Det første året i det nye millenniet har ikke vært noe stort år i tursammenheng. 15 turer ble fasiten, hvorav tre gikk for seg i april, seks i juli og fire i desember. Kun to turer ble det utenom disse månedene. Året har for øvrig inneholdt to jubileumsturer: tur nr. 200 siden oppstarten i 1990 og felles tur med Jan nr. 50.
Friluftsåret begynte allerede på årets første dag med å ta seg ned fra Gråfjellhytta, der Jan og jeg hadde feiret tusenårsskiftet. Men det var ikke før i april at jeg kom meg i gang for alvor. Den tradisjonelle skituren rundt Litjfjellet gikk av stabelen så seint som 8. april. På denne turen glemte jeg å ta med fyrstikker, slik at jeg ikke fikk laget bål og kokt kaffe for første gang på mange år. I påsken klarte Jan og jeg, mot alle odds, å ta oss til topps på den 1.395 m høye Kjerringtinden ved Røssvatnet. Det var et høyst tvilsomt vær, med dårlig sikt og mye vind, vi hadde å hanskes med. Været fikk imidlertid siste stikk, da jeg få dager etterpå ville bestige det høyeste punktet på Eiteråfjellet. Jeg kom meg opp på snaufjellet, men så var det full stopp.
Sommerens første tur gikk til Lurøya. Planen var å komme meg opp på det 685 m høye Lurøyfjellet, men i stedet ble det en fin runde rundt hele øya. Jeg fulgte veien fra fergeleiet på Onøya, og tok en titt på både Lurøy kirke og den herskapelige Lurøy gård med sin renessansehage. Slik sett hadde turen også kulturelle innslag, noe som er nytt i tursammenheng. En ny type tur var også båtturen med Mindland Båtskyss utover til den knøttlille øya Skålvær i Alstahaug. Turen ble gjort på den årvisse Skålværdagen, som et ledd i hovedfagsoppgaven min, og kunne by på alt fra botaniske severdigheter til dåp i Skålvær kirke.
Det ble også noen minnerike toppturer i sommer. Først ut var Skinnfjellet – lengst nord i det store Børgefjellområdet, beliggende mellom Fiplingdalen, Hattfjelldalen og Susendalen. Et strålende sommervær var jeg begunstiget med, både på denne turen og da jeg noen få dager seinere besteg et av nabofjellene i sør, Laupskardfjellet. På sistnevnte tur var det uvanlig mye blomster å se, bl.a. på toppen – i over 1.300 meters høyde. En helt annen del av Helgeland fikk besøk da Jan og jeg besteg Memortuva i Rødøy kommune. Naturen var dramatisk, og fra toppen kunne vi se utover de svære flatene av Svartisen, som vi hadde tett innpå oss. Snøfjellet i Brønnøy var pekt ut som mål for min “jubileumstur” nr 200. Men i stedet for en rolig tur opp mot varden ble det håndgemeng med Tor med hammeren, som gikk fullstendig berserk!
Heller ikke årets Børgefjelltur gikk helt etter planen. Mens jeg i fjor gjennomførte tidenes lengste tur, ble turen i år, inn mot Jetnamen, svært amputert og preget av blest, regn og skodde. Blåste gjorde det også da jeg den siste dagen i oktober foretok en vandring langs yttersida av Vega, til Vegdalen. Likevel – den påfølgende natta skulle bli langt verre, med enorme skogødeleggelser i store deler av Nordland, bl.a. i “min barndoms dal” – Svenningdalen.
Grunnet lite snø i terrenget ved juletider, ble alternativet å ta seg skiturer langs snødekte veier. På vinterens første tur innover Båfjelldalen gikk jeg i mørke, under en tindrende stjernehimmel. Et bål ble det også, som både varmet i kulda og lyste opp i mørket. På “dagen før dagen” – lille julaften, ble kursen satt mot Hattfjelldal, der jeg tok meg fram langs det store Unkervatnet. En aldri så liten skitur var også mulig å få til i disse traktene, da Jan og jeg i romjula gikk et stykke innover Pantdalen. En unghund fra en gård like ved klarte vi ikke å riste av oss, så denne ble med oss både fram og tilbake. Fjorårets tusenårsfeiring på Gråfjellhytta, i tusen meters høyde, hadde det gått gjetord om. I år var vi fire stykker som avsluttet året på Fjellgården i Skjørlægda. Der ble det høy sigarføring, før vi måtte trå til med musejakt utpå natta.
Originalteksten til årsrapporten for 2000 er betydelig bearbeidet og omskrevet i 2013.