# 636 • 28. – 30. juli 2022
Dag 1 (av 3):
Info
- Ankomst: 21:40
- Framme: 22:05
- Starttemp.: + 12°C
- Vær: Overskyet. Yr.
Valgets kvaler
Et bloddryppende sjørøversagn fra katolsk tid, fortalt og gjenfortalt gjennom mange generasjoner trænværinger, skulle brått få ny aktualitet på 1950-tallet. Da gjorde nemlig en lokal gutt et merkverdig funn i Kvernesvågen på Husøya. Det trettenåringen tok opp fra havbunnen var en utskåret trefigur med klare menneskelige trekk. Funnet stammet fra et større fartøy fra middelalderen, skulle det vise seg.
Det besnærende sagnet var bakteppet for årets Træna-tur, og denne gangen hadde jeg fått med meg Helle. Vi diskuterte litt hvor vi skulle slå leir. Bl.a. finnes det en flat slette midt på øya, tilrettelagt for campere og med sanitære fasiliteter like ved. Dessuten visste jeg om to gapahuker på øya. Siden vi ønsket å være ved sjøkanten kom vi til enighet om å følge veien tvers over øya til gapahuken ved Sannasundet.
På Husøya er avstandene så korte at en ikke har behov for noe transportmiddel.
Vel framme, sto det en personbil parkert her, samt en bobil et stykke unna, og det røyk fra grua i gapahuken. Opptatt, ja! Det burde vel ant oss at Træna er blitt en turistmagnet på sommeren. Men på forunderlig vis skulle alt legge seg til rette for oss likevel. Det unge paret fra Sørvestlandet var i ferd med å bryte leir, og overlot plassen til oss. Det varte likevel ei stund før de for, da de hadde flatt batteri og måtte be om hjelp fra tyskerne i bobilen – som vi ellers så fint lite til.
Så ble det tur til Træna i år også.
Selv om været var noe hustrig, var det lunt inne i gapahuken. Dessverre fantes det ikke så mye fyringsved, men det var likevel tilstrekkelig til å holde flammen levende utover kvelden. Mens Helle følte for å ta en tidlig kveld, hadde jeg lyst til å sitte oppe ei stund. Gikk en tur oppover mot Petter Dass-kapellet, som var åpent (i motsetning til i 2001, sist gang jeg overnattet på Husøya). Skydekket hang langt nedi Trænfjellan og det var yr i lufta, men værmeldinga for morgendagen var god.
Det er fullt mulig å ha det lunt og godt også på en gråværsdag langt til havs.
Dag 2 (av 3):
Info
- Start: 14:20
- Tilbake: Ca. 20:00
- Starttemp.: + 14°C
- Vær: Overskyet → delvis skyet / sol.
«I dag drikker vi vin, i morgen drikker vi blod» – Middelaldersagnet det kanskje var hold i
Etter en snartur til sanitæranlegget få hundre meter unna, der det for øvrig også finnes dusjmuligheter, satte vi oss ned på en av benkene ved gapahuken, spiste frokost i ro og mak og diskuterte dagen. Helle visste at jeg hadde lyst til å se funnstedet for «Husøyvraket» i Kvernesvågen. Samtidig var det viktig for meg å høre hva hun hadde lyst til, noe som resulterte i et opplegg uten altfor mye på tapetet.
I dag var det mer sommerlig enn hva tilfellet var i går kveld. På den korte turen over Husøya var det adskillige telt å se, i tillegg til en lavvo. Noen av camperne hadde kanskje tidligere vært på Trænafestivalen, for så å komme tilbake under mer «normale» forhold? Uansett er det fint å registrere at mange finner glede i teltlivet og de nærmest grenseløse mulighetene en da har.
Sommerværet er ankommet, som bestilt!
Første post på programmet var en tur innom bygdemuseet på Træna, som holder til i ei rødmalt nordlandslån like sør for kirka. Et hovedtema for utstillingen var steinalderen, naturlig nok. I den store og vide havgrotta, Kirkhellaren på Sanna, er det funnet en stor mengde fiskeredskapet av både stein og bein helt fra eldre steinalder. Et annet hovedtema var historien om søskenparet Theodor og Alma som aldri hadde møttes, men som drev en omfattende korrespondanse mellom Hawaii og Træna.
