Turåret 2010 har vært variert, både når det gjelder type tur og geografisk spredning. Men Nord-Helgeland har nok fått flere besøk enn normalt, med bl.a. tre turer i Rana og to i Hemnes. I tillegg har det blitt flotte fjellturer i både Rødøy og Lurøy. For første gang på tre år satte jeg kursen mot Okstindan, men måtte snu like under toppen. Det samme var tilfellet i Strandtindan. Like irriterende begge ganger! Året er nærmest identisk med fjoråret både når det gjelder tid brukt på turer (182 timer) og antall noteringer på hhv topplista (2) og kronlista (4). I jula fikk jeg meg fire lange og flotte skiturer i til dels streng kulde. Det ble dermed den mest aktive jula noen gang, og en pangavslutning på året.
Den sedvanlige runden rundt Litjfjellet var som så mange ganger før årets første tur. Det var hardt å starte på igjen etter en fryktelig lang daudperiode, og bedre ble det ikke av at skiene klabbet store deler av turen. En vindfull tur på Korgfjellet og en vårlig tur gjennom Hongbarstadmarka ved Tosen med mildvær og sol utgjorde essensen i påsken, når det gjelder turer. Selv om vær så vel som terreng var forskjellig, var begge turene fine. Likevel – årets flotteste skitur gikk til Nasafjellet i Saltfjellet. At både vær og føre viser seg fra sin ypperste side er sjelden kost. Nedfarten fra dette historisk interessante fjellet var bare ubeskrivelig herlig!
Ytterligere to fjellturer fant sted innen Ranas grenser, men begge disse på sommeren. Jeg kom meg endelig til topps på Junkerfjellet (Junkeren), etter at lavt skydekke hadde stoppet meg to ganger tidligere. Fjellet var grønt og fint, men selv om vi var midt i juli var det hustrig. På vei oppover det 1311 m høye Bomfjellet ved Storforshei var det derimot svært så sommerlig, og jeg ble gjennomvåt av svette.
Tre tinder ble forsøkt besteget i 2010, men kun en av disse kom jeg meg helt til topps på – nemlig Nonstinden, den høyeste av Silatindan ved Aldersundet. Selv om det var en del steinur oppover, aspirerer turen til en av årets aller vakreste. Det var nærmest en litt ”Hamsunsk” stemning på vei nedover i den milde og lyse juninatta, med utsikt over Helgelandskystens mange sagnomsuste fjellformasjoner. Halvannen måned seinere var jeg på vei oppover de majestetiske Strandtindan i samme område. Tabben var at jeg ikke startet ved Aldersundet, men derimot fra Rødøysida, og det ble etter hvert litt for bratte og glatte snøflanker som underlag. Uten stegjern fant jeg det ikke forsvarlig å fortsette.
At den laveste av Okstindan, Bessedørtinden, skulle vise seg som den vanskeligste i tindemassivet hadde jeg ikke trodd. Etter en lang marsj gjennom den storslåtte Bessedørdalen kunne jeg omsider ta fatt på tinden, men like under toppen var det bråstopp. Unektelig irriterende, og jeg måtte virkelig mobilisere for å ta meg ned på en fornuftig måte, da en regnbyge hadde gjort fjellet sleipt. De mørkeste timene ble tilbragt i ei steinete fjellside, før jeg på nattmorran fortsatte ned mot Røssvatnet.
Tre turer ble gjort utenfor Helgeland – nærmere bestemt i Salten. Allerede i begynnelsen av mai la Jan og jeg på ski innover Skauvolldalen i Gildeskål. Selv om terrenget var fint å gå i, viste været seg fra en grim side med både snø- og haglbyger. Da var det adskillig penere på den korte turen til Hovdsundet, like nord for Bodø. Den hvite sandstranda i Hovdsundet som forbandt fastlandet med en holme utenfor var virkelig et unikt sted. Også Sandhornøya har, som navnet antyder, ei fantastisk strand, men av en helt annen dimensjon – nemlig den vel to km lange Sandviksanden. Her, i Elias Blix’ rike, hadde Helle og jeg et uforglemmelig opphold med bål i høstmørket, god mat og vin.
Av Helgelandskystens utallige øyer var det Mindlandet, lengst sør i Alstahaug, som skulle tas nærmere i øyesyn i år. Det ble en herlig vandring, for det meste langs veier – natt så vel som dag, i et grønt og frodig landskap ute i havgapet.
Foruten påsketuren gjennom Hongbarstadmarka, avla jeg Sør-Helgeland to visitter i 2010. En kveld i slutten av mai tok jeg meg opp på en bratt kolle med utsikt over et særegent landskap med vann og skogkledde åser. Her laget jeg bål og sov under åpen himmel, før jeg neste dag gikk på kryss og tvers gjennom Vassbygda – forfatteren Arvid Svelis rike, som i dag minner mer om villmark enn ei bygd. Turen opp på det tilsynelatende enkle Hardangsfjellet ble ble mye hardere enn forutsett, noe som først og fremst skyldtes et usedvanlig knausete fjellterreng, men også et par feilvurderinger. Utsikten over fjorden Hardangen i Bindal var likevel verdt strabasene.
De fire juleturene gikk alle i Fiplingdalsområdet i Grane. På selveste julaften gikk jeg gjennom Store Fiplingdalen i en sviende kulde, før jeg et par dager seinere tok meg opp mot tv-tårnet på Kappfjellet. Takket være veistikker helt til topps, forløp nedturen i skumring og mørke ganske så uproblematisk. Årets hardeste tur gikk fra Lille Fiplingdalen til Svenningdalen. På fjellet mellom de to dalene var føret godt, og jeg kom bl.a. over et ferskt jervspor. Men da jeg tok meg ned i Båfjelldalen ble det så mye laussnø at det var en sann pine å baske seg fram, og jeg fikk virkelig testet viljestyrken. På den siste turen langs Nedre Fiplingvatnet skapte plogbilen en del bryderi, men det gikk bra begge gangene den passerte.
31. mars 2010 stod en to siders reportasje om undertegnede og helgetur.net på trykk i Helgeland Arbeiderblad.