Antallet på 35 turer overgås kun av debutåret 1990, men til forskjell fra den gang var årets turer fordelt på samtlige helgelandskommuner, i tillegg til åtte turer i det sørøstlige Spania der jeg holdt til vinteren 23/24. Med 611 timer (drøyt 25 døgn) brukt på turer er den forrige rekorden fra 2020 ettertrykkelig slått. I Spania besøkte jeg gamle borger, romerske kulturminner, prosesjoner og et verdensarvsted. I Bindalsfjellene var det stort å få se flere av riksrøysene mellom Danmark-Norge og det svenske imperiet som i årene 1658-1660 innbefattet Trøndelag og Sør-Bindalen. For første gang gikk jeg Helgelandstrappa opp til Øyfjellet. Jeg tok del i flere arrangementer tilknyttet kirkejubileene til Træna, Mo og Naustvik kirker og besøkte fire av avdelingene til Helgeland museum. I Herøy kirke ble jeg guidet, og både i Dolstad kirke og på Leka overvar jeg nyskrevne spel. To vidgjetne fjellgårder, Auslia (tur nr. 700) og Lapplia, ble det overnattingsturer til. Så også med Lurøy gård, der jeg levde som en greve i de historiske omgivelsene.
Castillo de Santa Bárbara er en ruvende middelalderborg på toppen av en bratt fjellknaus midt i byen Alicante, sørøst i Spania. Grytidlig på morgenen en januardag tok jeg meg opp på borganlegget som badet i skinnet fra en lysende fullmåne. I samme øyeblikk som månen gikk i skjul, steg sola opp på motsatt side av himmelhvelvet og sendte sine stråler over Middelhavet. Også borgen Monteagudo ved byen Murcia er å betrakte som et landemerke der den troner i ensom majestet oppå en høyde omgitt av et vidstrakt sletteland – og aller øverst en gedigen Kristus-skulptur. Selve borgen var p.t. stengt for turister, men ved å følge en 6 km lang «kulturløype» fikk jeg et betraktet borgen fra forskjellige sider, i tillegg til å ta meg gjennom både karrige og fruktbare landskaper. Palmeral de Elche er en oase vel integrert i byen Elche. Den er utviklet gjennom mange hundre år og står oppført på UNESCOs verdensarvliste. Med sin overdådige artsrikdom gjorde denne «Edens hage» et overveldende inntrykk på meg.
Den 2250 år gamle byen i Murcia-regionen er ikke blant landets største, men Cartagenas historie er det få byer i Spania som overgår. Under mitt opphold i byen i mars fikk jeg til tre turer i og rundt byen – med vidt forskjellige temaer. Den røde tråden gjennom den første turen var den lange militærhistorien i Cartagena, der to borger ble besøkt, i tillegg til bymuren og museer som tok for seg artilleri, marine og den spanske borgerkrigen. I dag utgjør byen den spanske marinens hovedbase. Byen ble grunnlagt for godt over to millennier siden av fønikerne, før det ekspanderende Romerriket fikk fotfeste her, og kalte byen «Lille Karthago». Den andre turen gjennom Cartagena tok for seg den romerske kolonien med besøk på en rekke lokaliteter etter romerne. Mest imponerende var et stort amfiteater som ble gravd fram på 1980-tallet. Cartagena er kjent over hele Spania for sine påskeprosessjoner som går gjennom byens gater – dag så vel som natt. Selv fikk jeg tatt del i en av disse folkefestene som foregikk på natta.
To båtturer ut fra Costa Blanca bar preg av å være turistfeller, for å være ærlig. Den første gikk i lag med turkamerat Jon fra Benidorm til Illa de Benidorm – ei knøttlita, men høyreist øy utenfor turistmetropolen, der vi fikk oppleve både fugl og fisk på nært hold. Den andre båtturen gikk fra Calp og utover Badja de Calp mot nullmeridianen.
