# 723 • 7. – 11. juli 2025
Dag 1 (av 5): Kopardal – Hov
Info
- Ankomst: 16:40 (Løkta fergeleie, Kopardal)
- Framme: 20:20 (Bruodden)
- Starttemp.: + 19°C
- Vær: Sol fra klar himmel → lettskyet / sol. Vind på Bruodden
Mye å trakte etter
Utrolig nok hadde jeg aldri vært på Løkta før – denne frodige og fruktbare jordbruksøya som ligger så vakkert til mellom Sandnessjøen, Nesna og Nord-Dønna. Tatt i betraktning hvor enkelt det er å komme seg dit, var det påfallende hvordan øya gjennom alle år hadde blitt ignorert. For å bøte på dette triste faktum hadde Løkta høyeste prioritet i år, og jeg hadde satt av intet mindre enn fire døgn til turen. Skal det være, så skal det være!
Det er mye å trakte etter på Løkta, enten man ankommer med bil, på sykkel eller til fots. Men nå i ettermiddag handlet det bare om å komme fram til bestemmelsesstedet, Hovsbrua – et utstikkende nes nordvest på øya som jeg – på grunnlag av kart og flybilder – hadde kommet fram til var et fint sted å sette opp teltet. Dit var det ca. 8 km å gå fra fergekaia sørvest på Løkta, stort sett langs vei, men også litt i terrenget på slutten.
På Løkta for første gang.
Labbet i vei fra det tidligere handelsstedet Kopardal, som det ennå finnes tydelige spor etter, i det som vel må betegnes som drømmevær. Erfaringsmessig vet jeg at det kan være vanskelig å finne drikkevatn ute på øyene, derfor hadde jeg fylt opp tre flasker med til sammen 4,5 l vatn. Sekken hadde dermed blitt ganske så velfylt, men jeg vil heller ha tilstrekkelig med vatn til rådighet enn å gå rundt og tørste. Ytterligere vatn, som jeg ville få behov for etter hvert, fikk jeg skaffe til veie på øyas butikk.
En 8 km lang vandring ligger foran meg – fra sørvest til nordvest på øya.
Jeg er velsignet med drømmevær på vei nordover.
Gamle norske stedsnavn fra førkristen tid.
Under en pause i nærheten av Hovsgården kom en traktor kjørende inn fra sida. Sjåføren stoppet, lukket opp døra, og vi kom i prat – mest om øya og slåttonna. Han mente det skulle gå greit å campe ute på Hovsbrua, som det står skrevet på kartet – eller Bruodden, som traktorføreren sa. Ved Hov vrir fylkesveien seg vestover mot Hovsvågen, der den ender. Videre kan en følge en kjerrevei et stykke utover vågen langs nordsida, til ei hytte. De siste 600 – 700 m må en imidlertid belage seg på å traske i terrenget.
Hovsvågen.
I det småkuperte terrenget kjentes sekken ekstra tung, og jeg var glad jeg ikke hadde lange biten igjen. Så lå odden foran meg – grønnere og finere enn alle forhåpninger. Satte meg ned for å puste ut – og der ble jeg sittende i 20 minutter! Det blåste mer her ute, men heller litt vind enn mygg og knott.
En nydelig, men vindutsatt teltplass ytterst i Hovsvågen.
Jeg fikk alvorlig trøbbel med å sette opp teltet. En ting var den friske vinden som reiv og sleit i teltduken, men verre var det at det var hull i kanalene for stengene. Verst var imidlertid alle bardunene som hadde floket seg i hop i en «gordisk knute». Å få opp denne ble litt av en tålmodighetsprøve, men selvgjort er velgjort, som det heter. Som om ikke dette var nok, måtte jeg ut på leiting etter posen med plugger som jeg hadde slengt fra meg et eller annet sted. Intet mindre enn 1 time og 40 minutter brukte jeg før teltet var oppe.
Etter mye plunder og heft, har jeg endelig fått opp teltet.
Både tjeld og måse holdt det gående i den milde nordavinden. Bruneset fungerte på sett og vis som en molo, for mens bølgene brøt på nordsida, var det smult farvatn på sørsida mot Hovsvågen. Skipet «Viking Lady» fulgte jeg med på fra det kom til syne nord for Sandnessjøen til det rundet Dønnes og satte til havs mot Skarvfeltet.
Dag 2 (av 5): Hov – Kopardal – Hov
Info
- Start: 13:35
- Tilbake: 23:00
- Starttemp.: + 15°C
- Vær: Overskyet → delvis skyet / sol.
Kjempers fødeland
Tross prognoser om godvær var det overskyet da jeg sto opp. Egentlig helt greit, slik at jeg jeg slapp overoppheting av teltet. Vinden hadde dessuten gitt seg. Den velkjente silhuetten av Lovundfjellet ruvet utenfor Dønnes. Også Solværøyan og Nesøya var godt synlig fra teltplassen innerst på odden.
Denne første hele dagen på Løkta hadde jeg tenkt å konsentrere meg om vestsida av øya. Først ville jeg ta meg tilbake til fergeleiet nøyaktig samme vei som jeg hadde kommet, for deretter å bevege meg for en stor del i terrenget tilbake igjen mot Hov. Den planlagte rundturen ville ta meg forbi en rekke interessante steder som f.eks. det forhenværende handelsstedet Kopardal og Løktas eget museum. Pakket en liten dagstursekk og la i vei med en sitrende iver etter å gjøre meg kjent med enda ei øy på Helgelandskysten – også denne med sitt unike særpreg.
