# 711 • 23. – 24. oktober 2024

 

Eventyr og sagn

En av Helgelands fremste folkeminnesamlere vokste opp mot slutten av 1800-tallet i fjordbygda Bardal, som den gang tilhørte Nesna kommune. I trettiårsalderen forlot han heimbygda og flyttet til Kristiania, der han ble boende livet ut inntil han døde 93 år gammel. Men i sitt indre kunne han aldri legge sin barndoms dal helt fra seg. Han næret en glødende interesse for bygdas og landsdelens mange sagn og fortellinger som han hadde blitt fortalt, og som han syntes var verdt å få skrevet ned.

Mannen vi snakker om er Nils Pettersen Lagli (1861 – 1954). Hans eneste bok som ble publisert i Laglis egen levetid, «Eventyr og sagn fra Nordland», ble nærmest allemannseie da den kom ut i 1924, før den bokstavelig talt forsvant. I årevis var boka nesten ikke mulig å oppdrive, men den var heldigvis ikke tapt for alltid. Nå hadde det gått hundre år siden denne litterære kulturskatten ble utgitt, og i så måte fant jeg det passende å ta meg en tur i Nils Laglis barndomsrike.

Jordbruksbygda Bardal.

---

I sin første bok, ferdigstilt i 1920, men utgitt post mortem, beskriver Lagli en rekke tradisjonelle selskapsleker.

---

I Bardal hadde jeg vært flere ganger de siste årene i tursammenheng. Sist gang i fjor, da den gjenoppmurede vardevakthytta og veten på Innerneppelen ble besøkt. Ved utgangspunktet for stien oppgjennom Engadalen satte jeg fra meg storsekken, før jeg tok til å følge en grusvei på motsatt side. Denne ville ta meg østover og etter hvert oppover elvedalen der Bardalselva kommer ned. På veien hadde jeg notert meg flere «interessepunkter», og først ut var gravlunden i skogen like ovenfor Lindset.

Fra gravlunden høres suset fra strie bekker og elver på alle kanter. 

---

Neste «post» var Makjenhøla – ei hule som Nils Lagli har omtalt. Omtrent det eneste jeg visste om beliggenheten var at «den lå en kvarttimes gang fra Bakka-gården», slik det heter seg i Eventyr og sagn fra Nordland. Det var vel kanskje litt som å leite etter nåla i høystakken, men jeg ville nå i det minste gjøre et forsøk. Jeg valgte å ta meg oppover en sti som var avmerket på kartet, og som tok av fra grusveien innetter Bardalselva. Denne førte tilsynelatende ingensteds, men kanskje lå hula i enden av stien?

Fra stien til «Ingenmannsland» med utsikt nordøstover mot Mastermoen og resten av bygda.

---

«Stien» var i realiteten noen fryktelig blaute ATV-spor som det rant vann i. Deretter bar det over ei vasstrukken myr inn mot fjellfoten, og til slutt et stykke oppover ei skogbevokst li. Noen hule så jeg ikke snurten av, uten at det påkalte noen skuffelse. Makjenhøla skal visst være såpass spesiell at den fortjener en egen dedikert tur med litt bedre forberedelser, research – og tid. Åpningspartiet er etter sigende noe trangt og bratt, men vel nede i hula åpner det seg visst nokså store rom.

Myrlendt.

---

Nu vel! Selv om jeg ikke var i stand til å finne Makjenhøla, fikk jeg i hvert fall sett en elg mellom grantrærne oppunder fjellet. Den sto i ro ei stund, før den forflyttet seg ut av syne da jeg nærmet meg. Tidligere på turen hadde jeg bevitnet to rådyr på innmark.

Turen i dette dyvåte terrenget sugde krefter, og det var en lettelse å være tilbake på grusveien igjen. Det bar på bru over den frådende Bardalselva, før jeg tok gårdsveien oppover mot Mastermoen. Ifølge Nesna bygdebok er gården ryddet rundt år 1600, og navnet kan ha sammenheng med uttak av emner til båtmaster i eldre tider.

