Selv om det ikke ble noen langtur i år, kan jeg likevel ikke være misfornøyd med året. 20 turer er over snittet og høyeste antall siden 2009. De fleste turene hadde kulturhistoriske innslag i mer eller mindre grad, og spesielt må nevnes båtturene til Sandsundvær og Emårsøy. Fem av turene forgikk til dels på nattestid, mens teltet kun ble brukt på tre turer – samtlige på øyer. Totalt sett ble det hele åtte turer på øyer. Tre “jubileumsturer” kunne 2014 by på (tur nr. 450, Litjfjellet rundt for 25. gang og en markering av Grunnlovens 200-årsjubileum.) To noteringer på kronlista og tre på topplista kan jeg dessverre ikke være bekjent av. Flere vandringer ble lagt langs gamle farleier, bl.a. den såkalte Gamle Stavassvei. Et par “byturer” ble det også – gjennom Sandnessjøen og Mo i Rana. Dessuten fikk jeg tatt særpregede bygninger som Gammel-Ivarstua i Susendalen og den flotte Rabothytta nærmere i øyesyn.
For 25. år på rad skulle jeg legge i vei på ski rundt Litjfjellet utpå vårparten. Men etter en vinter preget av ekstremtørke og minimalt med snø i terrenget, hadde det på få dager kommet så store mengder nysnø at jeg etter få skritt så meg nødt til å avbryte denne tradisjonelle turen for første gang siden 1990. Knappe tre uker seinere var jeg parat til et nytt forsøk, og denne gangen lå forholdene adskillig mer til rette. Turen rundt fjellet den 10. april ble for øvrig årets eneste på ski og den seineste starten på en tursesong noen gang. En ny “jubileumstur” stod for døra da jeg fire dager seinere satte kursen opp mot det tilsynelatende stusselige Hilstadfjellet i Velfjord. Tross fjellets anonyme framtoning, ble jeg belønnet med en herlig utsikt over Velfjorden. I og med at dette var tur nr. 450 siden jeg begynte å registrere turer, ble det bål, før det vanket nykokt kaffe og kake. 17. mai 2014 feiret for øvrig Grunnloven 200 år, noe som ble markert med en tur opp på Junkerfjellet i Bodø med flagg.
To “byturer” ble det i år – en på våren og en på høsten – gjennom henholdsvis Sandnessjøen og Mo i Rana. Den flere km lange Åsen deler på sett og vis kystbyen Sandnessjøen i to, og er beskrevet som indrefileten av Sandnessjøen. Jeg fulgte den til dels godt tilrettelagte stien fra Tårnet i sentrum og langs åskammen sørvestover. Indrefileten av Sandnessjøen smakte fortreffelig! På samme måte som jeg hadde fått nyss om Åsen, ble jeg oppmerksom på nærturområdet i Mo i Rana – dvs. research på nettet. Også på denne turen fulgte jeg en lettgått tursti, som tok meg oppover langs Tverråga. I starten av turen var larmen fra tungindustrien på Mo ikke til å komme unna, men etter hvert merket jeg fint lite til byen, da naturinntrykkene tok overhånd.
Sommeren ble innledet med en tur til Rangsundøya i Rødøy. Som så mange ganger før tok jeg hurtigbåten sørover kysten, og utforsket øya på kvelden og natta. I tillegg fikk jeg tatt det gamle handelsstedet Selsøyvik nærmere i øyesyn. Med Helle ble det to flotte teltturer til henholdsvis Åmnøya i Meløy og Fugløya i Gildeskål. Ingen av turene innebar lange vandringer, og dermed kunne vi ta med oss rikelig med god mat og drikke. På førstnevnte tur ble det for øvrig en avstikker til et stort helleristningsfelt. Turen til Fugløya kunne by på usedvanlig høye temperaturer. Flere steder i Nordland registrerte tropenatt mens vi befant oss her ute. Sandstrender av ypperste merke, bading, dyreliv, kaffebesøk hos kjenninger og sommerkafé er stikkord for denne turen. Også den markante halvøya Kunna, som tidligere markerte grensen mellom Helgeland og Salten, fikk besøk tidlig på sommeren. Det ble en utfordrende vandring rundt halvøya, som både kunne framvise dramatisk natur og tydelige spor fra jernalderen.
