Både den lengstvarende turen på 19 år og den snareste turen noensinne ble notert i 2025. Førstnevnte var et herlig gjensyn med Børgefjellet etter sju år, mens sistnevnte gikk til Stiurhellaren i Sjona. Huler og hellere, kultsted og kirkeruiner ble det mer av på Tomma og Tilrem. Året begynte imidlertid i Spania, der tre oppføringer på verdensarvlista ble besøkt i Granada og Valencia, hvorav en festival. En «westernlandsby», verdens største krystallgrotte og Europas største akvarium må også nevnes. Tredje og siste etappe av den historiske Jamtfjellvegen ble tatt i høst, og det var gledelig å se at mange av de gamle vardene var intakt. Løkta ble et nytt bekjentskap – ei øy med mange severdigheter. På Lovund ble jeg og mitt turfølge utsatt for et ekstremt tordenvær, før vi tok inn på øyas hotell, mens Fru Haugans Hotel var basen min da Mosjøen feiret 150 år som by. Noen dager før deltok jeg på innvielsen av statuen «Petter på skjæret» i Alstenfjorden med kirkekonsert kvelden i forveien. Årets raritet innen dyreriket må vel være en røyskatt jeg traff på.
Fra den sør-spanske kystbyen Almería fikk jeg besøkt to svært interessante steder i landområdet innenfor, tidlig på året. Ikke langt unna nevnte by finner vi Europas eneste ørken, Tabernasørkenen, der et stort antall såkalte spagettiwesterns ble filmet, særlig på 1960- og 70-tallet, inkludert flere verdenssuksesser med bl.a. Clint Eastwood. Å rusle rundt i denne westernlandsbyen (i dag temaparken Oasis MiniHollywood) med gater, saloon, sheriffkontor, hotell, etc. var som å bli ført tilbake til det ville vesten for 150 år siden. Også de korte liveshowene med alt av cowboyfilmens klisjeer var det vel verdt å få med seg. Pulpí Geode påstås å være verdens største krystallgrotte, og ble oppdaget så seint som like før årtusenskiftet i ei nedlagt gruve. Ei gruppe skuelystne ble guidet gjennom gruvegangene, før en etter en av oss fikk stikke hodet inn i det opplyste hulrommet, blinkende i hvitt og turkis.
En av Spanias ypperste severdigheter er det unike palass- og festningkomplekset Alhambra («det røde»), beliggende oppå en ås i den andalusiske byen Granada. Etter et flere dagers opphold i byen ved foten av Sierra Nevada, ble siste dag viet til å besøke dette makeløse byggverket. Det var grunnleggeren av emiratet Granada som påbegynte palasset i 1238, men ikke før på 1300-tallet fikk byggverket sin nåværende karakter med søyler og ornamenter med en utrolig detaljrikdom. Dette var maurernes siste skanse, før den kristne gjenerobringen av Iberia i 1492. I tilknytning palasset ligger Generalife («arkitektens hage»), et praktfullt hageanlegg fra middelalderen. Både Alhambra, Generalife, samt Granadas eldste bydel rett nedenfor, er innskrevet på UNESCOs verdensarvliste.
På den samme verdensarvlista finner vi Silkebørsen i Valencia, bygd mellom 1492 og 1533 – en av svært få gjenværende verdslige bygninger i gotisk stil. Ferskvaremarkedet sies å være Europas største, og er på sett og vis byens pulserende hjerte. Mens Silkebørsen oste av gammel historie, duftet Mercat Central av kjøtt og fisk. Turen ble avsluttet med en porsjon paella – Spanias nasjonalrett med opphav i Valencia. Fra før hadde jeg tatt to tidligere turer til Spanias tredje største by. Jeg tok først del i den tradisjonelle festivalen Las Fallas – også denne oppført på UNESCOs verdensarvliste. Av de mange pappmasjeskulpturene rundt om i Valencia, ble festivalen avsluttet med å sette en gigantisk skulptur i flammer. Men for min del huskes nok turen vel så mye for at jeg fikk ei politidrone i skolten. Så ble det en tur til Kunst- og vitenskapsbyen – et område i Valencia bestående av bl.a. vitenskapsmuseum, IMAX-kino, konsertsal og Europas største akvarium. Høydepunkter var ei Leonardo da Vinci-utstilling og synet av hai, delfin, blekksprut, etc. i fri utfoldelse.
Oppå et knøttlite skvalpeskjær i Alstenfjorden, havstykket vendt mot Alsta og De syv søstre, skulle den ti meter høye statuen Petter på skjæret innvies i slutten av juni. Ideen, som viser dikterpresten ridende på selveste fanden på vei til København, er rundt hundre år gammel, og baserer seg på et enda eldre sagn. Det ble i sannhet en folkefest på fjorden. I tillegg til et utall småbåter, fraktet ei innleid ferge både herøyfjerdinger og andre til havs for å overvære seremonien. Kvelden før var jeg til stede i ei stappfull Herøy kirke, der konsertversjonen av kirkespillet «Petter» ble framført – en mektig musikalsk opplevelse! I 2025 feiret Mosjøen 150 år som by, og blant et mylder av arrangementer hadde jeg sydd i hop et eget opplegg. Innsjekket på Fru Haugans Hotel, fikk jeg m.fl. ei guidet omvisning i det historiske hotellet av Alf Gilroy Johannesseen (82). En guidet vandring gjennom gamle Mosjøens historie og besøk på museets byutstilling ble det også. Men høydepunktet var Mosjøen Byspill – et «vandrespill» med handling fra 1875 («Dæ året byen vart by»).