Bardalselva viser muskler i dag.

---

Men Mastermoen er nok mest kjent for noe helt annet, nemlig «Mastermotøbba». Hun skal ifølge sagnet ha behersket trolldomskunster og hekseri. Øvrigheten med presten på Alstahaug, Petter Dass, som en del av følget, skal ha fått has på henne, og ført henne til bygds. Nede ved fjorden skal hun ha insistert på å få ro sin egen båt, og følget skal ha hatt sitt svare strev med å holde følge med henne utover mot Bardalsøya. På Brændhågjen skal hun ifølge det samme sagnet ha blitt brent.

Jeg legger veien om Mastermoen.

---

Om Mastermotøbba i kraft av sine heksekunster en gang i tida faktisk ble brent på bål på Bardalsøya er uvisst. Det er heller ikke dokumentert at hun har eksistert i virkeligheten. Sagnet om Mastermotøbba har unektelig mye eventyraktig over seg, og kan vel kanskje betraktes som nettopp det – et eventyr. Om sagnet har hold i virkeligheten eller ikke, så er det uansett en påminnelse om de uhyrlige hekseprosessene som fant sted her til lands fra midten av 1500-tallet til midten av 1700-tallet.

Ifølge et lokalt sagn skal ei heks ha hatt tilhold på Mastermoen for flere hundre år siden.

---

I 1993 ble «Eventyr og sagn fra Nordland» utgitt på nytt i en modernisert språkdrakt, språklig bearbeidet av Torstein Finnbakk og utgitt på Lofotboka forlag. I dag, hundre år etter at boka ble utgitt for første gang, er både 1924-utgaven og 1993-utgaven gjort tilgjengelig på nasjonalbibliotekets nettsider, nb.no.

Originalutgaven fra 1924.

---

Mastermoen er den høyest beliggende gården i hele bygda, nesten 100 moh., og det høyeste punktet på ruta mi. Herfra bar det nedover på en traktorvei mot gården Lagli. Som navnet kunne tyde på, var det her Nils Lagli hadde sin bakgrunn fra. Her ble han født og her vokste han opp, før han rundt 1890 la bygda bak seg og flyttet til hovedstaden. Jeg traff på gårdbrukeren, som ikke syntes det gjorde noe at jeg kom gående rett over tunet, «så lenge jeg ikke var redd for hunder». En hyggelig kar!

Gården Lagli, der folkeminnesamler Nils Lagli ble født, vokste opp og bodde til han var i trettiårsalderen.

---

Mørket begynte for alvor å feste grepet. Fra Lagli var det grusvei videre nedover mot dalbunnen, og snart var jeg nede på fylkesvei 808. Plukket med meg sekken der jeg hadde satt den, på vei utover mot Austvika. Etter drøyt 6 km gange på asfalt var jeg framme ved bestemmelsesstedet – skytebanen. Hadde et håp om at grillhytta på stedet var til allmenn avbenyttelse, slik det er mange steder. Det var den tydeligvis ikke, da den var låst. Men jeg fant meg godt til rette under tak likevel – på standplass.

Siste gang Nils Lagli besøkte sin barndoms dal, Bardal, var i 1946 eller -47.

---

Nærmere tolv timer var det å vente på morgenbussen, men det måtte jeg bare se på som ei utfordring. Yr og regnbyger hadde det vært mer eller mindre gjennom hele dagen, men her satt jeg i ly for den ustadige nedbøren. Skiftet til tørt fra innerst til ytterst og fikk på meg varm bekledning. En lang og brei benk mot bakre vegg og flere bord var beleilig. Det ble middag og kaffe, etterfulgt av Europa League-kampen mellom Braga og Bodø/Glimt. Gleden var stor når de helgule dro i land seieren i Portugal.

Den bekmørke natta forløp greit. Det var i grunnen litt koselig å sitte og høre høstregnet mens jeg selv satt godt beskyttet under tak med underholdning på mobilen. Klokka var sju på morgenen da jeg begynte å pakke, og en halvtime seinere sto jeg i veikanten og viftet med ei lykt.