Innerst i Hovsvågen er det enkelt å ta seg fram.
Skipsforliset på Hovsvågen i 1873
Vis tekst
Fra Løkta museums nettsider:
Den 7. desember 1873 skjedde noe svært dramatisk på Hovsvågen på Løkta. Et handelsskip fra Tyskland, en tysk galeas ved navn «Mathilde», møtte uvær og storm. De søkte da ly på Hovsvågen hvor de ankret opp. Den gang var det vanlig at båtene søkte ly på Hovsvågen når det blåste opp til uvær.
Fortøyningen til «Mathilde» holdt ikke, galeasen slet seg i en orkanaktig storm og rak på land. Mannskapet prøvde å berge seg ved å gå over i en småbåt. I den voldsomme stormen veltet den lille båten, og sju mann mistet livet. En av skipets besetning, en kokk, reddet livet.
Likene ble oppbevart i en kjeller fram til slutten av april 1874. De ble begravd på Dønnes kirkegård. Skifte ble holdt i 1875. Galeasen ble trukket opp på land i Børsvika på Hov. Den ble deretter reparert. Historien videre om hvordan det gikk med galeasen, sjøforklaring m.m. vet man lite om.
Denne historien baseres på muntlige fortellinger samt skifteskrifter fra Herøy og Dønna 1846-1880.
Denne flotte rasteplassen høyt over Sundsstraumen lar jeg ikke stå ubenyttet.
La inn et stopp i den såkalte Bamseskogen, en liten skogteig på eiendommen Rydheim, der hundrevis av teddybjørner har sitt hjem om sommeren, før jeg tok meg opp på en liten haug bakenfor skogen, der det ble en pause i gapahuken «Gapskratten». På Løktas dagligvarehandel, sentralt beliggende ved et veikryss i grenda Sandåker fikk jeg gjort noen innkjøp, bl.a. av det viktige vatnet. Etter handelen skjenket ekspeditøren i en kopp kaffe til meg, som jeg satte meg ut på terrassen med. Knapt 2 km gjensto før jeg var tilbake ved fergekaia.
Handelsstedet Kopardal, slik det tok seg ut før det ble lagt i aske i 1930. (Avfotografert fra infotavle.)
Kopardal handelssted
Vis tekst
Fra ei av infotavlene på Kopardal:
Kopardal var fra eldgammel tid kremmerleie og fikk ca. år 1700 status som borgerleie. I 1720 kjøpte trondheimsborgeren Gregus Olsen Kopardal. Handel og jordbruk var hovednæringsveien.
I 1787 ble handelsstedet kjøpt av Morten Coldevin som skaffet stedet gjestgivverbevilling og bygde flere nye bygninger. Blant annet et vakkert våningshus som lå ved sjøen og den gamle. ærverdige vinkjelleren, oppført ca. 1790.
Jens Jørgen Zahl fra Nordvika eide stedet en kort periode fra 1801 til 1808. Andreas Berg, far til Norges første akvarellmaler Hans Johan Fredrik Berg, ble ny eier i Kopardal. Han var imidlertid mye syk og døde i 1829. Eilert Hansen Raanes giftet seg med Bergs enke og ble dermed den nye eieren av handelsstedet. Kopardal var i denne tiden i vekst og utvikling, og hadde betydelige inntekter.
I 1848 overdro Raanes Kopardal til løktaværingen Elias Olsen. Under ham utviklet stedet seg i stor grad. Norske og utenlandske reisende var innom Kopardal og en stor fiskeflåte på tur til og fra Lofoten stoppet også her. Det førte til at gjestgiverbevillingen gav store inntekter. I flere år ble Olsen beskattet av å selge 3000 liter 96 prosent brennevin og store mengder vin.
Sildeeventyret på 1860-tallet gjorde at Olsen skaffet seg store og dyre sildenøter og fisket enorme mengder sild. Åsvær hadde i 1871 67 sildesalterier, mange drevet av Olsen. Egen sykestue på Åsvær ble bygd etter initiativ fra ham. I tillegg drev Olsen et aktivt jordbruk med mange husmenn og tjenere. Stedet hadde mange bein å stå på, og Olsen ble en velholden mann.
Hans kone, Johanna Eliassen, satte i gang et storstilt hageprosjekt. Familien hadde egen gartner. Stedet ble kjent for å ha den fineste og mest storslåtte hagen på Helgeland. Her promenerte tilreisende på fine grusganger mellom prydbusker, nyttevekster, ulike typer roser og stauder av mange slag.
Olsens samfunnsengasjement gjorde at han var ordfører i Nesna og Dønnes kommune i 17 år. Han var poståpner i 25 år og han arbeidet ivrig for gode kommunikasjoner; Hurtigruta hadde bl.a. fast anløp av Kopardal.
Rundt 1890 solgte Olsen Kopardal. Handelsstedets storhetstid var etter det over.
Utsikten mot sør er den samme som før i tida, men av bygningene er det kun vinkjelleren t.v. som er igjen.
