Svartdalen

Tur nr. 332 / 14. november 2007
  • Start: 7:35
  • Framme: 11:35
  • Tilbake: 14:35
  • Starttemp.: Ca. – 10°C
  • Vær: Klart → overskyet.

På ville veier i Velfjord

I grålysninga startet jeg turen ved Saus, på sørsida av Sausvatnet. Venus skinte fremdeles klart over Markafjellet da jeg begynte å følge en vei langs med Sauselva. Det var kaldt og svært så vinterlig denne novemberdagen, med snø både på veien, i marka og på grantrærne. Det tegnet til å bli en fin dag.

Lyset er i ferd med å vinne over mørket idet jeg begir meg innover et fullstendig ukjent skogsterreng, for mitt vedkommende.   


Vi skriver medio november, men slik landskapet ser ut nå kunne det like gjerne vært midten av februar.


Ved et veikryss ble jeg i tvil om hvilken vei jeg burde følge. Det endte med at jeg gikk oppover lia mot Svanvollen. Jeg innså etter hvert at det var et feilvalg, ettersom jeg hadde planlagt å gå innover Strauman. Vurderte ei kort stund å endre turmålet mitt til Fuglvatnet, men jeg slo det fra meg. På vei nedover igjen fløy det plutselig opp tre storfugl fra noen furuer.

Strauman.   


Det er en øredøvende stillhet i naturen denne morgenen, og kulden river i neseborene.


Tok nå fatt på den “riktige” veien. Ved en bom var det slutt på brøytet vei, men ettersom det gikk ei skuterløype videre innover gikk det greit å gå. Jeg ante ikke hvor langt denne veien ville føre meg, da den ikke var inntegnet på kartet. Angret på at jeg ikke hadde tatt med skiene, slik jeg hadde tenkt, for innover her ville det ha vært ypperlig skiføre.

Det flere km lange og smale vatnet Strauman var nesten fullstendig snødd igjen, noe som konsoliderte inntrykket av vinter. Sola begynte å fargelegge Hardangsfjellet i en gyllen farge. Et lite øyeblikk fikk jeg se sola i sør, før den ble slukt av noen skyer i horisonten.

Jeg følger en vei som jeg ikke aner hvor fører hen, og angrer bittert på at jeg ikke gjorde ferden til en skitur.


Oppdaget ei lita bu. Det viste seg at den sto åpen, og jeg gikk inn og tok en matpause, før jeg fortsatte. Ved Asplia, i vestenden av Strauman, sluttet veien. Skuterløypa fortsatte imidlertid langs en traktorvei, og jeg besluttet å gå inn i Svartdalen.

Rim.


Det er et eller annet ved dette landskapet som får meg til å tenke på Mikkjel Fønhus’ sarte naturskildringer.   


Utover dagen begynner det gradvis å skye over, og det blir mildere.   


Jo mer jeg ser mot den artige Bergshaugen (t.v.), jo mer forlokkende virker en ny turide som er i emning.   


Almlia.   


Isen er i ferd med å legge seg – enn så lenge.


Frosten setter sine spor.


Strauman med alle sine bukter og viker må være et utmerket padleområde.


Etter et par km kom jeg til Ursvatnet, der jeg fant det for godt å gi meg. Dette vatnet var for øvrig åpent. Det hadde skyet mer og mer over utover dagen, og det hadde blitt atskillig mildere.

Ved Ursvatnet snur jeg. Hadde jeg fortsatt noen km, ville jeg ha kommet til Ursfjorden.


På tilbaketuren merket jeg slitasje i ei hofte, men jeg fikk da hanglet meg framover på et vis. På ny tok jeg meg en matbit i den åpne bua. Ved bommen stelte jeg i stand et lite bål, oppå en haug.

Jeg tar meg tid til litt bålkos, før det bærer tilbake til hverdagslivets tjas og mas.


Turen ble på sett og vis sesongens første vintertur, selv om vi bare er midt i november. For en måned siden var naturen fargesprakende. Nå var det et landskap i svart og hvitt.

Naturområdet jeg besøkte består av en rekke vatn med utallige bukter og viker, omgitt av skog. Det frister i høyeste grad å komme tilbake hit – sommer så vel som vinter. Får bare håpe at området ikke blir for mye ødelagt av skoghogst.

You may also like...