Utover i juli følte jeg meg langt fra mettet på det maritime, og med telt og sovepose satte jeg kursen mot Vandve utenfor Dønna – ei øy som på ingen måte rager i landskapet, men som likevel har en viss størrelse. I den lyse sommernatta ble jeg vitne til store flokker grågås, som tok til vingene da jeg kom vandrende. To arrangerte båtturer, som jeg har hatt på tapetet i flere år, ble i 2014 en realitet. Først ut var en RIB-tur til det sagnomsuste fiskeværet Sandsundvær – noen knøttsmå holmer langt ute i havet, der det en vinterdag i 1901 inntraff en tragisk ulykke som tok livet av 34 mennesker. Båtturen kunne by på såvel fart og spenning som dyktig guiding i helgelandsskjærgårdens mangfoldige kulturhistorie. Få dager seinere var jeg tilbake i skjærgården, nærmere bestemt på den vesle Emårsøy like nord for Vega. På den restaurerte husmannsplassen fikk de besøkende en innføring i fiskerbondens liv og levnet. Vi fikk dessuten servert lokale sangskatter, i tillegg til kaffe og tørrfisk.
Nattevandringer er, som nevnt, langt fra noe sjelden foreteelse på sommeren. To solide turer på indre strøk, som innbefattet både vandring langs T-merkede stier og toppbestigelser, tilhører denne kategorien. Først ut var Gresfjellet på nordsida av de ruvende Okstindan. Terrenget viste seg lettgått, lufta var sval og utsikten fra toppen formidabel. To døgn seinere la jeg i vei fra Plurdalen i Rana mot Melkfjellet. Til tross for årets høyeste topp, ble jeg belemret med en irriterende myggplage helt til topps! Derfor var det på sett og vis en befrielse å vandre inn i tett tåke på nattmorgenen, mot slutten av turen. Turen skiftet totalt karakter, da sikten forsvant og jeg måtte navigere etter gamle varder. Et sært meteorologisk fenomen ble jeg også vitne til.
I 2014 fikk jeg også gleden av å følge noen gamle farleier, der det har vandret mennesker i flerfoldige generasjoner. På vei mot toppen av det vidstrakte fjellpartiet Toven – et navn som har figurert mye i media i år, takket være åpningen av Nord-Norges lengste tunell, Toventunellen – fulgte jeg et gammelt tråkk som slynget seg opp på snaufjellet. Videre innover fjellet var leia vardet. I Stavassdalen hadde jeg vært et utall ganger før, men aldri tidligere hadde jeg fulgt den såkalte Gamle Stavassvei. Dette var veifaret som ble brukt inn mot Stavassgården helt til gården ble nedlagt like etter krigen. En mild høstdag bestemte jeg meg for å gå det gamle tråkket, som for få år siden ble revitalisert i form av merking og kvisting. Turen bød på overraskende stor variasjon, og ble en storartet opplevelse. En kortvarig, men interessant tur, fant sted på yttersida av Vestvågøya i Lofoten – også dette på høsten – i lag med min onkel, da vi fulgte den gamle ferdaveien mellom Uttakleiv og Haukland, langs Tåsundet.
Ellers ble det i år en bestigning av Sandskardfjellet, med utgangspunkt i Susendalen. I forkant av turen var jeg så heldig å få en omvisning i den primitive Gammel-Ivarstua, som dalens første innbygger, Ivar Ivarsen, satte opp året etter at han kom vandrende fra Gudbrandsdalen tidlig på 1800-tallet. En annen særegen bygning fikk besøk da jeg satte kursen innover mot Okstindan, i den hensikt å visitere den flunkende nye Rabothytta på Gråfjellet. Den arkitekttegnede hytta er å anse som et prestisjeprosjekt for Hemnes turistforening. I til dels full storm ble det imidlertid en strabasiøs ferd innover fjellet.
Kun en eneste tur fikk jeg til i jula, men det ble til gjengjeld en herlig vandring på vel 15 km, fram og tilbake, langs den brøytede veien oppover mot Haustreisa. Nysnøen gjorde det lyst og trivelig innover granskogen denne fjerde juledag.