På den forholdsvis lille øya Løkta er det flere betydeligheter som er født eller har bodd. Både Hans J. F. Berg (1813 – 1874), Norges første akvarellist og Fredrikke Tønder Olsen (1856 – 1931), pioner og gründer i Kristiania var begge født og oppvokst på Kopardal. For sistnevnte er det reist et minnesmerke ved Løkta museum, Sjyhågen, der samfunnsbygger Ivar Anker Hansen (1874 – 1942) vokste opp. Nevnes må også steinkunstneren Ernst Ekmann (1891 – 1984) som kom til øya i 1918 og som har skapt mange vakre gravmonumenter.
Selvportrett av Hans Berg – Norges første akvarellist.
Hans J. F. Berg – Norges første akvarellist
Vis tekst
Fra ei av infotavlene på Kopardal:
Hans Johan Fredrik Berg (1813 – 1874) var født og oppvokst på handelsstedet Kopardal. Foreldre var Andreas Christian Berg og Susanne Meldal Bernhoft, eiere og drivere av handelsstedet.
Berg tok kunstutdanning i Kristiania og i København (1834 – 1837). En viktig inntektskilde for kunstmalere i disse årene var portrettmaling. Berg malte portretter av flere kjente personligheter, bl.a. Ole Bull, godseier Coldevin med kone og Henrik Wergelands kone.
Andre inntektskilder tvang seg fram etter oppfinnelsen av fotoapparatet. Fra 1843 – 1873 var Berg mer eller mindre sammenhengende på reise i utlandet og i Norge. Han var flere ganger i Tyskland, Frankrike, England, Danmark og Sverige, men han reiste også i Sør-Europa; Sicilia, Malta, Hellas og Tyrkia.
Overalt malte han. I Egypt, hvor han var året 1849 – 1850, gir han fine kulturskildringer av Østens folk og natur. En del av Bergs malerier fra Egypt viser livet på Nilen, i basarene, på slavemarkedet og ved pyramidene. Hele tiden malte han på en fordomsfri og observerende måte.
Akvarellmaling var kunstnerens uttrykksmåte. I England kom han i kontakt med kjente akvarellmalere og lærte mye av bl.a. Joseph M. W. Turner og John Constable. Ifølge kunstkjenner Johan E. Brodahl var Berg den første i Norge som kastet seg over akvarellen som kunstnerisk fag, og som bygde hele sin videre kunstneriske utvikling på den. Han hevder at Berg var Norges første og hittil eneste akvarellist.
I denne tiden var det moderne å kopiere de store kunstnerne. Berg bygde opp ei betydelig kopisamling med kjente mesterverk av bl.a. Rembrandt, Rubens og Holbein. I alt kopierte Berg ca. 300 slike kunstverk. På reiser nordover langs norskekysten laget Berg en rekke akvareller som gir et unikt bilde av samenes liv og kultur.
Berg holdt utstillinger i mange europeiske byer. Han deltok også på verdensutstillingen i London og Paris. Her vakte både kopisamlingen og framstillingen av samenes liv og virke stor oppmerksomhet.
Berg etterlot seg ei samling på ca. 450 bilder som i dag for en stor del er på Nasjonalmuseet. Et stort antall akvareller finnes også i privat eie i England, andre europeiske land og i Norge.
Akvarell av Bergs hjemsted Kopardal med De syv søstre og det forhenværende handelsstedet fra 1861.
Som så mange andre av de historiske handelsstedene på Helgeland er trehusbebyggelsen på Kopardal borte for lengst. Likevel finnes det fremdeles spor etter velmaktsdagene. Vinkjelleren fra ca. 1790 er noe av det første en ser når en kommer i land. Til forskjell fra en annen historisk vinkjeller jeg hadde oppsøkt på Strand i Nesna, var kjelleren på Kopardal avlåst. Men den var imponerende nok sett fra utsida med sine tykke steinvegger og gressbevokste tak. Ellers fantes det noen virkelig gode infotavler både her og andre steder på øya.
Vin- / brennevinskjelleren ble bygd ca. 1790, etter at Morten Coldevin hadde blitt eier av handelsstedet få år før.
På kulturminnesøk hadde jeg merket meg en stor hage som tilhørte Kopardal handelssted, et lite stykke unna der bygningene hadde stått. Denne var i sin tid omgitt av en steingard som seinere er blitt fjernet. Videre kom det fram at hagen var berømt for sin lund av store trær som ask, alm, hestekastanje, parklind – og busker som gullregn, roser og syrin. At Kopardal «ble kjent for å ha den fineste og mest storslåtte hagen på Helgeland» (jfr. infotavla) sier ikke så reint lite.
Med mange av de høyreiste trærne i behold, var hagen en gedigen positiv overraskelse. Selvsagt var ikke hageanlegget fullkomment intakt, slik som i handelsstedets glansdager, men med tanke på at det snart var 100 år siden alt av bygningsmasse brant ned til grunnen og aldri siden gjenoppbygd, var det gledelig å se at så mange trær hadde stått pal fram til i dag. Faktisk hadde jeg ikke visst om denne perlen for inntil få dager siden. At hagen skulle være overgrodd, slik det framkom i kulturminnesøk, viste seg definitivt ikke å stemme.
De staselige trærne fra den en gang så prektige hagen anlagt på 1850-tallet står den dag i dag.
