# 610 • 23. – 25. juni 2021

stjerne

Dag 1 (av 3):
Info
  • Ankomst: 21:35
  • Temperatur: + 12°C
  • Vær: Overskyet.

Knott og knot

Etter en lang togtur fra Bodø til Grong, så buss fra Grong til Bindal, utgjorde siste transportetappe forhåndsbestilt «hentetransport», dvs. taxi med busstakster, fra Kjelleidet til nordspissen av øya Austra på grensen mellom Trøndelag og Nordland. At reiseruta var omstendelig og måtte planlegges nøye, anså jeg ikke som noen hindring.

Jeg ble satt av på ønsket sted av den trivelige sjåføren. Kjente meg straks igjen fra forrige gang jeg overnattet her, tilbake i 2008. Terrenget består for en stor del av nakne svaberg som skråner ned mot havet, og det er ikke helt enkelt å finne seg teltplass. Gikk en knapp km langs grusveien, bare for å ende opp igjen ved utgangspunktet. Myriadene av innpåslitne knott var en pest og en plage, og jeg knotet fælt med å få opp teltet. Men forholdene bedret seg noe etter å ha fått i stand et lite bål. Det var jo tross alt sankthansaften i kveld.

Årets sankthansaften tilbringes på nordspissen av Austra – landets 48. største øy.


Til tross for en fabelaktig utsikt nordover mot Kvaløya og Sømna, og et mildt og vindstille vær, gjorde disse hissige biterne at jeg slet med å få godfølelsen. Ikke før jeg var klar til å krype inn i teltet forsvant småbeistene, da været ble litt mer ruskete. Jeg ble stående utenfor teltåpninga og bare nyte å få litt vind og yr i ansiktet før jeg tok kveld.


Dag 2 (av 3):
Info
  • Start: 21:50
  • Framme: 23:00
  • Tilbake: 1:10
  • Temperatur: + 11°C
  • Vær: Overskyet. Yr.

Jonsok i Johan Blank-hula

I dag var det jonsok, dagen etter sankthansaften. Navnet kommer av norrønt jónsvaka, av Jon, som er ei forkorting av Johannes. Han var vel ikke akkurat bibelens Johannes, omstreiferen med samme navn som gjorde seg viden kjent på 1700-tallet for sine ugjerninger, Johannes Christophersen Blanche, også kjent som «Johan Blank» eller rett og slett «Blanken». Langs kysten finnes det flere huler som har navn etter denne fryktede skikkelsen, bl.a. her på Austra.

Den opprinnelige planen gikk ut på å ta meg til fjells på dagen, for så å besøke hula på kvelden. Men da været ikke hadde forandret seg vesentlig fra i går og skymassene fremdeles hang nedover fjellsidene, var tur til Vattafjellet og eventuelt Romsskåla bare å glemme. Til den nevnte hula var det ikke så langt, så det kunne jeg like gjerne ta som en kveldstur.

En grå værtype umuliggjør fjelltur.


Etter å ha fått med meg toppoppgjøret i Eliteserien mellom Bodø/Glimt og Molde på mobilen, la jeg i vei. Klokka var blitt nærmere ti på kvelden, men det har jo ingenting å si når året er på sitt lyseste. Også i dag var det en viss knottplage, men det fikk bare stå sin prøve. Nå var jeg lysten på å traske litt i terrenget, og målet var altså den myteomspunne Johan Blank-hula.

Mot yttersida av Austra.


Utsikt nordover mot Kvaløya og Gimlinga.


Ved veiens høyeste punkt på Oterneset bikker det nedover mot Otervika på yttersida av øya. Til min glede fant jeg ei grillhytte et stykke nedi bakken. Det var både grue og ved på stedet, og jeg vurderte å slå meg ned her når jeg kom tilbake fra hula. Her kunne jeg nok få det både varmt og trivelig.

Beliggenheten er flott, selv om utsikten mot Leka ikke er det den kunne ha vært i klarvær.


