Det ble dessverre ingen langturer i år. Derimot fikk jeg meg mange fine dagsturer på Sør-Helgeland, og noen viktige fjelltopper ble besteget. Av de 20 planlagte turene ble åtte gjennomført – samme resultat som i fjor. 189 timer brukt på friluftsliv kan jeg ikke være bekjent av. Det er under halvparten av fjoråret og under gjennomsnittet for årene 1990-2006. Okshornet er det høyeste fjellet jeg har besteget på ti år, og turen til Hugla i oktober er tidenes seineste telttur. Kun én notering ble det på “topplista”, mens “kronlista” fikk seks. Generelt et rikt og variert dyreliv, selv om det har vært lite rype å se.
To skiturer var alt jeg greide å få til i vinter. Til gjengjeld ble turen langs Vestersidveien gjennom Svenningdalen en av mine lengste dagsturer på ski noen gang. Ca 35 km ble tilbakelagt i et gnistrende kaldt vintervær, og etter hvert ble det en fantastisk stjernehimmel. Mildt og vårlig var det derimot på årets Litjfjellet rundt-tur i mars. Bare tre dager seinere tok jeg meg årets første fottur, til toppen av Tilremshatten og ned til den historiske markedsplassen ved Tilremsvågen. På denne turen fikk jeg rikelig med kulturhistorisk input.
Opptakten til en begivenhetsrik sommer ble to små fjellturer til Sæterfjellet og Ryptinden på Sømna-halvøya i slutten av mai. Jeg fikk her gått inn de nye fjellskoene mine, som innfridde forventningene. En av de tingene jeg husker best fra turen til Ryptinden var den nydelige blomsterprakten nede i Veddal, ved foten av fjellrekka.
Om det ble usedvanlig få skiturer i vinter, kunne jeg skilte med to skiturer i sommer. Turen til Okshornet ble årets flotteste tur! Jan og jeg hadde perfekt vær og føre da vi startet i Leirskarddalen og tok oss over Okstindbreen mot Nord-Norges tredje høyeste fjelltopp, som vi besteg til fots. Det var en kolossal tilfredsstillelse å gå de siste meterne opp mot den “umulige” toppen. Ti år hadde gått siden sist jeg var på et så høyt fjell, og ni år var det siden sist jeg bedrev brevandring. Det skulle imidlertid bare gå en måned før jeg igjen befant meg på en isbre, også denne gangen sammen med Jan. Målet var å gå over Svartisen og bestige den høyeste av toppene i området, Snøtinden, men pga et litt tvilsomt vær måtte vi nøye oss med Botntinden. Utsikten fra denne tilsynelatende anonyme toppen var utrolig flott, særlig utover Holandsfjorden rett nedenfor.
Sommeren 2007 kunne også by på andre herlige toppturer. Min første “egentlige” tur i Bindal ble en bestigning av det 1058 m høye Heilhornet – et ruvende landemerke. Da sommeren var på sitt lyseste var jeg på tur opp mot toppen av Vegas høyeste fjell, Trollvasstinden, da jeg innså at jeg måtte gi opp pga tåke. Men på mirakuløst vis lettet tåka, og jeg kunne skrive meg opp i toppboka. På vei ned igjen så jeg at tåka hadde festet grepet rundt toppen igjen. Tåka spilte også en rolle da jeg på seinsommeren besteg den høyeste av Pollatindan i Lurøy, Tortenviktinden. I løpet av dagen hadde et teppe av havskodde bredt seg fra vest, men alle fjelltoppene på kysten (bl.a. på de fjellrike øyene) stakk opp av den, noe som var svært vakkert!
Tidenes lengste “dagstur” (både i tid, og kanskje også i distanse) startet ved Stokkasjøen. Jeg fulgte først veien til Visthus, før jeg tok meg innover fjellene, og besteg lille Finnkneet. Fjellterrenget var til dels særdeles goldt og nakent, og krevende å ta seg fram i. Intet mindre enn 23,5 timer brukte jeg! Langt mer avslappende var turen utover Vega-øyene mot Lånan – et knøttlite egg- og dunvær ytterst ute i havgapet. Stedet er en del av et større område som står på UNESCOs verdensarvliste over kulturminner. Fra Nes på Vega la båten med ca 50 turister utover. Både på båtturen, på Lånan og på Skogsholmen, der vi fikk servert fiskesuppe i et gammelt skoleinternat, ble vi veiledet av dyktige guider. Det ble dessverre bare én tur sammen med Lene, nemlig til Kjørsvikfjellet i Sømna i august. Terrenget var noe krevende, og på tilbaketuren ble vi overrumplet av mørke.
Noen virkelig flotte turer ble det også på høsten. Først ut var den lille øya Sauren ved Brønnøysund, der jeg fikk se både elg og rådyr. Breitinden i De syv søstre viste seg etter hvert fra sin aller beste side i den klare høstlufta. I oktober, da naturen er på sitt mest fargesprakende, tok jeg med telt og sovepose til øya Hugla i Nesna, og besteg Hugltinden. Selv så seint på året varmet sola godt. Også på denne turen var det et rikt dyreliv, og jeg så både elg, oter og hare. På den siste høstturen innover Strauman og Svartdalen i Velfjord var det blitt svært så vinterlig, og jeg angret litt på at jeg ikke hadde tatt med skiene.
Året ble avsluttet med en fottur over Mosåsen i lag med Jan og hans nye kjæreste, Reidun, samt en tur til Fagerlia i Austervefsna. Her lå jeg i timesvis ved bålet i mørket, og helte i meg kaffe rett fra “svartkjelen”, i beste Lars Monsen-stil.