Kopardalshagen
Vis tekst
Fra Løkta Museums nettsider:
Johanna Eliassen, Elias Olsens kone, var en lidenskapelig hageelsker. På begynnelsen av 1850-tallet satte den mektige handelsfruen i gang med et gigantisk hageprosjekt. Kopardalshagen ble ved siden av Lurøyhagen viden kjent og beundret. Den ble anlagt et stykke fra hovedbygningen, dimensjonene var etter datidens målestokk enorme. 10 mål ble avsatt til hage / park. En stor, snau berghaug ble fylt over med jord. Hundrevis av jordlass ble kjørt fra Sandåker til hageområdet og deretter planert.
Hvem som var den egentlige arkitekten bak hageprosjektet, vet en ikke med sikkerhet. Muligens hadde madam Olsen kontakt med hagearkitekter i Sør-Norge under planleggingen. Rundt den veldige hagen ble det reist et meterhøyt steingjerde som dannet livd for planter av ulike typer. Mot nord og øst ble det plantet le av hurtigvoksende trær.
Hagen var på samme tid både park og nyttehage. Det ble plantet en rekke tresorter som lind, lønn, bøk, ask, hestekastanje, asal, poppel, rogn, hegg, alm, syriner, epletrær, kaprifol, samt mange ulike typer rosentrær. Hagen inneholdt et stort antall stauder, liljer og roser av mange slag. I tillegg ble det anlagt egen bærhage med ulike typer ripsbusker, solbærsorter, stikkelsbærbusker og frukttrær.
Mot nordøst ble det satt opp et plankegjerde for å danne le. Her var en lun krok hvor det ble satt ut benker og bord. Dette var et yndet sted for herskap og gjester å konversere og slappe av. Ofte ble det servert kaffe og småkaker og kanskje et lite glass likør mens samtalen gikk livlig. Bilder fra denne tida viser at hagen også ble brukt som promenade-område for de kondisjonerte. En liten promenade i parken kunne sikkert løfte tankene og stimulere fantasien både for stedets eiere og for gjestene.
For å ta seg av dette parkanlegget ble det ansatt en egen gartner som hadde mangfoldige og krevende oppgaver. Både titt og ofte måtte Tormod gartner, som han ble kalt, ha assistanse av tjenerskapet. Å luke ugress var ikke populært, og dermed oppstod det ofte kniving mellom tjenestejentene om hvem som skulle ut å luke.
Det suser i løvet – og av fordums velmaktsdager.
Traseen tilbake skulle vise seg å bli mer utfordrende, men også mer interessant enn å traske langs den asfalterte fylkesveien. Fra enden av den 300 m lange Kopardalsveien førte en overgrodd og så vidt synlig sti opp og ned et lite skard, før jeg fulgte Vikaveien og deretter Breivikveien mot Breivikgården. Herfra var det å ta en vel 300 m lang avstikker utover mot Løkta museum, eller Sjyhåjen, som den gamle husmannsplassen heter. Selv om museumsbygget som ventet var låst, ble jeg bortimot en time her.
Langs vestsida av øya.
På den gamle husmannsplassen Sjyhåjen er det i dag Løkta Museum som holder til.
Jeg blir like godt en times tid på denne vakre pletten.
Ivar Anker Johansen – husmannssønn, teolog og samfunnsbygger
Vis tekst
Fra ei av infotavlene ved Løkta Museum:
Løkta Museum ble etablert i 2004 med mål om å ta vare på og dokumentere historie og kultur på øya.
Stedet er en del av en gammel husmannsplass, senere et småbruk (1936) der fiskerbonden og hans familie levde i svært fattige kår. Ivar Anker Johansen (1874 – 1942) var en av i alt sju søsken som vokste opp på husmannsplassen. Det ble ei hard tid for familien etter at faren i 1887 kullseglet og omkom. Unggutten Ivar Anker deltok på Lofot-, Finnmarks- og heimefiske for å brødfø familien. Han opplevde å miste sju av sine venner på havet, en av dem var hans bror.
Som 18-åring reiste han til Amerika. I Nord-Dakota arbeidet og studerte han, og kunne som 25-åring fullføre embetseksamen i teologi. I 1900 – 1902 var Ivar Anker Johansen tilbake på Løkta. Sammen med flere andre engasjerte han seg for å få bygget et bedehus, som ble innviet i 1902.
Hans engasjement for fiskernes kår bidro til at han ved hjelp a pengeinnsamlinger i Lofoten fikk bygget to fiskerheimer på Ballstad og Ure. I 1913 kunne han med innsamlede midler fra Amerika overrekke Redningsselskapet en Colin Archer redningsskøyte, «Nordland» til bruk i Nordlandene.
I folketellingen fra 1900 var familien Johansen flyttet fra Sjyhåjen. Nye brukere var Oline og Lars Andersen. De fikk sju barn. Ei av døtrene, Lotte Larsen, overtok bruket etter foreldrene i 1939. Hennes datter Olivia og ektemannen Petter Forsland var de siste brukere (fra 1960) på småbruket.
Løkta Museumsforening, som ble stiftet i 2003, kjøpte etter hvert den delen av eiendommen som i dag utgjør Løkta Museum.
På Sjyhåjen vokste samfunnsbyggeren Ivar Anker Johansen opp i enkle kår.
