Mye tid ble brukt på tur også i år, og jeg var nær ved å slå fjorårets rekord på 456 timer. Når det gjelder gjennomføringen av turplanen for 2019, så endte det med fiasko, da kun to av 20 planlagte turer ble gjennomført. Topplista og kronlista fikk en notering hver, som også er all-time-low, og lite å være stolt av. Men sett bort fra dette, har året bydd på mye spennende. Turer til kulturhistoriske interessepunkter har tatt helt av, og i år har bearbeidelse av stein vært et tema – det være seg helleristninger, kvernsteinproduksjon eller steinbrudd til Nidarosdomen, for å nevne noe. Tre lange trapper har blitt gått, bl.a. Helgelandstrappa i Mosjøen som ble åpnet i år med HM Dronning Sonja til stede. Et besøk hos Alsli-brødrene i Bindalen, de siste som behersker kunsten med å bygge nordlandsbåten her, ble et høydepunkt. RIB-turer til Ytterholmen fyr og Moskstraumen likeså. Minnerike ble også teltturene til Selvær og Onøya i et fenomenalt vær.
Allerede før påsken var omme hadde jeg to teltturer på baken – begge ute ved kysten. Først ut var en tur til Vevelstad og det rike helleristningsfeltet i Vistnesdalen. Å få se disse figurene med egne øyne, laget av mennesker for flere tusen år siden, var noe som gjorde inntrykk. Så tok jeg med meg teltet til Eidskardet utenfor Brønnøysund i den hensikt å bestige den populære Ramntinden. Men like viktig var det å få ta en titt på flere av kvernsteinene som ligger langs fjellsidene her – et vitnesbyrd om en omfattende produksjon som tok slutt på 1800-tallet. Mellom disse overnattingsturene ble det en tur opp på Bjørnålia i Vefsn, der det ble tatt ut intet mindre enn 7500 kubikkmeter kleberstein for bruk i Nidarosdomen. Alle tre turene hadde på sett og vis menneskelig utnytting av stein som tema.
Det ble mye trasking da jeg tok meg til fots rundt hele den sørlige delen av Dønna – både langs vei og sti. Overnatting ble det i den vakre Breivika, rett under den ruvende Dønnmannen. Ei av de andre store øyene på Helgeland fikk besøk straks etter, nemlig Vega. Her tok jeg sikte på å gå fra Eidem på sørsida av øya til Sundsvoll på nordvestsida for å få med meg åpningen av den mye omtalte Vegatrappa. Jan og sønnen Brage var med på deler av turen, og vi campet i det frodige Nepsundet, ytterst på øya. Åpningsarrangementet misset jeg, men det var ingen dårlig erstatning å få tatt den sagnomsuste ”Vefsn-Anna-helleren” nærmere i øyesyn.
Om jeg ikke kom meg opp Vegatrappa i år, så fikk jeg til gjengjeld besøkt hele tre andre trapper rundt omkring – den ene mer spektakulær enn den andre. Den hundre år gamle Fykantrappa innerst i Glomfjorden er en imponerende konstruksjon bygd av rallarene. Med sine 1129 trinn kom jeg meg enkelt opp på snaufjellet, der mat, drikke og historieformidling ventet på Rallarbrakka. Seinere oppsøkte Jan og jeg steintrappa fra Hammarslian nedover mot Tosen. Det som er spesielt interessant med disse 450 mosegrodde trinnene, er at byggverket har sovet en over hundre år lang ”tornerosesøvn”, og vært totalt ukjent for den gemene hop. Mye pomp og prakt var det da den sherpa-bygde Helgelandstrappa oppover Trongskardet i Øyfjellet ved Mosjøen ble høytidelig åpnet av HM Dronning Sonja. Over tusen skuelystne hadde møtt opp til denne begivenheten, og naturligvis måtte trappa prøves etterpå.
Litt tidligere i uka hadde det blitt satt opp ei imponerende forestilling i Mosjøen, der landskapet ble tatt aktivt i bruk. Forestillinga involverte bl.a. båtferd på Vefsna, dansende mytiske vesener og bruk av zip-line. Her sto tradisjonelle samiske trosforestillinger i sentrum, noe også det mektige lydteppet vitnet om. Ei annen forestilling jeg tok del i, gikk for seg på Leka. Der var det nemlig premiere på den nyskrevne musikalen ”Ørnerovet”, som gikk av stabelen på øyas utescene i Frøvika. Det viste seg å bli en fremførelse av høy kvalitet, der godt skuespill og fengende musikk virkelig fikk fram uhyggen da lille Svanhild ble tatt av ørna og fraktet høyt til fjells. Etterpå tok jeg meg naturligvis en tur opp i fjellsida, der hendelsen fant sted.
