nn
Start:
10:10
Framme:
12:40 (Holmen gård)
Tilbake:
15:10
Starttemperatur:
– 13 *
Vær:
Klart.
Fysisk fostring i friluftslivets år
Friluftslivets år, 2015, var snart kommet til ende – et år som for mitt vedkommende hadde levd opp til forventningene. Et fint knippe turer av forskjellig slag og varighet hadde det blitt, både på ytre og indre strøk. Men fortsatt manglet jeg en tur i skikkelig vinterkulde.
Vurderte å ta skiene fatt denne gnistrende vakre romjulsdagen, men til tross for påfyll av nysnø i det siste, var neppe føret særlig godt ennå. Da fristet det egentlig mer å vandre langs en av de brøytede, men svært lite trafikkerte veiene på indre Helgeland, og denne jula falt valget på Eiterådalen i Vefsn. Termometeret viste 13 kuldegrader da jeg satte meg i bilen, og framme ved utgangspunktet, der skogsbilveien fra Kvalforsmarka møter Eiterådalsveien, var det ikke nevneverdig mildere.
Å gå til fots innover Eiterådalen anser jeg som en passende utfordring i vinterkulda.
Jeg tok til å følge veien vestover, med Eiteråga rennende i et djupt gjel under meg. Minnene fra en 16 timer lang fjelltur over det langstrakte Eiteråfjellet i juli 2013 strømmet på. Etter å ha startet nevnte tur i Stavassdalen, og tatt hele den lyse sommernatta til hjelp, endte jeg opp her jeg nå befant meg – i flågene ovenfor Eiteråga. Men det var den gang. I dag var forholdene helt annerledes, og jeg så fram til en frisk vandring, forhåpentligvis helt innover mot Holmen gård.
I århundrer måtte bøndene i Eiterådalen gå over fjellet når de skulle til bygds, noe det ble slutt på da veien kom.
Jeg har ei drøy mils vandring foran meg, før jeg kommer til Holmen gård.
Etter noen kilometer mot vest, snodde veien seg sørover og ned i Eiterådalen. Ved Steinlia var det menneskelig aktivitet, konstaterte jeg. Hadde et berettiget håp om å få se “skogens konge” på turen, da jeg på kjøreturen langs Vefsna hadde møtt på intet mindre enn tre elger.