For min egen del var Kirkhellaren og steinalderfunnene et hovedfokus under en tur til Sanna i 2016, mens historien om Alma og Theodor, og det tilhørende prosjektet «Træna – Hawaii», ble saumfart for to år siden med turen til Raudskjærholmen i Torvvær. I år var det som nevnt det mystiske sagnet og det 600 år gamle båtfunnet som lå forrest i pannebrasken. Og jammen hadde ikke museet funnet plass til både sagnet, utgravningene og funnene i sine noe trange lokaler.
Stort er det ikke, men bygdemuseet på Træna er definitivt innholdsrikt.
Sagnet om sjørøverne som kom til Træna
Olaf Kjell Sørhaug: Sjørøverne som kom til Træna i Årbok for Helgeland 1991:
I uminnelige tider har sagnet om sjørøverne som kom til Træna blitt fortalt fra generasjon til generasjon:
En gang for lenge, lenge siden, mens det var ufred i landet, kom et utenlandsk fartøy til Træna. Det ankret opp ved Kverneset på Husøy. Ut på dagen dro mannskapet opp mot stedets vinstue. Der drakk de det huset serverte og pratet sammen på sitt fremmede språk. Vinstueverten forsto det språket de snakket. Under deres samtale la han merke til en bemerkning en av sjømennene kom med: «I dag drikker vi vin, men i morgen skal vi drikke blod».
Etter at sjøfolkene hadde forlatt vinstua og gått om bord i skipet sitt, fortalte verten sine sambygdinger hva han hadde hørt. De ble enige om å komme «sjørøverne» i forkjøpet, og ta livet av dem. Da folket på land regnet med at de fremmede sov rusen av seg, boret de hull i båten for å få den til å synke. Så kløv de opp i riggen og kastet stein på mannskapet etter hvert som de kom opp. Hele mannskapet ble drept. De ble ført i land på øya og begravet tett utenfor kirkegården ved Tinghaugen. Skipet ble slept opp i en våg som kalles Sanden. Slik lyder sagnet.
Sjørøversagnet om vin og blod har blitt holdt levende på Træna gjennom århundrer.
Gjenstander som beinfløyter og spillebrikker som ble funnet i skipsvraket var stilt ut i et glassmonter og bilder fra utgravningene på 1950-tallet hengt opp. Og selvsagt var det gamle sagnet gjengitt. Til og med en modell av ei «sjørøverskute» var stilt ut, men akkurat denne gir neppe et historisk korrekt bilde. Før vi la i vei videre sørover øya måtte vi innom butikken før den stengte. Her ble vi likegodt sittende ute ei stund i finværet. Og vi var langt fra de eneste.
Med et stadig bedre vær, kjøper Helle seg årets første softis.
Det bar nå gatelangs mellom de gamle trehusene utover Kverneset. Navnet har neppe noe med kvern å gjøre, slik den feilaktige formen ‘Kvernneset’ kan indikere. Her er hverken utnyttbar vannkraft eller korn. Kanskje har navnet noe med ‘kvervil’ (virvel) å gjøre, noe som i så fall henspiller på strømforholdene i sjøen, men det er bare en antakelse og slett ingen sikker tolkning.
På en benk satte vi oss ned og kom i prat med en yngre trænværing, Daniel. Han kunne fortelle om en ny optimisme på Træna, etter at den lenge konkurstruede hjørnesteinsbedriften Modolv Sjøset Fisk hadde blitt kjøpt opp av en større aktør og dannet selskapet Træna Seafood. Han tipset meg også om folk jeg kunne kontakte for framtidig båttransport i skjærgården.
Daniel har en inngående kjennskap til Træna-samfunnet, og tar seg gjerne tid til en prat med besøkende.
Fra her vi satt, ytterst på Kverneset, strekker den vel 350 meter lange Kvernesvågen seg nordøstover. Helt innerst vider den smale vågen seg ut, og danner et bredt og grunt botn. Rundt denne bukta var det at bebyggelsen i middelalderen var konsentrert, og det var her hovedgården på Husøya lå, Mogården. Her var det også at det nevnte båtvraket fra 1400-tallet ble oppdaget – eller rettere sagt gjenoppdaget – fordi det var ikke helt ukjent blant eldre folk at det fantes et vrak på havets bunn.
Husbyvraket ble funnet nesten helt innerst i Kvernesvågen, omtrent midt på bildet.