Fredrikke Tønder Olsen – pioner og foregangskvinne
Vis tekst
Fra ei av infotavlene ved Løkta Museum:
Fredrikke Tønder Olsen – pioner og foregangskvinne. Hennes motto var: «E du halt, e du lam, har du vilje kjem du fram».
Fredrikke Tønder Olsen (1856 – 1931) var født og vokste opp i en velstående familie på handelsstedet Kopardal. Foreldrene var Johanna og Elias Olsen. Faren drev handelsstedet med bl.a. fiskemottak, gjestgiveri, forretning og skipsekspedisjon. Moren var bl.a. kjent for å ha utviklet den flotte hagen i Kopardal.
Fra Fredrikke var barn så hun at kvinnen kun hadde status og posisjon gjennom mannen. Dette formet hennes veivalg gjennom hele livet. I stedet for å utdanne seg innen «kvinnelige» yrker, gikk Fredrikke på Den kongelige tegneskole i Trondheim og startet som gravørlærling. Svekket syn hindret henne i å fullføre utdannelsen. Som første kvinne ble hun tilsatt i forsikringsselskapet «Norden». I sju år reiste hun langs kysten av Nord-Norge og solgte brann- og ulykkesforsikringer, noe som hjalp mange familier når ulykka rammet.
Rundt 1890 flyttet hun til Kristiania, hvor hun i 1894 startet Kristiania Viserguttkontor (KVK). Virksomheten omfattet etter hvert både transport og flytting, og filialer ble opprettet flere steder i Kristiania samt eget kontor i Hamburg. I 1914 hadde firmaet 200 medarbeidere og 50 hester. I 1921 kjøpte Fredrikke sine første seks biler som litt etter litt overtok transporten.
Gjennom sitt styreverv i Kristiania Kvinnelige Handelsstands Forening bidro hun til å bedre forretningskvinnenes kår. Hun opprettet flere legat, bl.a. ett for jenter fra Nordland som ønsket å ta utdanning. Avisen «Norske Kvinder» så dagens lys ved hjelp av Fredrikkes finansiering på kr. 50 000. Hun gav pengebidrag til blinde og hørselssvekkede. I 1926, da hun fylte 70 år, fikk hun Kongens fortjenestemedalje for sitt virke.
Fredrikke glemte ikke Løkta, stedet hun kom fra. I 1902 gav hun Løkta bedehus et vakkert bilde, som senere ble altertavle i Løkta kirke. På Hov hadde hun en «storbåt». Den inviterte hun slekta til utflukt med når hun besøkte øya.
Fredrikke Tønder Olsen er regnet blant de hundre viktigste kvinner som har bidratt til at Norge fikk allmenn stemmerett i 1913. KVK og legatet for utdanning av jenter fra Nordland eksisterer fortsatt. Damen fra Løkta med svekket syn og hørsel og et sterkt livsmotto har virkelig satt spor etter seg.
Et minnesmerke med relieff over pioner og foregangskvinne Fredrikke Tønder Olsen er reist ved museet.
Tilbake ved Breivikgården satte jeg så kursen langs en jordbruksvei som endte i et åkerlandskap der det var kyr på beite. Videre ble jeg nødt til å gå langs gjerder og forsere ei djup grøft, før jeg endte opp på en ny kjerrevei oppunder Nonsåsen som førte til fylkesveien. To storfugl fløy opp fra gresset. Ellers var det en del and å se i området. Ved Hovsgården møtte jeg på den samme gårdbrukeren som jeg traff på i går, og igjen ble vi stående og prate ei god stund. Han nevnte bl.a. at den gamle ferdaveien gikk i det området der jeg hadde gått.
På avveie, men bare midlertidig.
Langs Hovsvågen, det siste stykket mot teltet, støtte jeg på enda flere kyr på beite. De enset meg omtrent ikke, da de var for opptatt med å slurpe i seg friskt gress. Etter en lang dags marsj på nesten ti timer var jeg endelig tilbake til mitt transportable hjem. Akkurat da middagen var serveringsklar ringte Helle, som hadde feiret farens 80-årsdag. Ikke så mye vind som i går kveld, men likevel nok til å holde mygg og andre uhumskheter borte. Jeg ble sittende oppe helt til kl. 3:30, da sola sto opp i skardet mellom Tommskjevelen og Breitomma.
Home, Sweet Home.
Dag 3 (av 5): Hov – Horn – Hov
Info
- Start: 13:25
- Tilbake: 23:40
- Starttemp.: + 18°C
- Vær: Sol fra klar himmel → lettskyet / sol.
Langs landeveien
Gårsdagens tur kjentes godt i kroppen. Likevel hadde jeg lagt opp til en enda lengre tur i dag: Først til Sandåker for å handle, deretter mot grenda Horn øst på Løkta, før jeg ville vende tilbake via Sund langs en nordligere trase. I det strålende sommerværet var det bare å smøre seg omhyggelig inn med solkrem. Å bli solbrent hadde jeg ikke lyst å bli.