På selveste 17. mai våknet jeg opp på en av Holtan ved Trofors, etter å ha tatt meg opp kvelden i forveien og overnattet under åpen himmel. Deretter fulgte en telttur til Åkvika og Åkvikhellaren. I nevnte heller er det gjort rike funn fra yngre steinalder, bl.a. rester av en harpun og bein fra en mengde dyr, fisk og fugl – bl.a. den utdødde geirfuglen. Ellers må ei aggressiv elgku med kalver nevnes, og et episk værskifte som endte med at teltet kollapset.
Toppturer ble det kun et par av i år. I slutten av mai gikk ferden til Vega, der Kjul og Kjulsveten ble besøkt. Tilfeldigvis fant jeg ei åpen grillhytte i havkanten, der jeg overnattet, før jeg tok meg opp på «Veten» dagen etter. Helgelandstrappa opp til Øyfjellet ble fullført i fjor høst, og en vakker junidag i år fikk jeg endelig gått «verdens lengste sammenhengende steintrapp» i sin helhet.
«Seterrunden» har jeg vurdert å gå i flere år, og endelig skulle det bli. Det er egentlig ingen «runde», men heller en sti / kjerreveg som strekker seg i hvert fall ei halvmil i nord-sørlig retning et stykke oppe i Vesterfjellet ved Korgen. Som navnet avslører går den innom en rekke av de gamle setrene som folk på gårdene nede ved Røssåga brukte i gårdsdrifta helt fram mot 1950-tallet. Den mest bemerkelsesverdige attraksjonen i 2024 må nok sies å være grenserøysene mellom Danmark-Norge og Sverige fra 1600-tallet, da Trøndelag med Sør-Bindalen i noen år inngikk i det svenske imperiet. I lag med avd. leder ved Bindal museum, Odd Walter Bakksjø oppsøkte jeg flere av de tidligere grenserøysene som sto på rekke og rad på Bekkefjellet i Bindalen, og så ut som at de kunne vært bygd i fjor.
Å tre inn i Gammelskolen på Leland med sitt skolemuseum er som å bli henført tilbake til slutten av 1800-tallet. Det ble en fin runde i Leirfjords kommunesenter, der også det museale handelshuset, Bergh-brygga, fikk besøk. Og flere museumsbesøk skulle det bli. På turen til Høyholm og Vevelstad fikk jeg tatt en titt på det splitter nye museumsbygget «Ristning», i tillegg til å oppsøke et par andre severdigheter. Alstahaug er så til de grader forbundet med Petter Dass at man gjerne glemmer at stedet var historisk viktig lenge før dikterprestens tid. Utstillingen på Petter Dass-museet basert på arkeologiske funn i og rundt kirka tilbake til middelalderen var vel verdt å få med seg. Kirke og museum går hånd i hånd også på Sør-Herøy. I Helgelands største middelalderkirke ble jeg tilbudt guiding, mens jeg på bygdesamlinga vandret rundt på egen hånd. Nevnte øy ble for øvrig trålet i det vide og det brede til fots kvelden og natta i forveien. Høydepunktet, bokstavelig talt, var det fantastiske utsiktspunktet på Langåsen.
Når vi er inne på kirker, så hadde intet mindre enn tre kirker på Helgeland store jubileer i år. Træna kirke på Husøya fylte 250 år, Mo kirke i Mo i Rana hadde 300-årsjubileum, mens det som anses for å være Nord-Norges eldste trekirke, Naustvik kirke i Velfjord, ble bygd for 350 år siden. Jeg oppsøkte alle de nevnte kirkene i høst. På Træna fikk jeg med meg et interessant foredrag, på Mo var jeg vitne til et utdrag fra en teaterforestilling – inne så vel som ute i halvmørket, mens jeg i Velfjord-kirka deltok på en gudstjeneste. For de tre jubilantene ble det for øvrig utgitt bøker.