En Jomfru Maria-figur
Olaf Kjell Sørhaug: Sjørøverne som kom til Træna i Årbok for Helgeland 1991:
Århundrer gikk, men sagnet ble holdt levende. Så en dag i 1956 ble det med ett aktuelt. Da gikk nemlig den 13-årige Yngvar Marseliussen i fjæra på Husøy og søkte i vannet på ungers vis. Med ett tok han opp – fra sjøen en liten «trepinne», som så noe forunderlig ut. Ved nærmere ettersyn, ble gutten klar over at det ikke var noe vanlig trestykke. Konturene av et menneske vistes tydelig.
Unggutten gikk med funnet til stedets «kulturpersonlighet», tidligere fyrmester Jens Larsen. Han sendte gjenstanden til Tromsø Museum. Snart kom det melding tilbake. Funnet var en [10 cm lang] Jomfru Maria-figur.
I 1956 fant en lokal gutt en helgenfigur av Jomfru Maria på sjøbunnen. (Bilde: S. Wickler.)
Et skipsvrak på havets bunn: Talte sagnet sant?
Olaf Kjell Sørhaug: Sjørøverne som kom til Træna i Årbok for Helgeland 1991:
[…] Sommeren 1958 kom så direktøren for Sjøfartsmuseet, Svein Molaug, til Træna. Han fikk påvist funnstedet til helgenfiguren. Kunne det ligge et skip i fjæra på Sanden, undret museumsdirektøren. Gamle folk visste å fortelle at ved århundreskiftet var en båt synlig der i fjæra. Noen prøvde å ta vare på trevirket derfra og bruke det til brensel, ettersom det er trebart på Træna, og brensel er en mangelvare. Men selv om folket tok det opp og tørket det godt, var det dårlig brenne. Dermed ble båten liggende urørt og forsvant etter hvert ned i sanden.
Svein Molaug begynte så sammen med konservator Poul Simonsen fra Tromsø Museum å grave etter det sunkne skip. Og – ganske riktig – sagnet talte sant. Fartøyet ble snart funnet. Og i løpet av somrene 1958 og 1959 ble «sjørøverskipet» gravd ut.
[…] Båten var bygget av furu. Den har vært en bredbuket skute på noe over 20 meter (60 fot). Huden var av klinkede bord og naglet til spantene med store trenagler. Bordene har vært av anselig bredde, opptil 29 cm på det bredeste. De øverste bordganger var ved funntiden borte.
Både spantene og bordgangene vises tydelig på dette bildet fra utgravningene på 1950-tallet.
Skipet er lastet med…
Olaf Kjell Sørhaug: Sjørøverne som kom til Træna i Årbok for Helgeland 1991:
Det ble gjort en rekke funn i og omkring båten. Blant annet ble det funnet et håndtak som tilhørte en gammel jerngryte. Det gir tingsberetningen fra 1730 for Træna aktualitet. Her foreligger nemlig regning fra en engelsk dykker som forsøkte å heve en sunket skute. Den engelske dykker, John Cattel, kom til øya for å prøve å få skipet opp. Selv om stedets folk var behjelpelig, lyktes ikke engelskmannens arbeid, og han måtte dra fra Træna med uforrettet sak. I dokumentene heter det at båten var lastet med 72 jerngryter.
[…] Av båtens rigg ble det funnet rester av tauverk og ni blokker og jomfruer. […] Videre ble det funnet fiskesøkke av stein, del av en skinnstøvel med høy legg og spiss snute, rester av skinnklær og deler av trekar. En pilespiss av bein lå i bunnen av båten. Slike piler ble brukt i middelalderen til å skyte fugl med.
Der fantes også en spilleterning av bein, og to beinfløyter laget av leggbeinet på sau kom for dagen. Den ene fløyta hadde fem hull, den andre bare tre. I NRKs programpost «Vi går om bord» høsten 1959 ble en del av Griegs Morgenstemning spilt på den ene fløyta, i så god stand var den. Den minste fløyta, en såkalt gjøglerfløyte, var defekt.
På 1970-tallet ble nok ei beinfløyte av typen som er avbildet nedenfor funnet i vraket. Disse, sammen med de andre tingene som er beskrevet, mener arkeologene har vært personlige eiendeler som har blitt etterlatt. Kanskje var spill og musikk et kjærkomment avbrekk fra sjølivet om bord i båten? Terningen er for øvrig laget av enten tann fra hval eller støttann fra hvalross, mens fløytene er laget av bein fra sau.