Fylkesveien mellom nord og sør på øya begynte jeg nå å bli ganske godt kjent med. Traff på flere syklister som var ute i godværet, før jeg kom til Sandåker, som vel må betraktes som senteret på øya. Etter innkjøpene ble det også i dag en kopp kaffe på en av benkene utenfor butikken – denne gangen med is attåt. Videre østover langs Fylkesvei 7302 ble et par av øyas andre viktige institusjoner passert, nemlig Løkta skole, som har elever fra 1. til 10. klassetrinn og Løkta kirke, som jeg ville ta en grundigere kikk på den siste turdagen.
En vakker og vindstille dag i havgapet.
På vei mot nye attraksjoner og opplevelser.
På øyas eneste butikk er servicen og gjestmildheten fra øverste hylle.
Skolen på Løkta er dessverre truet av nedleggelse fra kommunens folkevalgte.
Løkta kirke med Sandåkerfjellet bak – sett mot øst.
Oppe i det 238 m høye Sandåkerfjellet la jeg merke til en spreking som kom gående nedover. I de opprinnelige planene hadde også jeg en tur opp på Løktas høyeste fjell på agendaen, men denne varme dagen følte jeg ikke for noen topptur. Det var anstrengende nok å ta seg til fots over øya fram og tilbake. Men jeg vet i hvert fall hvor utgangspunktet for fjellstien befinner seg, i fall jeg skulle få ånden over meg en annen gang. Tenker det er en ganske grei fjelltur som blir belønnet med en formidabel utsikt.
Hugltinden på naboøya Hugla i sikte.
Så, omsider, åpnet det innbydende kulturlandskapet på Horn seg. Jeg valgte først å fortsette rett fram mot Båtneset, Løktas østligste punkt, men ombestemte meg og tok sikte på et annet markant nes i stedet, Stagarneset, en km lenger nord. For å komme meg dit måtte jeg først over et gårdstun, før en sti førte meg noen hundre m utover mot en knaus ytterst på neset. I tillegg til de to nærmeste øyene, Hugla og Tomma, med Aldra, Silatindan og Handnesøya mellom seg, stakk Trænfjellan halvveis fram bak Lovund.
På Løkta har det bodd folk og blitt drevet jordbruk i tusenvis av år.
Før 1962 tilhørte den østlige delen av Løkta med bl.a. grenda Horn Nesna kommune.
På Stagarneset bevilger jeg meg dagens lengste pause – med utsikt nordover mot bl.a. Tomma.
I øst / nordøst skuer jeg mot ei anna interessant øy, Hugla, med Handnesøya stikkende fram t.v.
Jeg fant meg så godt til rette på dette nydelige utkikkspunktet at jeg valgte å ta en lengre matpause her, etterfulgt av en høneblund i den myke lyngen. Men etter en times slaraffenliv var det på tide å begi seg på loffen igjen. Så veldig langt var det ikke å gå til den nordvendte Munkvika, der det for nokså nøyaktig hundre år siden ble tatt ut store mengder steinblokker for bruk i det den gang splitter nye Sandnessjøen sykehus. Også her var det plassert ut ei infotavle som kunne fortelle historien i bilder og ord.
Markens grøde.
Steinbruddet på Horn
Vis tekst
Fra infotavla på stedet:
Nordland Amtstyre vedtok i 1918 å bygge nytt sykehus i Sandnessjøen med materialer i stein. Ei granittåre tvers over øya Løkta ble avgjørende for en storstilt industrisatsing på Horn. Feltsmier, huggeskur, utskipningskai, bolig- og spisebrakker ble reist. Arbeidslag bestående av fagfolk og ufaglærte ble etablert, i tillegg til kokker, smeder, transportfolk og andre tilknyttet virksomheten. Ei lita skøyte, eid av Laurits Breivik, fraktet i løpet av 3 – 4 år 1936,27 lengdemeter granittblokker til Sandnessjøen.
Etter sterk prisøkning og dyrtid i Norge i perioden 1919 – 1921, ble det misnøye og krav om bedre lønn blant arbeiderne på Horn. Det resulterte i dannelsen av kommunens første fagforening. Etter harde forhandlinger fikk steinarbeiderne lønnsøkning og bedre akkord.
Steinuttaket på Horn var på flere måter et eventyr for Løkta-samfunnet. Likningsprotokollene i Dønnes disse årene viste stor økning i inntektene blant de som arbeidet i steinbruddet. Bygdesamfunnet fikk ny innsikt og kunnskap om arbeidsteknikker og metoder. Tanker og ideer fra arbeiderklassen fikk betydning. Optimismen blomstret, og det ble synliggjort at Løkta hadde verdifulle ressurser dersom de ble utnyttet.
Sykehuset ble offisielt åpnet i 1926. Riksantikvaren fredet det samme bygget i 2012.
Steinblokker til et nytt sykehus i Sandnessjøen hogges til i bruddet på Horn. (Avfotografert fra infotavle.)
Det nye sykehuset i Sandnessjøen med granitt fra Løkta sto ferdig i 1926. (Foto: Helgelands Blad).
Ernst Ekmann – en lokal kunstner i steinarbeid
Vis tekst
Fra infotavla på stedet:
Ernst Ekmann (1891 – 1984) kom fra Spjærøya [Hvaler i Østfold] til Løkta i 1918. Han hadde da lang erfaring og innsikt i steinarbeid fra barndommen, og han ble en av fagarbeiderne som bidro med opplæring, finhugging av steinblokker og utforming av spesialstein i anleggsperioden. I Sandnessjøen deltok han i byggingen av det nye sykehuset. Som smed laget han også sine egne verktøy til bruk i steinarbeidet.