Gården i Otervika ble ryddet såpass seint som på 1600-tallet, og er dermed blant de yngre i Bindal kommune. Området sorterte tidligere under Oppdal på innersida av Austra – en gård som har historiske røtter helt fra jernalderen. I Otervika ender veien, og videre sørover må en belage seg på å gå i terrenget. Da jeg gikk her for 13 år siden kjente jeg ikke til den nevnte hula. I dag visste jeg at det skulle gå en merket sti fra gården og halvannen km sørover, noe jeg fikk bekreftet av et skilt.

Otervika.


Her ender veien, men en merket sti fører videre sørover.


Det bar først bortetter noen svaberg og deretter langs en tydelig sti gjennom småvokst kystfuruskog. Lendet var lenge forholdsvis flatt, helt til leia førte meg oppover en stor og brei fjellrygg bestående av nakne sva. Men terrenget var svært lettgått og her oppe i høyden var det ikke en eneste knott. Nå kjente jeg at den virkelig gode turfølelsen kom sigende.

Gjennom kystfuruskog.


Den gode turfølelsen kommer sigende.


I skogen var stien merket med hvite vimpler, mens markeringa oppover bergene besto av mindre varder og hvite malingsflekker. Helt på slutten blir det imidlertid litt mer vrient, og her bør man ha øynene med seg for å treffe rett. Det berglendte terrenget fører en først noen meter nedover, i retning Norddalen, før inngangspartiet av hula kommer til syne oppe i en bratt, men ikke så høy bergvegg. Oppover mot hula var det utsatt, og aktiv bruk av både armer og bein måtte til.

Dette må vel være Johan Blank-hula, tenker jeg – noe som viser seg å stemme.


Jeg trådte inn i hula. Så veldig stor var den ikke, men den kunne tilby en vidstrakt utsikt mot leia. Nå var riktignok været grått denne dagen, men jeg kan tenke meg at på en klarværsdag vil en kunne se langt.

Selve hula går vel en 5-6 m innover. Gulvet, som er flatt og består av hardpakket jord og småstein, er ca. 2 m bredt. Takhøyden når vel omtrent 3 meter på det høyeste. Helt innerst i hula, som for øvrig var tilstrekkelig opplyst, var det en naturlig stol som bulet ut av fjellveggen. Denne var veldig fin å sitte på, og jeg er garantert ikke den første som har satt meg ned her. En viss herre som var velkjent i befolkningen på 1700-tallet har nok gjort det samme. Jeg snakker om den beryktede «Blanken» som har gitt hula navn.

Nærmere 250 år etter at Blanken hadde tilhold her, befinner jeg selv meg i Johan Blank-hula.


«Blanken» – røverhøvdingen og landstrykeren ingen fikk has på (Del 1)

På folkemunne ble han oftest kalt «Johan Blank» eller rett og slett «Blanken», og var en viden kjent og beryktet mann, både i sin samtid og gjennom fortellinger og sagn i generasjoner etterpå. Johannes Christophersen Blanche, som var hans egentlige navn, ble født ca. 1730 og satt bort til en slektning nordpå. Han var av skogfinn- og taterslekt, og både faren og bestefaren hadde tidvis livnært seg på rov og plyndring.

Faren, «Kristoffer Smed», visstnok født i Elsfjord, hadde det med å endre navn alt ettersom det høvde. Etter tallrike ugjerninger, bl.a. drap på sin egen kone, ble han dømt til steile og hjul, men rømte straks etter domsavsigelsen. Han ble så dømt til livsvarig slaveri på Munkholmen, men ble her i bare ei kort stund. Da han døde i 1744 var det stor misnøye blant folk at en slik røver skulle bli begravet i vigslet jord ved Bakke kirke. Kun dager etter begravelsen ble liket gravd opp av likskjendere. Kista ble hogget opp og liket maltraktert og kastet på landeveien til «spetakkel for den veifarende». Liket ble så begravd på nytt av myndighetene.

Sønnen til Kristoffer Smed, altså den beryktede Blanken, lot seg i 20-årsalderen verve til soldat. I 1756 sto han som musketer i Det Nordenfjeldske Regiment. Johannes beskrives som meget høy av vekst, rundt og bredskuldret med tykke armer og bein, rundt og rødladent ansikt med blå øyne, brunt hår og skjegg – altså litt av en kjempe. Soldatlivet har uten tvil gjort sitt til å utdanne ham til den røver og voldsmann han siden ble.

