp i halv ellevetida, men selv om temperaturen ikke var høy var det en ny strålende høstdag. Fra veikrysset i Oldervika var det å ta seg opp en lang og seig motbakke, før grusveien flater ut i ca. 60 meters høyde og slipper seg gradvis nedover mot fjorden igjen. Veien ble fulgt til endes, nærmere bestemt Sætervika, 2,5 km nord for Oldervik-grenda.
Nattas rim ligger til godt utpå formiddagen.
Veien fører meg nordover – og oppover – fra Oldervika.
Nok en høstdag av ypperste merke.
Utenom ei dame som var ute og luftet hunden og en gårdbruker som holdt på med sitt, var det ingen å se. Framme i Sætervika fortsatte jeg langs en ATV-vei et lite stykke. På motsatt side av fjorden så jeg over mot Polarcamp, der jeg hadde tilhold i 2016 i forbindelse med markeringen av tur nr. 500, og som innbefattet en tur med det gamle postskipet «Miss Sibella» innover Nordfjorden og de ytre deler av Melfjorden. En uforglemmelig opplevelse! Tilbake ved fergeleiet var det kun en times tid å vente på ferga til Kilboghamn.
Siden jeg ville ankomme Sørfjorden i Rødøy etter mørkets frambrudd, måtte jeg ha klart for meg hvor teltet skulle stå. Det hadde jeg. Ved den nedlagte Nygård skole, som i dag er lokalene til «Basecamp Helgeland», visste jeg det skulle være godt egnet på bakgrunn av bilder. Eieren Wim Kok på Mo hadde blitt kontaktet før avreise, og jeg hadde fått aksept for å campe nettopp der.
