# 265 • 3. april 2004

Sakte, men sikkert

Følte meg slapp og i dårlig slag da jeg spente på meg skiene og gikk innover Jordbruelva. Hadde egentlig tenkt å starte turen ved utløpet av nedre Mosvasstjønna, men fant ingen plass å parkere bilen. Jeg gikk derfor langs nordøstsida av elva. Turen var opprinnelig planlagt til Jordbrufjellet, men jeg innså med en eneste gang at dette ikke var dagen for en så lang tur.

Etter vel to km tok jeg meg en pause på en haug, med god utsikt både oppover og nedover dalen. Her ble jeg ei god stund, og jeg vurderte seriøst å snu og dra tilbake igjen. Men det virket som om terrenget ble lettere innover. Samtidig var jeg spent på å se den innerste delen av Jordbrudalen. Derfor fortsatte jeg.

Jeg tok det veldig med ro, hadde mange pauser og drakk mye. Ved den store tjønna (368 moh) duppet jeg av et øyeblikk under en pause. Formen ble bare bedre og bedre, og jeg fortsatte turen helt inn i dalen, der Jordbruelva kommer styrtende ned fra fjellet i en diger foss.

På en stor haug satte jeg meg ned og speidet utover fjellandskapet som badet i sol. Helt innerst i dalen dominerte Rismålstinden. Jeg så at den beste ruta for turer til Jordbruvatna / Jordbrufjellet går opp langs fossen. Her er det ingen snøskredfare. Litt lenger ned i dalen derimot så jeg at det hadde gått flere skred i den bratte fjellsida i nord. Jeg selv var imidlertid utenfor fareområdet.

På turen så jeg fem ryper. Hadde ikke gått mange meterne før en sommerfugl plutselig fløy forbi. Et sikkert vårtegn! I den indre delen av Jordbrudalen så jeg en mengde relativt ferske jervspor.

Store deler av turen var jeg iført kun en tynn genser på overkroppen. En flik av en stålkant ble revet av skituppen etter et møte med ei fjellbjørk. Skiene synger nå på det aller siste verset.