Johannes hadde et utmerket snakketøy og kom aldri i forlegenhet for hva han skulle si, enten det gjaldt rettens eksaminatorer eller en menig bonde. Den hurtighet han viste ved å farte om fra sted til sted er høyst forbausende, og rett som han opererer på Sunnmøre, dukker han plutselig opp på Helgeland, på Senja eller i Finnmark. Så plutselig kan han påtreffes i Salten. Midt på vinteren gjør han en svipptur fra Jämtland til Hitra.

Han var utvilsomt sin tids mest beryktede omstreifer og voldsmann, hvis operasjonsfelt strakte seg fra Finnmark til de store dalførene på Østlandet, ja, like til Hardanger streifet han. Det hevdes han var like flink på ski som med båt. Rett som han farer fram på ekte røvermaner, «truende og med stor alarm», opptrer han som gentleman som betaler grundig for seg. Etter at regimentet han var en del av i tidlige år var stasjonert i Holstein, nord i Tyskland, lærte han seg å prate tysk med stor ferdighet.

 

Kilder:

    • Føljetong i Lofotposten, 1956
    • Føljetong i Helgelands Blad, 1929

Her har nok Blanken sittet.


«Blanken» – røverhøvdingen og landstrykeren ingen fikk has på (Del 2)

Kristina Olsdatter (f. ca. 1726) var Blankens selskap i mange år. Hun beskrives som et ondt og underfundig kvinnfolk som drev spådomskunst og kunne angivelig kurere sykdommer, bl.a. vha. bevergjel. Han selv var rett som det var hovslager og smed, til andre tider sølvsmed, hesteskjærer, blikkenslager og doktor, alt etter omstendighetene.

På vei nordover i 1770 hadde Blanken rasket med seg forskjellige ting underveis. Under høsttingene i Brønnøy, Alstahaug og Nesna sto flere bønder fram og beklaget høylytt at de hadde blitt frastjålet utgangssauer, klær, garn og annet. Fem år seinere skal han ei tid ha hatt tilhold i Otervik i Bindalen (jfr. Helgelands Blad, 27.8.1929). Etter å ha vært i Christiania, ble han satt inn i Kongsvinger festning med lenker og jern. Men som flere ganger før klarte han å rømme.

18. desember 1783 faller den endelige domsavsigelsen. Johan Blank blir dømt til kakstryking (pisking), tjuvmerke i panna, arbeid i jern og bolt sin ganske livstid i nærmeste festning og tilbakebetaling av 227 riksdaler. Dette var andre gangen han ble dømt til livsvarig slaveri. Men siste ord var ikke sagt!

For femte gang i sin forbryterkarriere lyktes det Blanken å rømme. Denne gangen fra Kristiansten festning ved Nidaros. Dette skjedde i samarbeid med en annen fange, 10. november 1788. Stiftsamtmannen foreslår å lyse Johannes Blank i bann, noe han ikke får gehør for. Amtmannen i Nordland blir varslet, da man mener at Blanken er rømt nordover, og i januar 1789 blir det utferdiget en etterlysningsordre. Fra nå av fordufter Blanken fra alle skriftlige kilder. Ved sin siste flukt var Blanken rundt 60 år gammel.

Om Blanken har vært innom Otervika på sin ferd nordover landet i 1770 vet vi ikke. Det som er helt sikkert ut fra rettsprotokoller er at Johan Blank og Kristina i 1775 ei tid skal ha hatt tilhold i Otervika. Året etter påtreffes Blanken og hans følge på Steinsjøen i Sømna, der også Ellen Knudsdatter Otervik befinner seg. Der blir hun overrakt en stor pakke fra Kristina, som ber henne om å forvare denne. Dette er selvsagt tjuvgods. Seinere fattes det mistanke fra øvrigheten, og Ellen blir pågrepet i Otervika og stevnet for tinget i Nærøy. Det hele ender med frifinnelse 23. oktober 1776, da hun skal ha «handlet i stor tåpelighet».