En såkalt nordisk hetebølge med temperaturer på rundt tretti grader festet grepet på Helgeland i sommer. Unødvendige fysiske anstrengelser ble det følgelig lite av, men en gåtur til badestranda i Botn utenfor Sandnessjøen ble det likevel. Etter et forfriskende bad, fikk jeg mer av det våte på vei tilbake – denne gang i form av skybrudd. Sand og strand ble det også da Helle og jeg tok turen til Mjelde utenfor Bodø den første junidagen, men den kjølige forsommeren innbød ikke til bading. I august møttes vi igjen – denne gangen på Lovund. Det skulle bli en minnerik tur på godt og vondt. Mens vi satt intetanende i ei grillhytte ovenfor teltet vårt da det gikk mot natt, kom det over oss et heidundrende tordenvær fra sør. Så til de grader høyt smalt det at vi kjente vibrasjonene i hele kroppen. I etterkant førte et hustrig og ufyselig vær til at vi falt for fristelsen å ta inn på Lovund Rorbu Hotel den siste natta. Etter en varm dusj, fikk vi servert førsteklasses middag med dessert, før vi kunne legge oss i ei god seng. Snakk om kontraster!
Ei anna øy som jeg besøkte i år var Løkta. Til tross for at øya både har en anselig størrelse og er lett tilgjengelig, hadde jeg aldri vært her før. Derfor syntes jeg det bare var rett og rimelig å sette av hele fire døgn til formålet. Det ble en opplevelsesrik tur med mye gåing på kryss og tvers mellom øyas attraksjoner. Teltet hadde jeg stående på et nes nordvest på øya, langt unna bebyggelse og med utsikt mot Dønnes. Turen til Tomma (Tommeidet) i september hadde i hovedsak ett mål for øye – nemlig å utforske huler og hellere på øyas ytterside. Det vil jeg si at jeg lyktes ganske bra med. Den velkjente Svarthellaren var kanskje den flotteste av alle – ikke minst med tanke på utsikten mot Eidabelgan.
Temaet var det samme da jeg en måned seinere oppsøkte Stiurhellaren i Sjona. Til tross for at turen viste seg å bli tidenes mest kortvarige med knapt halvannen time fra begynnelse til slutt, er stedet spesielt. På denne steinalderboplassen som er vendt mot fjorden ble det på 1980-tallet gjort funn langt nede i jordsmonnet av en mengde dyre-, fiske- og fuglebein, bl.a. av den nå utdødde pingvin-lignende geirfuglen. Også bein av tamdyr ble funnet. Jeg la meg på rygg på ei «steinseng» i helleren, og antok at steinaldermenneskene hadde gjort det samme. På Tilrem, noen km nord for Brønnøysund, fikk jeg se en ansamling uvanlige kulturminner fra langt tilbake i tid. En større struktur bygd av steiner og formet som en innbuet trekant sett ovenfra, mener arkeologene har vært sentrum i et forhistorisk kultsted. Også kirkeruinen på Tilrem som kan være identisk med St. Knuts kirke i Harm (et tidligere navn på Velfjord) og nevnt i Aslak Bolts jordebok ca. 1433, fikk jeg for første gang studert på nært hold.
Endelig skulle jeg få meg en fullblods Børgefjell-tur igjen! Ikke siden teltet mitt kollapset i et heftig uvær ved Lotteren i 2018 hadde jeg prioritert noen tur inn i denne barske villmarka. Men nå fristet altså fjellet igjen, og i slutten av august la jeg i vei fra Sverige til østenden av Saksenvatnet på norsk side. Med seks overnattinger på dette stedet ble turen den mest langvarige på hele 19 år. Årets eneste toppturer kom dessuten i løpet av turen, to i tallet, hvorav en til Jetnamsrøysa – grensepunkt mellom to land, to fylker, to län, to norske og to svenske kommuner. God, gammeldags fjellvandring ble det også på tredje etappe av Jamtfjellvegen – den gamle farleia mellom Vefsnfjorden og Røssvatnet – som ble gjennomført i september. Jeg fortsatte fra der jeg slapp i fjor, Klubbfjelltjønnhytta innenfor Herringbotnet, og tok meg over to fjell. Jeg ble positivt overrasket over hvor mange av de gamle vardene som var intakt, mens den siste strekninga mot Vesterbukta ble en negativ opplevelse – et våtlendt og til dels gjørmete terreng ihjelkjørt av ATV-er.
I flere år har den tradisjonelle turen min rundt Litjfjellet hatt et eget tema. Mens det i fjor var 100-årsjubileet for veien mellom Nordland og Trøndelag som var fokuset, var temaet i år de to hoppbakkene som ble bygd på 1970-tallet nær leia mi, og hoppkonkurransene som i sin tid fant sted der. Bakkene med ovarenn av tre er for lengst jevnet med jorden, men i hvert fall Vevangbakken har etterlatt seg tydelige spor, kunne jeg konstatere. Det var godt å komme fram til Statskog-hytta ved Gåsvatnet en hustrig novemberdag. Ved dette vatnet var jeg en god del i starten av mitt turliv, både på ski og til fots, men å overnatte i den sjarmerende tømmerhytta ble en ny og fin opplevelse. Den siste turen i år, i slutten av november, gikk til fots langs en lite trafikkert vei på østsida av Ømmervatnet på vinterføre i 13 minusgrader. Den lave sola i sør skapte et vakkert lys over vinterlandskapet, men det ble en kald fornøyelse å vente på bussen, som aldri kom, noe som førte til at jeg måtte skaffe til veie privat skyss.