Etter endt arbeid på Løkta og i Sandnessjøen dro Ekmann til Bodø hvor han tilegnet seg mange av de teknikkene og håndverksmessige finessene som senere gjorde ham kjent og aktet som produsent av gravsteiner og gravmonumenter. Store, men også små og enkle, prydet etter hvert kirkegårdene på Helgeland. Ved Nesna kirke står en vakker bauta over falne i 2. verdenskrig. På Glein på Dønna finnes en 3,5 m høy bauta over dikteren Jon Klæbo. Begge steinblokkene kommer fra Horn. Under restaureringen av Alstahaug kirke var han en av dem som utførte steinarbeidet.
Ekmann ble gift med Amanda Eriksen fra Horn. De fikk etter hvert fire sønner.
Ekmann hadde ingen formell utdanning, han var en klassisk autodidakt. Tekniske ferdigheter, nøyaktighet og formsans, evne til å utforme vakre bokstaver med innslag av passende motiver, alt utført med enkle redskaper, er beundringsverdig. Ernst Ekmann har satt varige spor etter seg på Løkta og på Helgeland.
I Munkvika på Horn ble steinen hugget ut, hugget til og skipet ut for rundt hundre år siden.
Veien nordvestover fra Horn til Sund gikk først gjennom det åpne jordbrukslandskapet, før det bar til skogs der det var fint lite å se før jeg kom til Sund. Sundsvågen som skjærer inn fra nord og strekker seg 2 km sørover, utgjør et karakteristisk trekk ved øya. Noen forskere mener at det samiske ordet luokta, som betyr vik eller bukt, ligger til grunn for øynavnet. Det må i så fall være Sundsvågen det siktes til. Andre navnegranskere mener derimot at et samisk opphav til øyas navn er lite sannsynlig.
Den 2 km lange Sundsvågen splitter langt på vei øya i to halvdeler.
Tilbake ved teltet litt før klokka halv tolv på natta var det godt å få strukket ut kroppen og få i seg en varmrett. Klokka nærmet seg vel ett denne lyse julinatta da jeg hørte noe snøfting utenfor teltet. Lukket opp glidelåsen, og ganske riktig – en bøling med velfødde kyr hadde inntatt Bruodden. Her var det saftig gress, men også et spennende fremmedelement. Et par av dem syntes jeg nok ble vel nærgående, men hva kunne en stakkar gjøre? Dette var som et flashback fra en tur i 2005.
Nattlige gjester.
Til lyden av snøfting, rauting, gulping, raping og tissing fant jeg etter hvert roen. De godslige husdyrene ble smått om senn mindre nysgjerrige og trakk seg – etter en drøy time – sakte, men sikkert vekk. Først da ble det mulig å få seg litt søvn.
Dag 4 (av 5): Hov
Info
- Temperatur: Ca. + 21°C (kl. 17:00)
- Vær: Delvis skyet → overskyet.
I fred og ro
Planen for dag fire var egentlig å utforske de nordlige områdene av Løkta, der det visstnok skal være flere fine sandstrender og noe så sjelden som restene av et ringformet tunanlegg fra jernalderen. Men etter å ha traversert øya fra nord til sør og vest til øst, og tilbakelagt rundt 45 km de tre siste dagene – med og uten sekk og til dels i terrenget, fristet det mest å bli værende på Bruneset i dag. Dessuten kan det jo være greit å ha noen attraksjoner til gode.
Det første jeg fikk se da jeg kom meg opp var et par kyr som sto og beitet nede ved fjæresteinene. Men de så ikke ut til å gjøre en flue fortred, og forsvant dessuten da de fikk øye på meg. Siden så jeg ikke snurten av de firbeinte kreaturene.
Dønna-fjell i sør, samt et par av De syv søstre.
Et slørete skylag som sola bare tidvis brøt gjennom gjorde det behagelig å oppholde seg ute. Først da det nærmet seg kveld kom det inn tykkere skyer fra havet. Hovedbygningen på Dønnes gård var lett å få øye på, hvit som den er. Middelalderkirka av grå kleberstein på samme sted klarte jeg derimot ikke å se mot den mørke bakgrunnen. Kroppen kjentes tung og treig ut, så det var nok helt på sin plass med en hviledag i dag. En rolig tilværelse med restitusjon var akkurat det jeg behøvde.
Mot Nord-Dønna i vest.
Det velkjente Lovundfjellet i nordvest med Dønnes og Dønnesfjellet i forgrunnen.
Mens jeg satt ute på neset og nøt en skarp en, så jeg en motorbåt komme kjørende hitover fra sør. Båten bremset kraftig opp, og jeg kom i prat med det som viste seg å være bonden på Hovsvågen. Han hadde vært ute og prøvd fisken, men det var lite å få. Jeg fikk spørsmål om kvigene hadde vært plagsomme, men så lenge de ikke var aggressive gjorde de meg lite, repliserte jeg. Det var de visst ikke, da de var «vant med folk». Det eneste som var til bry var noe knott på kvelden, men det bedret seg etter at en bris kom som bestilt.
Også Hestmannen viser seg langt oppe i nord fra ytterst på Hovsbrua (Bruneset).