Navnet Blanken gikk det gjetord om i store deler av landet i siste del av 1700-tallet og i lang tid etterpå. En mengde sagn er forbundet med denne landstrykeren, og han både skjulte seg og lagret tjuvgods i huler han visste om. Andre Johan Blank-huler finner vi bl.a. på øya Smøla på Nordmøre og i Karlsøyvær utenfor Kjerringøy i Salten. I 1905 ble det utgitt bok om Johan Blank, basert på muntlige overleveringer og rettsprotokoller.

 

Kilder:

    • Føljetong i Lofotposten, 1956
    • Føljetong i Helgelands Blad, 1929

Jonsok i Johan Blank-hula.


Jeg kunne saktens gått tilbake straks. Men nei! Det ville stridd fullstendig mot filosofien min om å dvele ved slike steder. Når en først har tatt turen til en plass som dette og tar seg god tid til å bare være til stede her og nå, fester inntrykkene seg bedre, synes jeg. Hula er omtalt i Norges land og folk – et storverk på flerfoldige bind som ble utgitt på slutten av 1800- og tidlig på 1900-tallet. De fire bindene som beskriver Nordland kom ut i 1907. Det skal visst også finnes en annen hule i nærheten av denne, nærmere sjøen.

En hel time ble jeg «sittende fast» inne i fjellet, før jeg tok fatt på tilbaketuren. Da var det midnatt. Rett nedenfor hula var det en trimboks, og ifølge boka hadde stedet kun hatt syv besøk i år. I Otervika ble jeg vitne til et rådyr – for øvrig ikke det første av sorten jeg har sett i år.

En lite besøkt attraksjon.


At det er natt er ikke ensbetydende med at en vil gå å legge seg. I hvert fall ikke i disse lyse sommernettene som vi har her nord. Derfor tok jeg med meg noe pikkpakk fra teltet og gikk mot den flotte grillhytta i skråninga ned mot Otervika. Snart brant det på grua.

Et trivelig sted.


Gjennom dagen hadde det vært tørt og fint, men nå på nattestid kom det tidvis noe yr og duskregn. Det gjorde meg fint lite, da jeg satt ved en varmende flamme under tak. Uansett var dette å foretrekke foran den irriterende knotten som hadde vært plagsom særlig den første kvelden. Faktisk skapte yret som pisket mot tak og vinduer ei fin stemning. I grådisen kunne jeg skimte øya Leka, som har fått to besøk av meg de siste årene. Mat ble det, kaffe ble det og vin ble det, før jeg nærmere klokka halv fem lusket tilbake mot teltet.

Her blir jeg værende inn i de små timer.


Det hev ei rose sprunge.


Dag 3 (av 3):
Info
  • Avskjed: 15:20
  • Vær: Overskyet.

Ei hjelpende hånd

Det avtalte hentetidspunktet var kl. 16.00. Derfor ble jeg overrasket da henteskyssen var på pletten allerede en time før. Sjåføren var av det hjelpsomme slaget, og begynte like godt å dra opp pluggene på teltet. Telt, fortalte han, hadde han ikke ligget i siden han var i militæret på 1970-tallet. Og selv om han bodde i grenda Gutvik på denne øya, hadde han kun vært på nordspissen av Austra en gang tidligere.

Praten gikk lett og ledig på kjøreturen inn mot kystriksveien, der jeg skulle vente på bussen til Grong. Men nå hadde det seg sånn at vi hadde svært god tid, så vi svinget innom Kjelleidet handel og camping. Her spanderte den serviceinnstilte sjåføren is og kaffe på undertegnede, og da jeg på tampen ville gjøre opp for meg, ville han ikke ha noe betaling. Det ville han for øvrig ikke ta imot for to dager siden heller. Makan til service har jeg vel knapt nok opplevd før! Så kom bussen.

Fra Grong stasjon tar jeg toget nordover.


Anbefalt lesning:

    • Føljetong i Lofotposten, 1956 (nb.no, søkeord: «Blanchen»)
    • Jakobsen, Mikal (1905): Røverhøvdingen Johannes Blanch: Efter originale kilder. (Gotisk skrift)

Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial