Pernille Bergitta Andersdatter (1793-1878)

Følgende er i hovedsak basert på Rune Bangs artikkel «Legedynastiet» i Nord-Solvær – om Solværkjerringa og hennes familie i Årbok for Helgeland 1998/99:

20 år gammel ble Pernille Andersdatter fra Lurøy tjenestejente hos presten på Hemnes, Iver Ancher Heltzen (1785-1842). Han tilhørte en generasjon akademikere som hadde en levende interesse for naturvitenskap og medisin, og disse såkalte prestelegene med både teologisk og naturvitenskapelig utdanning tilhørte datidens kunnskapselite. Rundt prestegården samlet Heltzen medisinske planter som han tilberedte selv. I 1831 ga han ut ei bok om medisinplanter, basert på ei tidligere avhandling.

Pernille og dattera til klokkeren, Karen Munch, skal ha hjulpet til med å lete opp planter, og de ble etter hvert gode venninner. De unge kvinnene utviklet en stor interesse for fagfeltet, og fikk grundig opplæring i hvilke planter som hadde medisinsk virkning, tilvirkningsmetoder og hvilke lidelser naturmedisinen hjalp mot. Og særlig Pernille brukte mye av fritida si på prestegårdens bibliotek, der hun hadde fri adgang.

Hvor lenge Pernille ble på prestegården i Hemnes er usikkert, men før 1819 var hun i hvert fall tilbake i Lurøy. Da giftet nemlig venninna Karen seg med Pernilles bror, som også hadde hatt tilhold på Hemnes. Ekteparet ble for øvrig besteforeldre til folkeminnesamleren Nils Lagli Bardal, som i flere avisartikler i 1937 skrev nokså utførlig om nettopp Pernille – den seinere så vidgjetne Solværkjerringa. (Se infoboks om Solværkjerringa.)

Etter å ha vært gift i 24 år med en fiskerbonde på Sør-Solvær, ble Pernille Andersdatter enke i en alder av 53 år. I den første tida ble hun boende i sitt hjem, før hun rundt 1850 flyttet til naboøya Nord-Solvær. Det var nå først – i godt voksen alder – at hun for alvor fikk ry på seg for sine helbredende evner.

Solværkjerringa (Ho Penelæ i Solvær)

Nils Lagli, barnebarn til Solværkjerringas bror, skriver i en artikkel i Helgelands Blad, 15. juli 1937, gjengitt i H. Danielsen: Solværøyan – øyene og folket (1996), s. 322-323:

Hun hjalp til med barselkvinner, hun for overalt omkring på mark og eng og lyngheier og leitet etter lægeurter, og når hun fant noen så kokte og laget hun medisiner av det. Man så på henne som noe vidunderligt, og folk tok til å strømme til henne både nær ved, og langveis fra. Det kom til å spørres både vidt og bredt, at hun visste råd for alt. Det som de studerte dokterne ikke kunde greie, det greide hun. Hun fikk da selvfølgelig en veldig søkning, og støtt var det folk hos henne som led av ett eller annet.

[…]Det tør være hevet over enhver tvil at «Solværkjerringa» hadde en merkelig naturgitt evne til å kunne «se folk» og så med en gang stille den riktige diagnosen om det var ett eller annet som mankerte vedkommende.

En nær slektning av mig, en kvinne var svakelig i lengre tid. Så fant hun endelig på å ta en tur ut i øyene og besøke Solværkjerringa. Da hun kom til gårds i Solvær var det noen patienter som gikk og ruslet ute. Andre holdt sig inne. Nu var det fortalt, at Solværkjerringa aldri forlangte betaling i klingende mynt for de råd hun gav, eller for de kurene hun måtte foreta, og heller ikke for de medikamenter hun laget til. Hun lot de besøkende gi hvad de selv syntes etter eget godttykke. Men det sa sig selv, at patientene gav henne både pengegaver og annet, etter hvad de syntes de hadde råd til.

Men én ting forlangte hun bestandig: Hun ville ha en eller annen bruksgjenstand som var den helsesøkendes eiendom. Den måtte hun få i sitt eie. Var det en mann så vilde hun ha et halsband (skjerf) han brukte. Var det en kvinne så kunde det f.eks. være et hodetørklæ, eller annet. Fikk hun en slik bruksgjenstand så var det det samme om ikke Solværkjerringa så den syke selv. Hun laget likevel medikamentene ferdige, og leverte til sendebudet som var kommet i den sykes sted. Om den sykes oppholdssted var på mange mils avstand hadde intet å si.

Et vitnesbyrd fra Nord-Solvær

Nils Lagli forteller videre:

Min slektning var i Solvær i tre dager. Og da hun så tok på hjemturen var hun langt på bedringens vei. Hun hadde da adskillig å fortelle om livet i Solvær i de dagene.

Blandt annet fortalte hun at mens hun var der kom det en dag en stakkars forkommen ungjente som så nokså forpjusket ut. Hun vilde snakke med Solværkjerringa, men gamla snudde bare ryggen til henne, og lot som hun ikke enset henne. Men da hun endelig tok seg tid til å snu på sig å se på jenta, fikk Solværkjerringa så stygt et oppsyn, at det for nifst igjennom en å se på henne. De små grå øynene hennes stakk som syler, og ørnenesen hennes syntes krummere enn vanlig. Hun åpnet da sin munn, og tok slik til ords:

«Hvorfor kommer du til mig, di horeteksa du er!? Sånne grapørker som legger sig som svin under alle slags fremmede farker kan ikke vente å få noen hjelp fra mig!»

Og så gav hun den stakkars jenta en sånn «trollkjeft» så min slektning sier hun aldri i sitt liv kunde drømme om å få høre noe så fælt.

Solværkjerringa var som et friskt stormvær i sin fremferd, og det var visst ikke så lite selvkjensle hos henne. Man var redd hennes lettbevegelige sinn, men hun var også vennesæl og ualminnelig hjelpsom, især når det gjaldt syke, eller nødstilte, ulykkelige mennesker.

«Først brukte hun kjeft, og siden lægende urter»

Etter at Nils Lagli har innhentet flere opplysninger om Solværkjerringa, følger han opp med en artikkel i Nordlandsposten, 3. august 1937 med den megetsigende overskriften:

«Først brukte hun kjeft, og siden lægende urter»

Efterat min artikkel om Solværkjerringa var offentliggjort har jeg blitt tilstilt ytterligere opplysninger om henne av en gammel nesnafjæring. […] Da hun drev sin kvaksalvervirksomhet som gift kone i Solvær hadde hun folk både i Vefsn og Rana som samlet urter inn til henne fra fjell og skog og dyrket mark. Det gjorde sikkert mye til at hun blev så navngjeten som tilfellet var.

[…] Underlig er det vel også med utsagnene om hennes clairvoyanse (fjernsynhet). Før man kom til henne visste hun allerede hvad sykdom man led av. Dette trodde folk. Men troen kan jo ofte bevege sig på den ytterste rand av virkeligheten. Mildest talt. Ellers trodde man ikke at hun hadde noe med «styggen sjøl» å gjøre. For så vidt var der ingen overtro.

At man ofte kvidde sig for å søke Solværkjerringa i sykdomstilfeller skriver sig fra at man til å begynne med blev mottatt av den «fæle kjeften» hennes. Hun kunde da overhølje en med de verste skjellsord. Men når hun så hadde tømt av sig det verste, tok hun sig sammen og hjalp den syke så godt hun kunde. Det var nok i de aller sjeldneste tilfeller hun lot være å «bruke kjeft». Men man kunde aldri være sikker.

Den jenta som blev omtalt i forrige artikkel og som måtte høre om dem «som legger sig som svin under fremmede farker» hadde pådratt sig «fransos» (d.e. syfilis). Også den slags tilfelle tok Solværkjerringa sig av og kurerte dem som søkte henne. Forhåpentlig tok hun sig da også av den stakkars omtalte jenta og hjalp henne så godt hun kunde.

Solværkallen (Hainn Martines i Solvær)

Pernille bodde den siste delen av livet sitt hos sønnen Martines. Da hun døde i 1878 i en alder av 85 år, tok sønnen over virksomheten i Nord-Solvær. Personligheten hans var ikke helt ulik forgjengerens: Høyst konfronterende, brysk og morsk i begynnelsen, men omsorgsfull og godhjertet på bunn.

