Med usle tolv turer som sluttresultat har 1998 ikke vært noe fremragende turår. Kun i 1992 endte jeg opp med et lavere antall turer. Når det er sagt, er det også en del å glede seg over. For eksempel ble turen til vestre Sipmeken i Børgefjellet på seks døgn min lengste alenetur noen gang. Påsken var dessuten usedvanlig bra i år – både med tanke på vær og føre, og to toppturer med ski på beina, i tillegg til et par lengre dagsturer, er jeg fornøyd med. Nok en gang ble det tur til Okstindan, og i år ble det markante Svartfjellet besteget – Helgelands tredje høyeste fjelltopp. Når det gjelder dyre- og fugleliv så var det veldig mye rype å se i fjellet i år, men lite annet.
Den første turen i år gikk til Trollheimen i Sør-Trøndelag i lag med ski- og fjellsportgruppa ved studentidrettsforeningen AVHI, der vi hadde leid hytte. Selv om været langt fra var det beste denne januarhelga, var det sosialt og trivelig, og en liten skitur ble det også. Knappe to måneder seinere stod den årlige begivenheten “Litjfjellet rundt“ for døra, som langt fra ble noen parademarsj. En sein start og en noe treg framdrift gjennom all laussnøen gjorde det dessuten mørkt før jeg var tilbake.
Påsken 1998 kunne framvise nærmest optimale føreforhold og mye godt vær. Turkamerat Jan hadde imidlertid bosatt seg i California dette halvåret, og kunne følgelig ikke delta på noen av årets påsketurer. Likevel ingen grunn til å forkaste alle turplaner! Jeg begynte likegodt med to toppturer til henholdsvis Gåsvassfjellet og Blåfjellet (Storklumpen), vest for Svenningdalen – begge godt over 1.200 moh. Førstnevnte topp hadde jeg forsøkt meg på tidligere, men ikke lyktes. På Storklumpen hadde jeg vært flere ganger tidligere – men aldri på ski. Knapt et vindpust kunne fornemmes på disse turene – selv ikke i høyfjellet. En tredje topptur vest i fjellene var i emning, men da været forverret seg endte jeg i stedet opp med en tur i et variert skogs- og fjellterreng rundt Grønfjellet. Føret var akkurat like godt på den siste turen i påsken, men et ustabilt vær med mye vind gjorde at jeg heller ikke i dag kom meg opp på Langskardnasen, men måtte gjøre retrett i Feitskardet.
Byfjellet i Mosjøen, det over 800 m høye Øyfjellet, ble sommerens første fjelltur. I tillegg til Jan, som nå var tilbake fra USA, var også mosjøværingen John-Sindre med til topps. Naturlig nok møtte vi på mange fjellvandrere opp mot Øyfjellvarden. For femte gang på seks år satte Jan og jeg atter en gang kursen mot de mektige Okstindan. Målet var en bestigning av Okshornet, men da vi så hvor oppsprukket breen var nedenfor ‘hornet’, og vi ikke hadde adekvat breutstyr med oss, måtte vi nøye oss med det 1.872 m høye Svartfjellet – som i høyeste grad levde opp til navnet. Det var i grevens tid at vi kom oss opp – og ned igjen, før drittværet satte inn. Ved Mørkbekktjønna ble vi for øvrig vitne til en voldsom kalving fra Okstindbreen.
Det er ikke bare Okstindan som har vært et årlig innslag i turprogrammet de siste årene – det har også Børgefjellet vært. På samtlige Børgefjellturer til nå har Jan og jeg vekslet mellom å gå alene og i lag. I år skulle jeg gå mutters alene, med start fra Leipikvattnet i Sverige og hovedbase ved vestre Sipmeken. Det ble et ukesopphold med et temmelig variabelt vær, og der jeg ervervet meg mye erfaring om det å være såpass lenge alene i fjellheimen. Turen ble for øvrig min lengste alenetur noen gang.
Ved juletider ble det et knippe fine skiturer i lag med Jan, og den første av disse gikk fra Sjåmoen i Vefsn og innover skogene mot Herringen. Området er kjent for sitt flotte skiterreng, noe vi fikk bekreftet. I tillegg var det et utsøkt vinterlys denne dagen. Været var ikke like vakkert da vi noen dager seinere tok oss en skitur mot Gluggvatnan. Likevel utnyttet vi det dagslyset som var, fra grålysninga i morgentimene til mørket satte inn på ettermiddagen. At det skulle befinne seg et 38.000 dekar stort naturreservat her, kom som en overraskelse på oss. Vi avsluttet året med en tur til Stavassdalen, der vi bl.a. ble vitne til to reinflokker. På tilbaketuren kom månen fram, og lyste opp det snødekte landskapet rundt oss.
Årsrapporten er skrevet i 2014 med turrapportene fra 1998 som grunnlag.