21 turer har det blitt i år. Det er det største antallet turer siden 1991, og noe som jeg må si meg godt fornøyd med. De aller fleste av turene har imidlertid vært dagsturer. To perioder har vært spesielt intensive i tursammenheng. Det gjelder en 14-dagers periode fra slutten av februar til midten av mars og halvannen uke i juli. I disse to periodene gjennomførte jeg nesten halvparten av alle turene i år.
Den første perioden med høy turfrekvens bød på fem ganske forskjellige skiturer. Årets første tur gikk innover løypenettet på Mosåsen til nedre Urdvatnet. Målet var imidlertid Bjørnålia, men mylderet av stier (løyper) på kartet gjorde at jeg mistet oversikten. I ettertid innså jeg at jeg hadde vært svært nært det opprinnelige turmålet. Turen fra Bjortjønna mot øverenden av øvre Fiplingvatnet ble tung. Over de flate myrene måtte jeg hanskes med ca 30 cm laussnø, og etter hvert begynte det å fyke. Elgfjellet, vest for Gåsvatnet ved Tosenveien, kom jeg meg ikke helt til topps på pga snøskredfare. Selv om turen foregikk i solskinn, huskes den nok best fordi jeg satte fast bilen. Dermed måtte jeg gå ytterligere 14 km langs snødekte veier.
En av de flotteste turene var skituren innover Jamtfjelldalen. I et optimalt vær gikk jeg innover den ville og vakre dalen, flankert av høye fjell som badet i sol. Også turen innover Tvilldalen til Vadfjellet noen dager tidligere ble en minnerik opplevelse. Jeg ble på denne turen overrasket av snøkov og uvær på tilbaketuren. Dette, i tillegg til mørket, gjorde sikten særdeles vanskelig, og jeg var glad da jeg kunne se lyset på gården i Svartvatnet. Under den obligatoriske kaffepausen på den årlige rundturen rundt Litjfjellet, presterte jeg å falle bakover, etter å ha vært og hentet kaffevann i en bekk, noe som gikk utover både rygg og albue. Selv om hendelsen ikke var alvorlig, slet jeg likevel med førligheten i armen i flere dager etterpå.
I påsken fikk vi til en real guttetur til Saltdal, der vi hadde leid ei hytte. Denne fungerte som base for to herlige turer til henholdsvis Sørfjellet i Saltfjellet og Bjørntoppen inne ved svenskegrensen. Mens førstnevnte tur ble noe amputert pga dårlig sikt, ble turen opp på Bjørntoppen en stor opplevelse. Den ble dessuten årets høyeste med sine 1709 moh.
Sommeren bød bl.a. på to flotte turer ut til kysten, da øyene Tomma og Torget fikk besøk. Den berømte Torghatten gikk jeg både til topps på – og naturligvis gjennom. Men ettersom jeg ikke hadde tenkt på de store tidevannsforskjellene i området, måtte jeg avslutte turen med å vade utover mot teltet! Også Tomskjevelen var en spennende fjelltopp med en utrolig vidstrakt utsikt. Yttersida av Tomma hadde jeg for øvrig hørt skulle være svært naturskjønn, noe som definitivt stemte.
Breivasstinden og Golvertinden ble endelig besteget i 2002, etter flere mislykkede forsøk tidligere år. Det var en stor tilfredsstillelse å kunne signere boka på toppen av Brønnøys høyeste fjell, selv om det var med nød og neppe at jeg kom meg opp, grunnet de lunefulle værgudene. Golverfjellets høyeste punkt (1.682 moh) ble besteget i fjor. Men den framstående knausen som på kartet kalles Golvertinden, og der “toppvarden” er, klarte jeg å gå rett forbi. Dermed “måtte” jeg opp igjen i år. (Ideen til min framtidige nettside, helgetur.net, ble for øvrig unnfanget på vei ned fra fjellet.)
De to “klumpene” Majaklumpen og Kuklumpen på hver sin side av Majavatnet var begge fine fjellturer. På Majaklumpen satt jeg ei god stund og pratet med min kjære, som befant seg på en piazza i Roma. På vei nedover fra Kuklumpen kom det et skikkelig regnskyll, uten at jeg lot meg affisere for mye av det. På både Golvertinden og Kuklumpen la jeg ut skrivesaker. Den siste sommerturen på Helgeland ble en båttur på store Svenningvatnet med mamma og pappa. Vi gjorde strandhogg i sørenden, der vi traff på friluftsentusiast Harry Nordgård, som ikke takket nei til en tår nykokt kaffe.
I området rundt Trondheim, der jeg bor, er det begrensede muligheter for lengre turer. På tross av dette ble det fire turer på rappen i høst. Først ut var Lade – nærmere bestemt Ladestien, som slynger seg langs Trondheimsfjorden. Også turen til Være gikk til dels langs fjorden, selv om størstedelen av denne turen foregikk på asfalt i bymessige omgivelser. To turer i marka ble det også – både øst og vest for byen. Begge turene gikk for det meste langs gode stier. Strindamarka øst for byen er noe kupert, men er likevel et ypperlig turområde. Turen hit startet med å følge stien langs den idylliske Stokkanbekken. Noen dager seinere stod Trondheims høyeste punkt, Storheia, på menyen. Det ble en fin tur i både trikk og tråkk.
Juleturene ble innledet med en frisk tur opp på Steinlikammen ved Eiterådalen. Dessverre hadde jeg ikke turutstyret mitt intakt, og måtte bl.a. låne ski som ikke var egnet for fjellturer i det hele tatt. Dette, i tillegg til vind og lysforhold, gjorde at Jan og jeg ga opp målet om å nå Grøvfjellet denne dagen. Som i påsken ble det også i jula hyttetur. Denne gangen satte vi kursen mot Røssvatnet og Krutådalen. Her fikk vi virkelig oppleve god, gammeldags vinterkulde med temperaturer helt ned mot 31 kuldegrader.
Originalteksten til årsrapporten for 2002 er betydelig bearbeidet og omskrevet i 2013.