For tredje gang på ti dager tok jeg turen til Valencia, Spanias tredje største by med ca. 800.000 innbyggere. Fallas-festivalen med sine lange tradisjoner var overstått. Likeså en tur i den toppmoderne Kunst- og vitenskapsbyen som inkluderte en storslagen Leonardo da Vinci-utstilling og Europas største akvarium. Likevel følte jeg meg ikke ferdig med byen, som også kan skilte med et av Europas største ferskvaremarkeder, en UNESCO-innskrevet gotisk silkebørs bygd i årene 1482 – 1533, for ikke å glemme «Den hellige kalk».
Det var virkelig vår i lufta med en temperatur på opp mot 20°C da jeg gikk av på bussterminalen. Jeg begynte likegodt med en lunsj på en av byens mange utekafeer. Denne lå lagelig til langs ruta i nærheten av Torres de Quart – to ikoniske tårn fra 1400-tallet som utgjør den ene av to bevarte byporter i Valencias gamle bymur.
Torres de Quart er egentlig en gammel byport.
Så bar det gatelangs noen hundre meter mot det som turistbransjen i byen ynder å kalle Europas største ferskvaremarked. Det som i hvert fall er helt sikkert er at Mercat Central med sine 8 000 m2 er blant de aller største i sitt slag i vår del av verden. Den vakre bygningen er i seg selv et skue, bygd i årene 1914 – 1928. Inne strømmer en overflod av farger og lukter mot en: Et enormt utvalg av kjøtt, fisk, sjømat, frukt, grønnsaker, ost, nøtter, krydder og alt hva en matelsker kan begjære.
Med sine åtte dekar er Mercat Central et av Europas største ferskvaremarkeder, om ikke det største.
I tillegg til humørfylte kokker som står og lager den valencianske spesialiteten paella (og kanskje også andre retter) i høyt tempo, og serverer til kunder i forbifarten, finnes Central Bar, hvor en kan sette seg ned med litt tapas eller eller et fullkomment middagsmåltid – eller bare et glass vin eller øl, for den saks skyld. Selv var jeg ikke sulten, ellers kunne jeg fort ha falt for både den ene og andre fristelsen. Mercado Central er så mye mer enn et ferskvaremarked – det er som et pulserende hjerte midt i storbyen.
Noe for enhver smak.
Sjømat av ypperste sort.
Nærmeste nabo til Mercat Central er det som i dagligtalen kalles La Llotja på valenciansk (La Lonja på spansk) – et gotisk handelshus fra 1400-tallet. Dets fulle navn er La Llotja de la Seda de Valencia, og betyr silkebørsen. Bortsett fra kirker og katedraler har forsvinnende få bygninger fra gotikken (eller seinmiddelalderen) overlevd fram til i dag. Dermed er La Llotja noe helt utenom det vanlige, og ble i 1996 innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Betalte to euro for å få tilgang til to etasjer pluss kjeller.
Det valencianske flagget vaier på toppen av Silkebørsen – ei tradisjonsrik bygning med verdensarvstatus.
La Llotja de la Seda (Silkebørsen)
Fra Unesco.org:
La Llotja de la Seda, som ble bygd mellom 1482 og 1533, har bestandig vært et kommersielt senter og ble opprinnelig brukt i handelen med silke (herav navnet, Silkebørsen). Det er et mesterverk innen seingotisk arkitektur. Særlig den grandiose Sala de Contratación (Kontrakthallen eller Handelshallen) illustrerer makta og rikdommen til en av de viktige byene ved Middelhavet på 1400- og 1500-tallet.
Sala de Contratación.
Sekulære bygninger i gotisk stil finnes det ikke så mange av i dag, men Silkebørsen er et imponerende unntak.
Silkehandelen hadde sin storhetstid på 1400- og 1500-tallet.
Fra den 500 år gamle silkebørsen gikk turen til ei enda eldre bygning, nemlig byens katedral, innviet i 1238. Dit var det kun 350 meter, eller fem minutter å gå. Plassen utenfor, Dronningens plass, hadde jeg vært på før i forbindelse med Falla-festivalen for halvannen uke siden, og jeg kjente meg godt igjen. Løste først billett til tårnet. Å ta seg opp den 200 trinns spiraltrappa var god trim, og definitivt verdt anstrengelsen med tanke på det 360 graders rundskuet over store deler av byen med Middelhavet lengst i øst.
Valencia-katedralen fra 1238.
I tillegg til et storslått rundskue, ser en fra kirketårnet rett ned på Dronningens plass.
