179 timer har blitt brukt på turer i 2009, noe som er det fjerde dårligste resultatet noen gang. Imidlertid er antallet turer (24) det høyeste siden 1991! To noteringer på Topplista og fem på Kronlista er helt greit. Skiturer av ymse slag har det blitt, med turen over Svartisen i juni som den gjeveste. Jeg har også kommet meg opp på flere markante kystfjell, deriblant selveste Trænstaven. Et annet høydepunkt var åpningen av Lomsdal-Visten nasjonalpark. Tre turer fikk jeg meg ute på Dønna – ei øy som jeg sjelden har besøkt i tursammenheng før. I Salten og Lofoten ble det totalt fem turer. Årets siste tur ble gjort allerede i august, etterfulgt av tidenes lengste turtørke siden førstegangstjenesten ble avtjent i 1992/93. Tradisjonen med juleturer i lag med Jan ble dermed brutt i år.
Seks skiturer fikk jeg til i år, fordelt på fire måneder, fra tidlig i februar til slutten av juni. Først ut var en forfriskende tur gjennom Kvalforsmarka på vestsida av Vefsna. Det som opprinnelig var tenkt som fjelltur, ble i stedet en kald og fin tur gjennom Vefsn-skogene. Det var fremdeles kaldt da jeg ei uke seinere satte kursen mot Kappfjelltuvan, lengst nord på Kappfjellet i Grane. Like under toppen støtte jeg på en elg som lå og hvilte seg. Elgen viste ingen tegn på frykt, da den bare vendte litt på hodet og så apatisk på skiløperen som strøk forbi.
Den neste toppturen på ski skulle gå til det mektige Junkerfjellet i det indre av Rana. Alt så lovende ut da jeg startet innerst i Grønfjelldalen, og tok meg innover mot Kallvatnet. Men som så mange ganger tidligere måtte jeg gjøre retrett et stykke oppe i fjellsida, da jeg ble innhentet av et massivt skydekke som la seg over fjellene. Revansje fikk jeg imidlertid da jeg i slutten av april besteg en av toppene i “Brurskankmassivet“ i drømmevær. Jeg lot meg begeistre av en svært så eiendommelig sky høyt over Geittinden, som til stadighet skiftet fasong.
Påsken ble innledet med den sedvanlige turen rundt Litjfjellet. Jeg kunne nok tenkt meg et noe bedre vær enn en overskyet himmel, stedvis tåke og tidvis yr, da jeg for 20. år på rad rundet det lille fjellet. To korte turer i lag med Bjørnar ble det også i påsken – en på ski og en til fots. Skituren innover Eiterådalen var unektelig nokså monoton, men stemninga dro seg opp da vi fikk stelt i stand et bål, og Bjørnar dro opp sitt medbragte munnspill. Fotturen – årets første – fant sted på Dønna, da vi gikk utover det mange km lange Volneset, satte oss ned på noen svaberg og nøt utsikten mot hav og kystfjell. Ikke en snøflekk var å se her ute!
Ytterligere to besøk skulle Dønna få den neste måneden. Iført kun joggesko tok jeg meg til topps på Dalsvågfjellet en grå og hustrig vårdag. Langt mer sommerlig var det imidlertid da øyas nest høyeste fjell, Hestadtinden, ble besteget noen få dager før 17. mai. Utsikten mot den majestetiske Dønnmannen i nord var noe av det som imponerte mest på denne turen. Enda en topptur stod for tur da jeg reiste til ei av favorittøyene mine på Helgeland, Tomma. Vel nede igjen fra Breitinden brettet jeg ut liggeunderlaget på en liten høyde, og sov under åpen himmel denne lyse og milde sommernatta.
Ei flomstor elv satte en effektiv stopper for en planlagt tur innover Randalen i Leirfjord kommune. I stedet fikk jeg meg en tur oppover Husfjellet. På kjøreturen utover mot Leirfjord passerte jeg for øvrig et beboelseshus som stod i brann.