Dag 5 (av 5): Hov – Kopardal
Info
- Start: 9:45
- Framme: 13:45
- Starttemp.: + 16°C
- Vær: Overskyet.
Som man reder, så ligger man
Natta ble ikke god! At jeg av plasshensyn ikke hadde tatt med meg liggeunderlag var ikke det verste, da mosen under teltet var myk nok. Verre var det at glidelåsen i soveposen gikk heden. I sjutida hadde jeg fått nok, og sto opp. Med over fire timer til disposisjon fra jeg brøt leir til fergeavgangen fra Kopardal trengte jeg i hvert fall ikke å stresse på tilbaketuren. Dagen bød på overskyet vær. Litt vind var det også – i hvert fall utpå dette praktfulle neset nordvest på Løkta som hadde vært hjemmet mitt i flere dager.
Ved Hovsvågen gård hørte jeg noen som hilste, og det var jammen meg den samme karen som kom med båt i går kveld, og som jeg vekslet noen ord med. Igjen slo vi av en prat. Som så mange andre var han opptatt av at landskapet gror mer og mer igjen, og bjørka og selja var verstingene, hevdet han. Møtte på flere som tok seg fram for egen maskin – enten på sykkel eller til fots. En liten familie som opprinnelig var fra øya, men som hadde bodd åtte år i Dubai, var her på «coolcation» – altså nedkjølingsferie. For selv en varm sommer i Norge kan ikke sammenlignes med heten i Emiratene.
Et mer skyete vær på min femte og siste dag på Løkta.
Den milde brisen lever jeg godt med.
Atter en gang la jeg turen innom Løkta kolonial, før jeg tok den korte avstikkeren til kirka. Riktignok passerte jeg kirka for et par dager siden, på vei mot Horn, men da uten å stoppe. Kirka ble innviet i 1968, mens et tidligere bedehus i området ble oppført først på 1900-tallet. Også her var det satt opp ei informasjonstavle til glede for både lokale og tilreisende som interesserer seg for lokalhistorien. På dette området er Dønna kommune i en klasse for seg, i hvert fall på Helgeland, og et eksempel til etterfølgelse.
Løkta kirke befinner seg på Sandåker, mens kirkegården er å finne på Hov.
Det nåværende kirkebygget ble oppført på 1950-tallet og utvidet i 1960-åra.
Løkta kirke – et lokalt initiativ
Vis tekst
Fra infotavla på stedet:
Et ønske om et gudshus på Løkta ble virkelighet i 1902 da Løkta bedehus ble innviet. De som stod i spissen for initiativet var leder for misjonsforeningen på øya Ane Winther, samt Einar Riiber og Ivar Anker Johansen som begge var prester og oppvokst på Løkta. Godseier Coldevin eide i tillegg til store jordeiendommer også en del av Sandåker, stedet der bedehuset ble bygget. Han gav tomt i gave til oppførelsen av bedehuset. Et stort bur som stod på Hov ble revet og brukt som materiale.
I 1952 ble bygningen flyttet ca. 50 m mot nord og gjenreist som et nytt og større bedehus. Margit og Arne Nordheim gav tomta «Minde» til det nye bedehuset. I likhet med byggingen av det opprinnelige bedehuset ble det aller meste av arbeidet gjort på dugnad.
Bedehuset ble brukt til møter og fester av religiøs art. Innkjøp av nattverdskalker i 1957 indikerer at huset også ble brukt til gudstjenester. I tillegg benyttet man bygget til skole i to år, og i mange år ble huset leid ut til kontor for legen.
Den 21. april 1968 ble kirkebygget vigslet av biskop H. E. Wisløff.
En stor del av interiøret, deriblant kirkeklokken, lysekronen, orgel, alterduk, alterbøker, salmebøker, m.m., ble gitt i gave fra private. Bildet som står i altertavlen ble gitt i gave av Fredrikke Tønder Olsen i 1902. Under utbygging til kirke i 1967-68 ble bildet satt inn i ei ramme som da utgjorde altertavla.
På 1990-tallet ble det gjort et omfattende restaureringsarbeid av kirken, både utvendig og innvendig.
Løkta kirke er privat og drives av et styre valgt av og blant befolkningen på øya.
Det tidligere bedehuset var mindre, og ble oppført i 1902 av lokale krefter. (Avfotografert fra infotavle.)
På 1990-tallet gjennomgikk Løkta kirke ei omfattende restaurering, innvendig så vel som utvendig.
Ungdomshuset på Løkta har en historie som strekker seg nøyaktig hundre år bakover i tid.
Framme ved fergekaia på Kopardal hadde jeg tilbakelagt ei strekning på over fem mil til fots på disse fem dagene på Løkta. Det var verdt hvert eneste skritt, selv om jeg pådro meg noen gnagsår her og der og et tidvis verkende kne. Mye av det jeg hadde på agendaen fikk jeg sett, men på langt nær alt. Gravhauger og -røyser, som det er mange av på Løkta, og sporene etter et tidligere nevnt ringtun, ble nedprioritert. Det samme ble Sandåkerfjellet. En retur til dette «kjempers fødeland» er derfor sannsynlig.
Drøyt femti kilometers vandring på kryss og tvers av Løkta er over.
Tags: bautahandelsstedkystgårdLangs landeveienlokalhistorieøyer