Som så mange andre katedraler har også denne en storslått arkitektur og er vakkert utsmykket med kirkekunst. Men det virkelig spesielle med katedralen i Valencia er at «Den hellige kalk» påstås å befinne seg nettopp her. Den hellige kalk er det begeret som Jesus Kristus angivelig skal ha brukt under den siste nattverden med disiplene. Kalken står i en glassmonter i et eget kapell i katedralen. I kapellet står også noen stolrader, men å komme særlig nært innpå det hellige klenodiet viste seg vanskelig.
Også katedralen er oppført i gotisk stil.
Kapellet med den hellige kalk i monter på bortre vegg.
Den hellige kalk
Fra engelsk Wikipedia:
Den hellige kalk, også kjent som den hellige gral, er i tre av evangeliene beskrevet som det begeret Jesus brukte under den siste nattverden da han delte vin med disiplene. Bruken av altervin og kalk i kirkens nattverder er basert på denne hendelsen, og likesom brødet blir knyttet til Jesu legeme, skal vinen symbolisere Jesu blod.
Kalken (spansk: Santo Cáliz) blir bevart i Valencia-katedralen, og har blitt kreditert for å være den faktiske kalken som Jesus brukte under den siste nattverden. Den blir bevart i et eget kapell, innviet til kalken, der den fremdeles tiltrekker seg troende.
Den er laget av mørkerød agat (en type kvarts), og er montert oppå en solid fot med to store symmetriske hanker. Kalken er omtrent 9 cm i diameter, og den totale høyden, inkludert foten, er omtrent 17 cm. Foten er ikke original, men ble montert på seinere, angivelig i middelalderen, med en «arabisk-lignende» inskripsjon nederst. Selve agatbegeret (kalken) er mest sannsynlig produsert i Levanten eller Egypt en gang mellom år 200 f.Kr. og år 100 e.Kr.
Den hellige kalk, som Jesus skal ha brukt under den siste nattverden. Foto: Valencia-katedralens nettsider.
Jeg begynte turen gjennom Valencias bykjerne med en lunsj på en utekafe, og tre timer seinere var jeg klar for middag. Den spanske nasjonalretten paella har sitt fødested i Valencia-regionen, og hva var vel mer naturlig enn å avslutte med en Paella valenciana – den tradisjonelle varianten av denne risretten? Fant meg en liten restaurant på et litt anonymt torg, og i det vakre vårværet fristet det mest å sette seg ved et av bordene ute. Paellaen etterfulgt av en frisk sangria gjorde susen.
Paella valenciana – smaken av Valencia.
Paella
Fra spansk Wikipedia:
Paella er en risbasert rett som stammer fra Valencia-regionen. Navnet betyr «panne» på valenciansk, og refererer til steikepanna som retten lages og serveres i. Turismeboomen i Spania på 1960-tallet spilte en avgjørende rolle for populariseringen av paellaen, som i dag er svært populær i hele Spania og som serveres på restauranter over hele verden.
Den eksakte opprinnelsen for retten er nesten helt sikkert i risdyrkingsområdet nært Albuferasjøen, like sør for byen Valencia. Her er paellaens eksistens dokumentert så tidlig som på 1700-tallet. Distriktets geografi favoriserte bruken av spesifikke ingredienser i tilberedningen.
Landbruksdepartementet i Valencia har utarbeidet et register over ingredienser som alle paellaer som ønsker å markedsføres under navnet Paella valenciana må inneholde. De ti grunnleggende ingrediensene som alltid brukes generelt og tradisjonelt er kylling, kanin, grønne bønner, limabønner, tomat, ris, olivenolje, vann, safran og salt. I tillegg, avhengig av regionen, er hvitløk, artisjokk, and, paprika, snegler, rosmarin og rød paprika tillatt – varianter som også aksepteres som autentisk paella valenciana.
Jeg avslutter min tredje tur til Valencia, som seg hør og bør, med et glass forfriskende sangria.
For tredje gang på ti dager tok jeg turen til Valencia, Spanias tredje største by med ca. 800.000 innbyggere. Fallas-festivalen med sine lange tradisjoner var overstått. Likeså en tur i den toppmoderne Kunst- og vitenskapsbyen som inkluderte en storslagen Leonardo da Vinci-utstilling og Europas største akvarium. Likevel følte jeg meg ikke ferdig med byen, som også kan skilte med et av Europas største ferskvaremarkeder, en UNESCO-innskrevet gotisk silkebørs bygd i årene 1482 – 1533, for ikke å glemme «Den hellige kalk».