Musikk og spill har åpenbart vært praktisert blant de sjøfarende. (Bilde: S. Wickler.)
Trænværingenes eget handelsskip
Man skulle jo kanskje ønske at sagnet om sjørøverne var hold i, men sannheten er nok at det er et såkalt vandresagn. Nesten identiske sagn er kjent fra hele Nord-Norge, tilpasset lokale forhold (kilder opplyses om på slutten). Men virkeligheten trenger ikke være mindre fascinerende av den grunn.
Selve utgravningene på 1950-tallet var et krevende pionerarbeid, da det aldri tidligere hadde blitt gravd fram et skipsvrak under vann her til lands. Og det skulle vise seg at båtvraket hadde en høy alder, dog ikke fullt så høy som opprinnelig antatt. En nyere dendrokronologisk datering (analyse av årringer) fra en bevart stokk har påvist at båten var bygget av furu, sannsynligvis på Vestlandet, og at treet som stokken stammet fra ble felt rundt år 1400.
Ved å sammenholde flere typer dateringsmetoder kan en med rimelig stor grad av sikkerhet fastslå at båten ble bygd først på 1400-tallet og oppgitt rundt midten av det samme århundret. Båten fra Kvernesvågen var helt fram til 2007 ansett som det eldste vraket i Nord-Norge, da et båtvrak i et vatn ved Rognan i Saltdal overtok tittelen.
Men hvorfor endte Husøybåten sine dager innerst i Kvernesvågen? Det er kanskje ikke så ulogisk. Like i nærheten ligger nemlig Mogården, som utgjorde sentrumet i middelalderens Træna-samfunn. Og for både Mogården, kirka som en gang sto her og den øvrige bosetningen, var Kvernesvågen den naturlige havna. Husøyvraket var slett ikke noe sjørøverskip, men tilhørte etter alt å dømme trænværingene selv.
Omtrent slik forestiller en seg Husøybåten. Tegning av et frakteskip fra 1200-t. funnet ved Kalmar, Sverige.
Querinis reise fra Røst med et lokalt handelsfartøy våren 1432
Da båten ble sjøsatt var det bare 50 år siden svartedauden hadde feid innover landet, og hverken Columbus, Leonardo da Vinci eller Michelangelo var født. En ytterst relevant og interessant skikkelse er derimot den venetianske adels- og handelsmannen Pietro Querini som med sitt mannskap drev i land på Sandøya ved Røst i januar 1432. Spesielt hans utførlige skildring av tilbaketuren, etter å ha tilbragt tre-fire måneder på Røst, gir god innsikt.
Querini beskriver at de dro fra Røst i et fartøy lastet med tørrfisk. Dette er første nedtegnelse av et fartøy fra middelalderen eid og seilt av medlemmer av et fiskersamfunn i Nord-Norge med tørrfisklast direkte til Bergen. Denne handelsruta kan dermed betraktes som forstadiet til jektefarten som skulle utvikle seg i løpet av 1500-tallet og vedvare til innpå 1900-tallet.
Det tidligere transittsystemet via Vágar (Vågan) i Lofoten, der fiskerne solgte fisken sin til norske og tyske handelsmenn, bukket trolig under for svartedauden, i tillegg til det faktum at hanseatene hadde forbud mot å operere nord for Bergen. Dermed tvang direktetransport fra nordnorske fiskevær til Bergen seg fram som beste løsning.
De nærmere 600 år gamle nedtegnelsene forteller videre at eieren av fartøyet var en fisker fra Røst, mens mannskapet besto av slektninger. Dette var en organisasjonsmodell som kom til å bli kjent som et «bygdefar». Fartøyet ble både seilt og rodd, bemerker Querini, og det kan dermed ikke ha lignet noe særlig på den seinere jekta. Handelen og handelsruta var nok ganske lik den som eksisterte i jektefartstida, men fartøyene så åpenbart annerledes ut.
Tilbake på Træna, så er det rimelig å gå ut fra at Husøybåten ble kjøpt på Vestlandet av et kollektiv av Træna-fiskere. I likhet med Røst, var Træna et viktig fiskevær der store kvanta torsk ble hengt på hjell og tørket. (Ordet torsk kommer for øvrig av det norrøne ordet «þorskr», tørr, tørk. Kilde: NAOB). Med tørrfisken seilte man til Bergen, og kom tilbake med korn, mel og annet som ikke kunne framskaffes lokalt. Når så Husøybåten ikke lenger var sjødyktig, ble den liggende til forfall i vågen til den sank.
