Det varte veldig lenge før jeg omsider startet opp årets tursesong, men på tross av dette ble det likevel et nokså innholdsrikt år. Bestigningen av Tromsdalstinden ble min første tur nord for polarsirkelen, og turen til Överst-Juktan ble min første som i sin helhet ble lagt utenlands. Selv om det ikke ble mer enn fire turer i lag med Jan, var disse av høy kvalitet. Bl. a. tok vi oss en tur i Børgefjell nasjonalpark, som for mitt vedkommende ble min lengste noen gang. Ellers fikk jeg til de grader erfare hvordan det er å gå på en real smell. Mot slutten av den lange skituren til Langskardfjellet gikk jeg fullstendig tom for energi, noe som resulterte i utløst leteaksjon!
Jeg kom meg ikke i gang med turer før den 10. april, da jeg gikk rundt Litjfjellet for sjette året på rad. Selv om jeg var begunstiget med perfekte værforhold på turen, slet jeg med bakglatte ski. Skismurningen lå igjen hjemme og det gjorde også solbrillene. Dermed ble det etter hvert også en del irritasjon i øynene. Ei lita uke seinere la Merethe og jeg i vei innover mot Gåsvatnet og videre et stykke oppover Gåsvassdalen. Mellomgåsvatnet var målet, men så langt kom vi oss ikke.
I slutten av mai hadde jeg store planer om å ta meg en lengre skitur innover de vidstrakte fjellene vest for Svenningdalen, men på første forsøk kom jeg meg ikke lengre enn et stykke opp i Litj-Hjortskardet. Jeg fikk imidlertid testet ut det nyanskaffede stormkjøkkenet mitt, som ikke var imponerende effektivt til snøsmelting. Et par dager seinere – på min 23-årsdag – var jeg villig til å gi meg i kast med et nytt forsøk. Denne gangen skulle jeg lykkes i å bestige det fjerntliggende Langskardfjellet (1.240 moh.), og det ble en tur jeg vil huske – av flere grunner. For det første spenningen med å vandre i 1.100 – 1.200 meters høyde vestover fjellene, utsikten mot øde fjell og daler fra toppen og den herlige tilbaketuren i lav kveldssol. Men ettersom jeg hadde tatt med meg altfor lite mat og drikke på denne lange turen gikk jeg på en solid smell i Litj-Hjortskardet. På råtten snø var jeg ikke nede igjen før langt på natt. Da stod en skuterpatrulje klar til å iverksette leteaksjon!
Det ble flere typiske vandreturer i sommer – både kortere og lengre. Hele to turer ble gjort til Storvatnet i Skjørlægda. Først en dagstur i lag med Jørn, der jeg klarte å miste både jakke og liggeunderlag, for så å finne dette igjen på tilbaketuren. Så en telttur i lag med søstera mi, Merethe, allerede dagen etter. Denne gangen presterte jeg å glemme bl.a. kjøttdeigen som skulle brukes i middagen. Dermed var det brødmat som gjaldt. På begge disse turene i Skjørlægda var vi innom Fjellgården. To fine sommerkvelder etter hverandre tok jeg turen opp på Holmvassåsen. I Langtjønna prøvde jeg å fiske, men opplevde at sena røk da fisken hogg til! På turen til Trolltjønna beveget jeg meg gjennom storvokst og trolsk gammelskog.
Etter å ha besteget Nord-Norges høyeste fjell, Oksskolten, for to år siden, var Jan og jeg rede for å avlegge de majestetiske Okstindan et nytt besøk. Denne gangen hadde vi Leirbotnet innerst i Leirskarddalen som utgangspunkt, og valget falt på den 1.708 m høye Vesttinden. Det var en mektig natur som møtte oss på vei opp mot breen. Selve bestigningen ble gjort til fots for min del, mens Jan tok seg til topps vha. ski og skifeller. Et par uker seinere hadde vi peilet oss inn på en ny interessant fjelltopp, nemlig Brurskanken i Vefsn (1.447 moh.). Turen ble tatt etter arbeidstid, og fra toppen ble vi vitne til en nydelig solnedgang. Selv om det ble veldig seint før vi var hjemme igjen, og lite søvn den påfølgende natta, så var det verdt umaken.
En annerledes tur ble vandringen gjennom svensk ødemark til Överst-Juktan i det vidstrakte Vindelfjällens naturreservat i Västerbotten. Ikke bare var dette min første tur som i sin helhet ble lagt utenfor Norges grenser. Også landskapet var fremmed for meg og Jan. Det mest bemerkelsesverdige var imidlertid da vi, etter en lang vandring gjennom ubebodde skogs- og fjelltrakter, plutselig får øye på ei hvitmalt kirke midt inne i ødemarka. Ingen hus var å se – kun denne besynderlige kirka. Endelig skulle Jan og jeg realisere en tur til Børgefjell nasjonalpark – et villmarksområde vi hadde hørt så mye om. Jeg hadde riktignok besøkt parken tidligere, da jeg sammen med bl.a. faren min var inne ved Sipmeken i 1990, men å sy sammen sitt eget turopplegg ble noe annet. Med tre overnattinger i telt på tre forskjellige steder og bestigning av Børgefjells høyeste fjell, Kvigtinden (1.699 moh.) ble det en fin introduksjon til nasjonalparkens vestlige og sentrale deler – og min lengste tur hittil!
Ett år etter at jeg flyttet til Tromsø som fersk student hadde jeg fortsatt ikke vært på noen lengre turer i byens storslåtte omgivelser. Derfor var det på høy tid at jeg høsten 1995 gjorde en bestigning av den velkjente Tromsdalstinden (1.238 moh.), like øst for byen. Denne flotte fjellturen ble for øvrig min aller første nord for polarsirkelen, om jeg ser bort fra noen mindre fjellturer i Lofoten i min barndom. Bjørnstokken i Tosen er ingen høy fjelltopp, men da terrenget ikke er av enkleste sort, krevde denne turen sin tid. Konsekvensen ble at jeg måtte famle meg fram i høstmørket nedover mot fjorden igjen.
Det ble ytterligere to turer i oktober – to hustrige høstturer, får en vel si. På turen fra Svenningdalen, over Grønfjellet og ned i Stavassdalen måtte jeg hanskes med både vind og regn. Turen opp på Eiteråfjellet ble hakket verre enn den forrige. Regn og vind var gjennomgangstonen, og det var i det hele tatt ingen stor opplevelse. På årets siste dag tok jeg meg en skitur til Holmvassåsen gjennom mye laussnø. Det jeg imidlertid vil huske best er det som skjedde i etterkant av turen. Bilen stod bom fast i snøen, og jeg fikk den ikke av flekken. I nærmere sju timer (!) prøvde jeg å få den løs, før jeg omsider fikk assistanse. Dermed hadde jeg stått dobbelt så lenge og strevd med bilen som selve turen tok.
Årsrapporten er skrevet i 2014 med turrapportene fra 1995 som grunnlag.