Fra den samme serien av artikler om Solvær-dynastiet som verserte i Helgelands Blad (og andre lokalaviser) i 1937 heter det om den såkalte Solværkallen, Martinus Pedersen (1824-1904), i en tekst underskrevet A.F.:

«Martines i Solvær» – «Solvær-kall’n» Pernilles sønn var en stor og tykk mann med buskete øienbryn og skjegg og skulende øine. Han var meget grinet og sint når det kom patienter.

«Ke dokker vil her? Dokker har jo døktern. Hut åt døktern!» var den alminnelige innledning.

Men da han hadde grint og skjent fra sig så var det bare omsorg og omhu med den stakkars syke. Onde sår, blodforgifting og betendelser var Solværlægens spesialitet. Medisinen så for en ukyndig ut til å være den samme for alle ytre historier,- et grønlig urteavkok til å vaske med, en olje – «Martinesolje» som delte sig i tre ulike vesker over hinannen i glasset, og så endelig en gråaktig salve som skulde smøres i en klut, men for allting ikke med kniv!

Jeg vet om en masse mennesker som søkte råd i Solvær, men jeg vet ikke om noen som blev tatt under kur og ikke oppnådde helbredelse.

[…] En storstillet gjestfrihet – mat og den deiligste kaffe, og gratis husly for langveisfarende var alltid det sikre i Solvær. Men det honorar de beregnet sig for behandling og medisin var latterlig lavt. Ofte og meget gjerne mottok de godt smør som betaling. Det bruktes til å lage salver av.

Solværkjerringa (den andre)

I den samme avisartikkelen som den om Solværkallen skriver A.F. også om den siste av de tre helbrederne i Solvær, Johanna Kristine Andrea Johansdatter (1854-1933):

Da Martines blev enkemann giftet han sig med en kvinne fra Træna,- Johanna – hun blev den siste solværkjerringa. De gamle mente at hun ikke kom opp mot Pernille i medisinsk kyndighet, men jeg kjenner intet tilfelle hvor hun hadde tatt sig «vann over hodet». Da jeg så henne var hun i 50-årene,- en verdig og rolig kvinne med et lyst og godt ansikt og et tillitsvekkende ytre. Å nevne alle hennes velgjerninger mot syke, det vilde bli en diger bok. Jeg skal bare fortelle en enkelt liten ting.

Datteren til en av mine naboer hadde slått et lite sår på albuen. Såret grodde til, men da hun reiste på klippfiskberget gikk det op og bredte sig utover, tilsist var hele armen bare blærer, fulle av vann, og da de gikk hull på var det bare røde kjøttet. Tilsist var hele armen liksom flådd. Alle læger som blev søkt kunde intet gjøre, og piken led de verste kvaler.

Endelig reiste faren til Solvær med henne, og da Johanna hadde smurt det grønne vannet på armen var smertene som strøket bort. 8 dager senere var det kommet fin hud på hele armen. Det hadde jeg anledning til å se. Nu er den medisinske vitenskap i Solvær død ut. Solværkall’n og solværkjerringa er historiske.

N.S. følger opp med å skrive:

[…] Søkningen til Solvær var i sin tid ganske enorm, særlig i årene 1890 til 1900. Jeg husker således en morgen lokalen kom til Solvær, at det medfulgte 27 syke der alle blev undersøkt og behandlet til båten kom i retur ca. ti timer senere.

Efter mannens død fortsatte enken sin kurering efter de samme metoder som Martinus Pedersen, og før ham hans mor benyttet sig av. Hun var da ca. 50 år gammel og fortsatte sine kureringer inntil sin død i 1933. De samme slags urter og medikamenter som hennes mann og før ham hans mor brukte, benyttet også hun sig av, men søkningen tok av efterhvert, og i tiden fra 1920 og utover minket den sterkt og var de siste år så å si ophørt.

Det hører med til historien at mange embetsmenn, og kanskje i særdeleshet distriktsleger, hadde et anstrengt forhold til disse «kvakksalverne» i Nord-Solvær. Ikke desto mindre verserer det et sagn om doktorsønnen som kom til Nord-Solvær, forkledd som en fattig bondesønn, for å bli frisk. Men dette kan like gjerne være en oppdiktet skrøne, da sagnet er knyttet til både Solværkjerringa den første og Solværkallen. Uansett ble det slutt på den nesten hundre år lange geskjeften rundt 1930.