Etter å ha ligget på havbunnen i over et halvt tusen år, forsvant vrakrestene for godt i 1984. Da ble nemlig Kvernesvågen mudret. Det hele berodde på en kommunikasjonssvikt mellom museet i Tromsø og entreprenøren. Det eneste som er igjen av båten i dag er rester av noen stokker som befinner seg på Træna bygdemuseum. Disse ble av avgjørende betydning da båten nokså nylig vha. dendrokronologiske analyser ble datert til ca. år 1400.
I 1984 ble Husøyvraket tilintetgjort ved mudring, men noe trevirke er blitt tatt vare på.
Istedenfor å følge «hovedveien» utover mot Sannasundet, valgte vi å gå Kirkegårdsveien. Denne går forbi den nevnte Mogården – Trænas hovedgård i tidligere tider, som det ikke er annet igjen av enn en gårdshaug i dag. Veien går også forbi to kirkegårder – den gamle og den nye. Vi ringte opp en kjenning i Bodø som er av den gamle Jeppesen-slekta på Træna, og han ba oss om å ta bilder av ei spesiell grav.
På vei fra Kverneset til kirkegården går vi forbi mye fin trehusbebyggelse.
Midt inne på øya finner vi kirkegården, et godt stykke unna kirka i havneområdet.
Mens Helle prøvde å finne grava, tok jeg meg en tur til den tidligere kirkegården som vi hadde gått forbi uten å ense den. Ikke så rart, da det var en god del kratt langs veien. Men bak alt krattet var det et solid oppmurt steingjerde som omslynget den godt ivaretatte gravlunden.
Gamle gravplater.
Fra Kirkegårdsveien tok vi en temmelig utydelig sti videre vestover og oppover mot Petter Dass-kapellet. Vi gikk inn og satte oss. Akustikken var overveldende. Det samme var maleriene av Karl Erik Harr, som hang på de hvite murveggene. Nede ved gapahuken var været fremdeles såpass godt at vi valgte å gjøre i stand middagen utendørs.
Rundturen over Husøya nærmer seg slutten.
Det var kveld, og i morgen måtte vi opp grytidlig om vi skulle komme oss hjem. Vurderte litt fram og tilbake om det var noen vits i å gå og legge seg, før jeg konkluderte med at jeg ville bli værende oppe de få timene. Sove kunne jeg gjøre på båten. Sommernatta med sitt dunkle og innsmigrende lys var for vakker til å sove bort. Mens Helle valgte å strekke ut kroppen, tok jeg meg en tur via kapellet og videre opp mot vanntårnet for å nyte utsikten og en pils.
En skal visst ikke sove bort sommernatta, sies det.
Dag 3 (av 3):
Info
- Start: 4:50
- Framme: 5:15
- Starttemp.: + 13°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
Mot dag
Jeg ville nødig havne i samme situasjon som i fjor, da jeg ble «stuck» på Træna i godt og vel 20 timer ettersom hurtigbåten ikke la til der jeg forventet – nemlig ved den vanlige hurtigbåtkaia der det finnes både venterom og toaletter for de reisende – men på et helt annet sted.
Allerede klokka fire begynte vi å pakke, og en snau time seinere var vi i gang. Om været var godt i går, så var det enda bedre i dag. Omtrent ikke en sky var å se på himmelen og ikke et vindpust kunne fornemmes. Det er vel så optimalt som det går an å få det.
Allerede før klokka fem på morgenen er vi ferdigpakket.
Tilbake ved kaia lå hurtigbåten klar, men i det fine været ble vi sittende ute ei stund før vi gikk om bord. Ikke så mye dyreliv å se på denne turen, annet enn flokker av grågås og ei ørn. Men Træna har likevel noe helt spesielt forlokkende ved seg, noe som gjør at i hvert fall jeg stadig trekkes tilbake hit.
En vakrere morgen skal en lete lenge etter.
- Kilder og bilder som omhandler Husøyvraket:
- Sørhaug, O. K.: Sjørøverne som kom til Træna i Årbok for Helgeland, 1991
- Wickler, S.: Medieval Shipwrecks from North Norway and their Contribution
to Understanding Maritime Interaction and Trade i The International Journal of Nautical Archaeology (2016)
Tags: bygdemuseumHellelokalhistoriemiddelalderensagnøyer