Det var ikke bare Dønna som fikk besøk tre ganger i 2009. Det samme gjorde Melfjordbotnet, som det ble to fine turer av. Skaviktindan var målet da jeg bar skiene oppover mot Nerloftet. Men også på denne turen ble jeg stoppet av naturen – denne gangen av en bratt skrent mellom “loftene” som ikke var tegnet inn på kartet. Likevel ble det en vellykket tur, som bød på en fantastisk utsikt utover den vakre Melfjorden. Neste gang gikk jeg oppover den ulendte fjellsida i sør, da Gjervalhatten var målet. Storelva gikk skrekkelig stri, men måtte vades. I tillegg kom den forhatte havskodda sivende inn fra vest, og klistret seg inn til Gjervalhatten. Men utrolig nok kom jeg aldri i berøring med den.
Havskodda trakk imidlertid det lengste strået da Jan og jeg tok oss over vestre Svartisen og opp på Snøtinden i slutten av juni. Den lange turen over isplatået foregikk lenge i solskinn, men på tilbaketuren ble vi altså innhyllet i tett tåke. Ingen av oss var særlig høy i hatten da.
På en av årets varmeste dager tok jeg beina fatt og gikk fra Svenningdalen til Stavassdalen, der jeg overvar den høytidelige åpningen av Lomsdal-Visten nasjonalpark, med mange prominente gjester til stede. Varmen holdt stand da Bjørnar og jeg besteg Kvasstinden i De syv søstre. For min del er det nå kun Botnkrona som står igjen før alle søstrene er besteget.
Tursommeren fortsatte med to vidunderlige turer til Træna, ytterst på Helgelandskysten. På den første turen gikk jeg i land på den svært så karakteristiske fjelløya Sanna for aller første gang. Det ble en opplevelsesrik vandring langs Kjærlighetsstien rundt øya, selv om det blåste friskt. Den neste turen utover var under Trænafestivalen, med tusenvis av feststemte folk til stede. På denne turen ble selveste Trænstaven besteget med tau og klatreutstyr – et opplegg i regi av Rana Spesialsport. Vel nede igjen ble det soling, etterfulgt av konsert i den store fjellhula Kirkhelleren.
De to besøkene ute i havgapet hadde definitivt gitt mersmak, og kort tid etter meldte jeg meg på en guidet tur til Skjærvær, helt ytterst i Vegaøyan verdensarvområde. På båtturen innover mot Vega igjen ble det stopp i Hysvær, på Gåkkå mat- og vinhus, der deltakerne fikk servert mang en historie og fortreffelig uersodd.
Langturen som Jan og jeg hadde planlagt til Saltfjellet ble det ingenting av, grunnet dystre værutsikter. I stedet ble det to flotte dagsturer i Bodø-området. Først ut var en vandring fra Skau, nord for byen, via Skaugtuva, og videre langs en lettgått fjellrygg til Rønvikfjellet ved Bodø. Vi var en gjeng på fire stykker, og en av oss hadde med seg en hund, som ble involvert i et veritabelt bikkjeslagsmål ved toppvarden. Den andre turen i Bodø-traktene foregikk i et nydelig natur- og kulturlandskap langs det langstrakte Børvatnet, under de kvasse Børvasstindan.
Tursesongen ble avsluttet med tre turer på Vestvågøya i Lofoten. Turen fra Unstad til Eggum, langs “yttersida” av Lofotveggen, i lag med nær familie, var fin. Her fikk vi virkelig nærkontakt med storhavet, og opplevde ikke bare storartet natur, men også interessante kunstverk. I lag med Bjørnar – som også ferierte i Lofoten – besteg jeg dagen etter Skottinden, selv om det absolutte toppunktet fikk stå urørt. Dette Lofotfjellet har jeg beundret og sett opp på med skrekkblandet fryd, helt siden jeg var guttunge, og endelig kom jeg meg til topps. Årets siste tur gikk for seg så tidlig som 10. august, og ble en bedagelig tur opp på Justadtinden i lag med min mor og onkel. Toppen er ikke særlig karakteristisk, men ettersom den ligger såpass fritt til, hadde vi utsikt helt utover mot Værøy og Røst. Etter sistnevnte tur gikk jeg inn i en flere måneder lang turdvale.
I juni 2009 kom jeg på nett med tursiden helgetur.net.