Tur nr. 419 / 15. - 17. jun. 2012:

 

Landegode Bodø

          Dag 1 - i fyr og flamme 

 

 

I fyr og flamme

  

"Landego." Bare navnet utstråler en aura av mystikk. Helt siden jeg flyttet til Bodø for noen år siden har jeg hatt et ønske om å besøke denne fotogene øya rett utenfor byen. Øya er såpass nærværende med sine høytragende fjelltopper at den inngår som en selvfølgelig del av bybildet. Likevel var det bemerkelsesverdig få av mine venner, bekjente og kollegaer som kjente noe særlig til øya. Lysten til å avlegge Landegode et besøk ble ikke akkurat mindre av dette.

 

Etter litt research på nettet troppet Helle og jeg opp på kaia, fredag ettermiddag, og gikk ombord i hurtigbåten Vågsfjord (som trafikkerer Værran utenfor Bodø). Hele helga var avsatt til denne turen som vi begge gledet oss til, ikke minst de gode værmeldingene tatt i betraktning, og snart kunne vi gå i land på Sørlandego - fulle av forventninger og turlyst.  

 

 

Fra kaia begynte vi å gå langs grusveien. Problemet var at vi ikke helt visste hvor vi skulle ta av fra veien, men kartet tilsa at det mest logiske nok var å gå et stykke mot Fenes. Tilfeldigvis oppdaget vi et skilt med skriften "Landego rundt", og da var det ingen tvil lenger. En eldre mann kom ut på trappa og pekte hvor vi skulle gå mellom husene. Videre fulgte vi mer eller mindre en nokså utydelig sti. I tillegg til sekken bar jeg med meg kamerabag og en stor dunk med vann. Litt knotete, men, men...

 

Terrenget var noe knausete og uoversiktlig, før vi fra en høyde plutselig fikk fritt utsyn nordover mot de flate og gresskledde Kortvollan. Korten var målet for turen - kort og godt. På turliv.no hadde det kommet fram at nevnte område er en sann naturperle med flere strender av varierende størrelse, så vi var spente på å ta det nærmere i øyesyn. En hare bykset plutselig oppover steinene før vi fortsatte ned mot Kortvollan.

 

 

Etter å ha gått både i fjæra og på land, og passert mindre sandstrender, begynte vi å nærme oss. Den fineste stranda skulle visstnok ligge borterst, så det var bare å lange på. Med ett kom ei fantastisk flott vik med sandstrand til syne rett foran oss, og bak vika var det grønt gress samt en merkelig fjellformasjon. Plassen var så innbydenede at vi visste vi ville komme til å trives her. Det var nesten som et Deja vu fra helgeturen til Meløya på samme tid i fjor.

 

 

At det hadde vært folk før oss her, var det ingen grunn til å tvile på. Bålplass med provisoriske benker og bord rundt, burde gjøre matlagingen til en enkel affære. Mens jeg satte opp teltet, skulle Helle begynne med middagen. Men begeistringen fikk seg straks et solid skudd for baugen, da vi innså at vi hadde begått en kardinaltabbe. Vi hadde tatt med oss en gassboks med gjenger - som ikke passet til brenneren vi hadde med! Vi nektet først å tro våre egne øyne, og prøvde og prøvde - men nei!

 

Da vi til slutt måtte erkjenne at vi ikke kunne benytte oss av gassbrenneren, gikk vi i gang med å sanke ved. Heldigvis var det rikelig av tørr og halvtørr rekved på stranda, og snart slikket flammene oppetter middagsgryta. Alt av skyer var nå forduftet, og kun ei lav kveldssol var å se på den lyse junihimmelen. Den ville ikke gå ned i natt - såpass visste vi.     

 

 

Etter middag, kaffe, avslapping og litt cider, fant vi ut at vi hadde lyst å se oss litt om i nærområdet. Jeg tok med kameraet, og så gikk vi over den grønne enga mot ei vik på nordsida. Her var det mer steinete, men utsikten nordover mot fjelltoppene i Steigen var storslått. Fjell og landskap ble farget i de gyldneste toner av den rødlige kveldssola, som etter hvert ble midnattssol. På en liten høyde i nærheten av teltet gikk vi oss på et måsereir. Vi så også en oter i området.

 

 

Som på flere tidligere turer med Helle, hadde hun også denne gangen lurt med seg et par overraskelser. Først tryllet hun fram et par cupcakes, før hun like etter kom fram med ei flaske Jägermeister. Herlig!

 

En turgåer viste seg, før vedkommende snudde og gikk tibake igjen. Ellers fikk vi ha denne idyllen for oss selv. På yttersida av Landegode holdt et par fiskebåter på. Sikkert en fin jobb å være fisker under disse sommerlige forholdene. 

 

 

Det føltes nesten naturstridig å måtte ta kveld fra disse vakre omgivelsene, men samtidig var vi trøtte etter en hektisk dag, og det var godt å strekke ut kroppen i soveposen. I morgen ventet en ny og spennende dag.