Sankthansaften ble feiret på Krutfjellet, der Helle og jeg hadde tatt inn på den åpne Statskoghytta ved Krutvatnet. Tross en kjølig værtype, ble det en trivelig helaften. Rikelig med ved var det også her. Like høy standard var det ikke på den 150 år gamle Steinhytta på Tosfjellet, der jeg overnattet etter en opplevelsesrik tur langs den gamle telegraflinja over fjellet. De mange og vakkert oppmurte stolpefundamentene er håndverk av høy klasse. Høydepunktet var da jeg fant fram til de godt bevarte ruinene etter ei eldre steinhytte inne på fjellet. Noen dager før hadde jeg gjort et mislykket forsøk på å ta meg opp på fjellet fra Tosdalen. Men det ble rett og slett for bratt fra den kanten.
Et annet håndverk med lange tradisjoner er bygging av nordlandsbåten, denne smekre farkosten som en gang var uunnværlig for kystens befolkning. Jeg var så heldig å få møte de siste som mestrer kunsten i Bindalen, nemlig Erling og Jann Alsli på den veiløse gården i Alslia, da det i sommer ble arrangert båttur dit fra Terråk. Og flere båtturer skulle det bli. For første gang fikk jeg ta et av fyrene på Helgelandskysten nærmere i øyesyn da jeg i lag med vel ti andre ble med Seløy Kystferie i RIB til Ytterholmen fyr, ytterst i Herøy. En ny RIB-tur ble det fra Reine i Lofoten og ut i den fryktinngytende Moskstraumen utenfor Lofotodden med Aqua Lofoten. Under det samme oppholdet i Lofoten fikk jeg meg en topptur opp på Offersøykammen, etterfulgt av overnatting i telt, ytterst i Nappstraumen.
Men 2019 kunne også by på flere turer langt til havs. Allerede i april satte Helle og jeg kursen mot det knøttlille været Givær ute i Vestfjorden, der vi nøt den varmende vårsola. Og da sommeren var på sitt heiteste, med nye varmerekorder flere steder på Helgeland, befant vi oss på Selvær i Træna. Å oppleve overgangen fra havskodde til strålende sommervær med høye temperaturer både dag og natt, var rett og slett magisk. Med to overnattinger i telt her ute, der vi våknet med utsikten mot Trænfjellan, ble Selvær-turen et av sommerens høydepunkter.
Et blaff av varme skulle komme tilbake helt i slutten av august. Etter en måned preget av mye bygevær, så jeg nå mitt snitt til å få meg en god gammeldags fjelltur. Geittindmassivet på vestsida av Røssvatnet med sine høye topper ble valgt ut. Her kom årets eneste virkelige topptur, da jeg besteg den 1308 m høye ”Søre Geitaksla”. Den siste natta ble så mild at jeg ble liggende oppå soveposen i stedet for inni den – en selsom foreteelse.
Tematiske turmarsjer er noe jeg har fått stadig mer sansen for de siste årene. Det er både sosialt og lærerikt. Mens det i fjor var Oladalsmarsjen som ble valgt ut, falt valget også i år på en krigshistorisk marsj. Denne gangen innover Stavassdalen, til Røyskattlia, der Kaptein Birger Sjøberg m.fl. falt i en dramatisk skuddveksling i 1944. Sjøberg var en myteomspunnet lederskikkelse i den illegale våpentransporten over fjellene fra vest. En annen helt fra krigens dager var John Kristoffersen. Fra gjemmestedet sitt i den såkalte Johnhøla i ei steinur på Onøya, bidro han til at vel 50 000 tonn tysk skipstonnasje ble senket på Helgelandskysten. Da Gestapo fikk teften av denne virksomheten, ble det satt inn en storoffensiv, noe som resulterte i en flukt på liv og død. Med tre overnattinger i telt, ble denne høstturen til Onøya årets lengste – en tur som også innbefattet både topptur og en tur rundt øya.
På vei hjem fra den flotte turen til Onøya, ble det noen timer å slå i hjel i Mo i Rana. Noe av tida ble benyttet til å vandre langs den nye Sjøfronten, via byens eldste bebyggelse på Moholmen. Her var det nærmest som å forsvinne inn i en tidskapsel, godt avsondret fra byens jag og mas. Det som pleide å være blant årets første turer, Litjfjellet rundt i Svenningdalen – en årlig tradisjon jeg har holdt fast ved i nøyaktig 30 år – har de siste årene blitt blant årets siste turer, etter at skiskoene ble byttet ut med fjellsko. Nytt for året var den nye og flotte E6 gjennom dalen, som kun var tre dager gammel da jeg la i vei. Jeg fant det derfor betimelig med en slags prolog bortover mot herligheten.