Enda ei helgelandskirke ble gjort ære på, da ei storsatsing av et spel fant sted på Vefsn bygdetun og deretter i Dolstad kirke i Mosjøen. Handlinga dreide seg om byggingen av den «nye» kirka på Dolstad på 1730-tallet. Nok et nyskrevet spel gikk for seg på Leka, der det som vanlig var stor rift om tribuneplassene. I hovedrollene var øyas stolte sagnfigur, Lekamøya og den uvørne beileren Hestmannen. Men også De syv søstre og kong Herlaug med sin hird hadde fått sentrale roller. Toner fra avgrunnen sivet opp mot publikum, da saksofonisten Håkon Skog Erlandsen hadde tatt seg ned i canyonen Korsdalskløven, like sør for Trofors. Han klatret etter hvert opp igjen, og fortsatte konserten med de smekreste låter til de frammøttes begeistring.
Det var i år 100 år siden boka «Eventyr og sagn fra Nordland» kom ut – med mange historier fra Helgeland. Boka ble skrevet av Nils Lagli fra Bardal. I høst ville jeg gjøre stas på både forfatteren og den spennende boka hans ved å ta meg ei høstvandring gjennom nettopp Bardal, der ruta naturligvis ble lagt om heimgården Lagli. Et sagn som ikke er med i boka handler om gullskatten som skulle være gravd ned under «Triborgen» på Sømnes i Sømna, og som var så stor at den kunne brødfø hele landets befolkning i 30 år. i 1888 tok en gjeng eventyrlystne leirfjordinger sikte på å finne skatten, uten resultat. Jeg hadde vært ved Triborgen før, men det var såpass lenge siden at en ny tur fristet. Hundre år var det også siden «Nordlandsveien», seinere kjent som Riksvei 50 og Europavei 6, åpnet for ordinær biltrafikk. I den forbindelse la jeg en «prolog» under årets Litjfjellet rundt-tur til et sted der gammelveien fortsatt synes.
En svært minneverdig tur gikk til den nedlagte fjellgården Auslia sør for Visten i august. Her levde jeg herrens glade dager i dagevis uten å se snurten av folk. Det var for øvrig min tur nr. 700, og en aldri så liten feiring hørte med. Jeg satte så kursen mot Lapplia, også det en for lengst nedlagt husmannsplass, beliggende høyt over Ranelva i nærheten av Storforshei. Også her ble det overnatting i den gjenreiste stua.
For fjerde gang ble jeg med Helle utover mot sommerstedet i Fleinvær, sørvest for Bodø. Heldig med været som vi var, ble mye tid brukt utendørs de dagene vi oppholdt oss der. Bl.a. tok vi oss over til naboøya Ånøya med motorbåt. Å kunne disponere et hus gjorde alt mer lettvint, skjønt mest standsmessig bodde jeg da jeg var så heldig å få «toppsuiten» på ærverdige Lurøy gård på Lurøya i september. Her fikk jeg servert nydelig bacalao, is, kaffe og kaker. Og dagen etter ble jeg tatt med på ei omvisning rundt om på gården. Det var lærerikt, men jeg innså også at renessansehagen må besøkes på nytt en gang når den står i full blomst.
Et par turer utpå seinhøsten til hhv. Nesna og Rødøy innbefattet mye vandring langs landeveien. Turen til den landfaste Skogsøya i Nesna var en iverksettelse av plan B, siden opplegget mitt ute på Tomma ble for ambisiøst så seint på året. Siste overnatting i telt var i bygda Sørfjorden i Rødøy, der jeg våknet med rim på teltduken.
Til slutt må to fine hytteturer nevnes. Turen langs den historiske Jamtfjellvegen som ble påstartet i fjor, fortsatte i år fra Kruna til Klubbfjelltjønnhytta, der jeg fikk spist og slappet av etter en til dels anstrengende tur over Reinfjellet i et høyst variabelt vær. Snølaget på bakken var til god hjelp da jeg omsider satte kursen mot Hattfjelldal kommune og peilet meg inn på hytta Øvre Luspen ved Unkervatnet i høstmørket. Her ble en uforglemmelig nyttårsaften feiret i 2005/06, med den følge at jeg og en turkamerat klarte å låse oss ute og måtte slå hull i et vindu for å komme oss inn igjen. Men det var den gang. Med fyr i ovnen og stearinlys ble det en riktig så koselig avslutning på turåret.